Fierce Justice kom med nytt album for en tid tilbake, 'Fireborn', som fikk grei omtale her på Heavymetal.no. Jeg tok en prat med Nikola og sjekket litt rundt skiva, som jeg blant annet skrev dette om: "Bandet ligger i flere leire. Jeg føler at de vil være Annihilator eller Megadeth, men låter mer som de banda i etasjen under."

Notōrious vet å ha det gøy!

Bandet kom med skive i fjor, og jeg har hørt og hørt, og slår fast at det er såpass merkelig at det faller inn i min sfære. Om musikken skriver de "...ekstremmetall og jazz i styggeste harmoni", og at det "...kulminerer i et vilt rush av adrenalindrevet aggresjon." Perfekt for en sommerdag så vel som en mørk vinternatt.

Trail Of Tears klare, og med samfunnet tilbake til greiere form enn sist jeg meldte inn comeback, og med kontrakt og skive i komminga, tok jeg kontakt med vokalist Ronny for sjekke ståa.

Da foreligger det noen eksemplarer av disse. Jeg har ikke ubegrenset av disse, og jeg har ikke bestilt veldig mange av enkelte størrelser. Jeg tar unna bestillinger basert på når mailene kommer, og vil i verste fall måtte si nei om det går tomt for noe.

Med Communic som oppvarming, samt tidligere/av og til-gitarist i Green Carnation Michael som soloartist, fylte bandet Kick Scene greit.

Amerikanerne i Fear Factory spiller for et ganske fullt gulv på Vulkan Arena når de tar med seg en hard og til tider melodiøs fest på en mandag, sammen med amerikanere i Butcher Babies og ukrainske Ignea.

Boka om bandet HAT fra Steinkjer kom meg i hende fra forfatter Jo Kristian, og det skal sies at jeg ikke er vant til å anmelde bøker. Jeg leser en del, men det er noe helt annet å forholde seg til musikk. Og når man ikke hadde hørt bandet, verken den gang eller nå, og skulle lese en bok om et fenomen som dette, blir prosessen enda merkeligere.

"Det er en berg- og dalbane å henge med thefalls gjennom dette albumet. Det dras på med harde kår, og det dras ned i tungt terreng. Det er fortvilelse og håpløshet, det er aggressivitet og følelsen av å leve i nedgangstider. Og tekstmaterien tar ikke for seg blomstrende enger og høye, snøkledde fjell, her må vi falle dypt ned i den dype kløfta, og der må vi være i 36 minutter mens bandet desperat prøver å finne veien opp og ut."

Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden.

Yngve og Tarjei A Heggernes vandrer gjennom bandets diskografi. Så langt er 15 skiver publisert.