Om du ikke var en av de som tok turen til Kopervik og Karmøygeddon, gikk du glipp av et par spreeeeeke konserter. Det gjorde jeg også, for det er som oftest uaktuelt for meg å trekke inn torsdagen, litt fordi det betyr en dag til med utgifter, og fordi det ofte ikke passer inn med jobb. Det er jo noen mil å reise, så det er jammen ikke lett å få alle kortene på plass :). Og på fredag kjørte vi tidlig, men siden festivalen etter flyttingen til Kopervik begynte å starte allerede klokken 13:00 på dagen, er det umulig å rekke alt, så vi tok det helt banan.

De sjokkerer ikke med nyskapende metal, men de gjør det gamle bra. Her går det i metal som oser Maiden, som også bærer preg av banda som lot seg inspirere av band som Maiden. jeg anmeldte nylig skiva, debuten, der skrev jeg blant annet dette: "Jeg hadde ventet et mye mer retrostyrt band, hyling og speedmetal om en annen, men det er rett og slett klassisk metal. Melodisk, amerikansk-inspirert, med gitararbeid som ikke er ulikt det Warlord kjørte på med." Dra på deg naglebåndet, skinnjakka og bli med på en tur til Tyskland.

Det er klart for å slippe banda som skal opptre under årets 1001 Wattfestival, og med meg har jeg selveste Jan Arne, festivalgeneralen som i alle år har styrt og stelt for rock- og metalmiljøet i Grenland. Etter noen års nedetid kom jo festivalen på plass igjen, og fra å være en liten greie ble byggesteinene lagt på nytt, en etter en, som er veldig fornuftig. Nå er de som kjent tilbake på Parkbiografien, Skiens stolthet. Her får du et fint intervju hvor Jan Arne forteller og informerer, og selvfølgelig, bandlisten.

De fleste som følger litt med har fått med seg at Green Carnation har flyttet sitt episke timeslange verk ut fra konsertscenene vi er vant til, og inn i Kristiansands storstue, Kilden. Med tanke på at Green Carnation faktisk ikke er så veldig harde eller at musikken er spesielt skitten, kan dette fungere. Musikken er komponert bra og kler nok Kilden perfekt, det er orkestralt og pompøst, progressivt og som allerede nevnt, episk, så en slik scene vil være en kledelig ramme. 26. november er det duket for show, der bør du være om du har mulighet. Jeg fikk bandets skjeggete vokalist i tale, heng med da vel :).

Noen band har god tid, og The Skull har veldig god tid, både musikalsk og når det gjelder å besøke Norge. Bandet, som huser to medlemmer fra krembandet Trouble, doomorkesteret fra Chicago som ankom sfæren hardt og brutalt allerede tidlig på 80-tallet og etablerte seg som et kultband umiddelbart, var endelig klare for Norge. Vi snakker oppstart i 79, og fire-fem demoer, og hvor platedebuten fant sted i 84. Med seg hadde Skull valgt norske Hex A.D,. et vanvittig kult band, som jeg håper og tror vil arbeide seg opp til å bli en av de virkelig sterke søylene innen niorsk tungrock, Og internasjonalt.

Tore, en av supergitaristene i den harde delen av musikkscene her hjemme, har joinet doombandet Exorcism. Jeg tok en prat med ham, litt for å finne ut hvorfor og hvordan, men også litt rundt fyren ellers. Denne karen spiller bokstavelig talt på mange strenger, og det meste han gjør bærer preg av stilen han har klart å fange som sin.

Overskriften henviser til at intervjuet ble kort og kontant, og det er helt greit det, spesielt når musikken slår så hardt som den gjør. For ikke så lenge siden slapp gjengen skive, den fikk en grei karakter av meg, og jeg skrev blant annet følgende: "...det er blytung dødsmetal med thrash som skjelett. Rett og slett."

Det er blant tilbakemeldingene festivalgeneral Johnny får høre fra folk, og det skriver jeg under på. Kjernen i festivalen, og store deler av publikumet, blir man jo vant til å henge med og hilse på år etter år, så følelsen av å "komme hjem igjen" er en korrekt uttalelse. Dette blir mitt tolvte år som gjest, og uten at jeg leser framtiden, er det ikke nevneverdige situasjoner eller hendelser som kan velte planene om å legge ytterligere år til denne rekken - og det er strengt tatt uavhengig av hvilke band som kommer. Men, det skal mye gjøres å ikke finne noe som faller i smak, og i år skiltes det med alt fra de tyske gigantene i Helloween og amerikanske Kamelot til norske aktører som Guardians Of Time og Leprous. Johnny er som vanlig kjempegrei i å stille opp for Heavymetal.no, og som vanlig tar vi en prat i forkant av festivalen.

Med altfor lang ventetid på at intervjuet kom online, sitter jeg halvveis i knestående og ber om unnskyldning, men samtidig er jo mye av grunnen til dette at det skjer for mye - så alle dere som er der ute og drive rundt i metalscenen, fy! Uansett, skiva er å få fatt i, det er det viktigste, og bandet sier mye bra, derfor er det bare å vippe lesebrillene på og få med deg litt info på dette norske kompromissløse svartmetalbandet fra hovedstaden.

Uavhengig av om du liker Doro eller Warlock, denne fredagskvelden på Onkel Aksel ble en sprek og underholdende kveld. Dorothea er et prima tributeband, og det er i enkelte øyeblikk svært vanskelig å høre at det ikke er originalen som kyler ut metalhymnene - og med Victoria som en nær kopi av Doro, er det visuelle definitivt på plass.