Åge med kraftig ammo

av yngve

Åge   Ammunition (Credit G Netic Music )Mange kjenner Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, noe har fått med seg vokalistens tilstedeværelse i tv-ruten, andre har sett tributeshowet til Queen. Nå er han klar med nytt band, Ammunition, som rett og slett har levert en veldig sterk skive. Jeg hanket inn Åge for en prat, og intervjuet ble veldig kult grunnet fyrens evne til å svare ærlig og informativt. Og er du en av de som kanskje har fordommer mot Åge, fjern skylappene og gi Ammunitons debut en sjanse, det er en sterk melodiøs hardrocker. Som han selv sier; "Når alt kommer til alt handler det i bunn og grunn om musikk."

Hei Åge, og hjertelig velkommen til Heavymetal.no ☺. Har du det bra?

"Takker og bukker, og jepp jeg kunne ikke hatt det bedre. Kanskje litt manko på søvn de siste ukene, men det er bagateller."

I motsetning til den tabloide verdenen, hvor du ofte har stukket hodet og stemmen fram, er metalscenen utstyrt med litt tykkere skinn, føler du dette selv? At det er vanskelig å få innpass i de litt seriøse miljøene?

"Tykkere hud kommer nok an på hvordan du ser det. I den tabloide verden du nevner er nok ikke alltid like glossy og rosenrød publikummet kan få inntrykk av. Og når du skriver at jeg ofte har stukket hodet og stemmen frem i denne såkalte tabloide verden virker det som at jeg personlig har hatt et sterkt behov for å figurere i den …ha-ha. Du vet, det eneste jeg ønsker å holde på med er musikk og det å fremføre den på en scene. Dette er jobben min. Og dermed involverer det ofte arrangører, forretningsfolk, management…som alle har èn ting felles: De vil tjene penger. Og for å tjene penger vil de at folk skal vite om konserten, plata, osv. Derfor har de promo-folk som jobber for seg, som tjener penger på at de sprer budskapet og sender artisten ut i felten. Og med Wig Wam var vi hot-stuff i den tabloide verden, og jeg var frontmannen som alltid ble sendt ut på oppdrag. Jeg kunne sagt nei, men da hadde nok ingen giddet å jobbe med oss. Hadde jeg vært gitarist i bandet hadde nok jeg også heller valgt å stå opp å gå rett i studio for å skrive musikk, vel vitende om at det var en frontmann i felten som promoterte og figurerte i den tabloide verden.

Når det gjelder metalscenen du refererer til er nok den akkurat like variert og hardhudet som rap-, indie- og countryscenen, der en liten snever del av miljøet tenker de har mer cred enn andre, og har sterke og til tider firkantede og snevre ideer om hvem som troverdig og ikke. Hvorvidt dette skal kalles den seriøse delen av miljøene eller ei….I min verden ser jeg dessverre ofte på troverdighet som noe konstruert og falskt. Og ikke nødvendigvis noe positivt. Jeg husker Hank i Turbo var JÆVLIG troverdig, og vi i bandet klarte aldri å se hvorfor. Turbo var et showband. Vi var et showband. Begge leverte show og energi på scenen. Men heldigvis for min del var jeg ikke junkie. Og selv om jeg i en periode kruttet på med ei flask konjakk i døgnet for å overleve presset, snakket vi ikke høyt om det eller benyttet det som en del av markedsføringen. Jeg var heller flau over at jeg måtte ty til kunstige stimuli for å i det hele tatt klare konsert nr. 3 iløpet av samme døgn."

Og du har gjort mye, både bra og ikke så bra. Jeg er dessverre av den ærlige sorten ;). Jeg har diskutert musikk men relativt mange mennesker, og når debattene har inkludert deg på en eller annen måte, møter jeg ofte litt motforestillinger. Men jeg har faktisk gravd såpass under sminken og hårsprayen at jeg hører det er utrolig mye fett. Jeg anmeldte også Wig Wam ganske så bra, for det handler om å høre og gi musikk mer enn en sjanse – ikke bare avfeie alt basert på fordommer. Hvilke tanker har du rundt dette temaet?

10410749 1437460236543189 4925851758819332762 N"Bra og ikke bra er jo veldig subjektivt . Men ja, helt sikkert. Sikkert mange i den seriøse delen av miljøet som blant annet synes det var pinlig at jeg var adrenalinsterk programleder i Tv3’s Singing Bee for eksempel. Men samtidig var det jævlig mange som digget det, og en hel del nye publikummere og platekjøpere som oppdaget meg gjennom nettopp det programmet. Var dette et program jeg på død og liv ønsket å være med i? Nope! Men får du 300.000 for å ha det gøy et par uker i årets dårligste konsertmåned, januar, så er det kanskje ok likevel. Men selvfølgelig, hadde dette ligget laaaangt utenfor min komfortsone, hadde jeg aldri tatt jobben.

Det er også sikkert mange i det harde kjernen som ikke digget mitt soloalbum i 2009. Men her var det altså satt av 3 måneder til innspilling av det som ble Wig Wam-albumet Non Stop Rock’n Roll. Men brått kom det kontrabeskjed fra Holter om at innspillingen ble utsatt på grunn av albuminnspilling av sitt soloprosjekt og et Haldenband. Konsekvensen av det ble da selvfølgelig at vi ikke hadde et album å turnere med likevel det kommende året - og jeg var samtidig sugen på å jobbe, derfor tok jeg med meg låter jeg ikke kunne bruke til Wig Wam, spilte inn noe som på ingen måte skulle konkurrere med Wig Wam som lojal teamplayer, og sørget for å brødfø familien likevel. Men jeg syntes det var jævlig gøy å gjøre noe heeeelt annet en periode også."

Jeg husker Singing Bee, og uten at jeg har tatt det opp, husker jeg det som et alright innslag i underholdningsverdenen. Men over til Ammunition; Shanghaied er i sin sjanger kraftig bra! Albumet vitner om at du har smidd og eliminert helt til du sitter igjen med de sterke låtene. Tenker du slik? At sangene må være maks proft arrangert? At de må fenge? At de MÅ bygges opp etter en allerede sikkerhetsklarert oppskrift?

"Hyggelig at du synes det!! Heeelt ærlig banan, så er dette det beste albumet jeg noensinne har levert. Mottoet under skrivingen av albumet var at ingen låt skulle føles medioker eller halvveis. Så fort en av oss ikke virkelig brant for det var holdt på med, så vi hverandre i øynene og spurte oss selv: Er dette det beste du noengang har skrevet? Var det ikke det skrotet vi ideen eller låten der og da, og gikk videre. Og ja, jeg mener at sangene må være maks proft arrangert ha-ha, men det er ikke derimot ensbetydende med at arrangementet må være pompøst eller overøst med alt mulig. Et arrangement skal ta låten 100% inn i den verden den skal være i. Man kan dessverre over-arrangere en sterk låt slik at det essensielle kommer helt i skyggen av all orkestrering. En riktig, riktig bra låt skal man kunne spille akustisk, eller med en enkelt trio, gitar/trommer/bass. Det finnes derimot utallige eksempler på dårlige låter som har måttet lene seg 100% på arrangementet, der produksjonen nærmest er en dekkoperasjon for dårlig låtskriving helt enkelt. Om en låt fenger eller ei kommer helt an på låtens karakter, men at det er en sterk melodi er viktig for meg. Monotoni var aldri min greie. 

At en låt MÅ bygges opp etter en allerede sikkerhetsklarert oppskrift er heller ikke min greie egentlig. Men der handler det nok engang om hva slags låt det dreier seg om. Tar du for eksempel Road To Babylon på denne skiva, er den stilmessig skrevet utifra en tradisjonell låtskriverformel. Men tar du Take Out The Enemy (Hallelujah), lever denne sitt helt eget liv, på sine egne premisser. Det samme gjør også Silverback flere andre låter fra Shanghaied."

Var det et tilfelle av mange sanger som ble kokt ned til knippet du har samlet på skiva?

"Vi hadde noen dødfødsler, noen spontanaborter og et par låtbabyer som gikk bort i krybbedød. De sterkeste overlevde, og skal nå ut å leve sine egne liv der ute."

Åge   Ammunition 7(Credit G Netic Music )Det som umiddelbart slo meg etter bare et par ganger sammen med skiva, var produksjonen. Den har faktisk ingen feil slik jeg hører det. Ofte er det noe man ikke helt får foten for, og selv om forskjellige stiler krever forskjellig innsats i et studio, er dette en generell frekk lydjobb. La du mye spenn i dette? Og var det eksterne folk som sikret produksjonen? Eller var bandet også med på å stake ut kursen?

"Den tanken har slått meg også flere ganger!, og mye av æren for dette må jeg tillegge Erik Mårtensson. Mannen er et geni av en produsent, og sammen har vi brukt MYE tid på å prate musikk, produksjon, låter osv. under prosessen. Jeg kan forklare hva jeg tenker, Erik kan oversette dette til lyd. Det har vært en fantastisk opplevelse å skrive og spille inn dette albumet, der det kompromissløst har handlet om musikken, nerva og feelingen. Og Erik kjørte meg hardt til tider foran mikrofonen. Mannen er jo en fantastisk vokalist også, så det skal litt mer til å imponere han. Der andre ville sagt denne kjøper vi, sa Erik Du kan bätre! Det er viktig å alltid forsøke å tyne ut det beste av folk, selv om det tar noen timer ekstra. Jeg har blitt flinkere til dette selv, etter å ha gått i lære hos Erik. Som jeg kan si til vår andre gitarist Jon Pettersen når alle har skrytt ham i skyene etter et gig: Soloen din var fantastisk bra Jon. Men hadde det ikke vært fett om den var LEGENDARISK? Fordi man veit at jævlig bra fort kan bli en sovepute. Men skal ting være legendarisk må man faktisk yte det ekstra lille som ikke bare får publikum til å få ståpels, men som får de til å ALDRI glemme akkurat det øyeblikket.

Når det gjelder prislappen for albumet koster det selvfølgelig å ha de flinkeste folka, det sier seg selv. Vi kunne ha mastret skiva i Norge, og fått nesten like godt resultat, men hvorfor spare noen tusinger når Grammy Award-vinneren Brad Blackwood kunne maxe den det pitte lille steget opp fra jævlig bra til helt legendarisk?"

Jeg ser du allerede har fått bra tilbakemeldinger, og det er ingen liten sak at Burrn i Japan slipper en 87/100 mot dere. I Japan er akkurat det bladet såpass stort at det fort kan generere salg og turnering.

"Burrn! er definitivt Japans viktigste rockemagasin, så det er selvfølgelig avgjørende at de likte skiva og kjører flere siders intervjuer med bandet i neste nummer. Det jobbes nå mot en turnè i Japan. Men minst like hyggelig var det å få 9/10 i svenske Rocknytt og 5/6 i metalbladet Scream. Jeg hrte også at skiva fikk 7,8/10 i norske Metal Hammer, noe som egentlig er en bragd, siden ryktet forteller at anmelderen ikke akkurat er min største fan…Denne gangen er det heldigvis musikken som snakker sitt eget språk, så får folk mene hva de vil om meg som person."

Bra sagt.

Bandet består av habile karer, også folk du har spilt sammen med i tidligere settinger. Hvordan startet du jakten på besetningen? Var det noen som umiddelbart ble tauet inn?

"Erik var selvfølgelig den første på laget. Vi skulle jo egentlig bare skrive noen låter sammen til Wig Wams studioalbum #5, og jeg ønsket også at han skulle produsere et par demoer på et par av mine låter med dette for øyet. Men når vi var i gang med Access Denied (som endte opp som bonuskutt i Japan), Shanghaied, Give Me A Sign og Hit Me With Your Bombs, begynte det for alvor å tilspisse seg i Wig Wam-leiren, noe som gjorde sitt til at jeg takket ja til Mikkey Dee og John Norums tilbud om å joine et nytt band, Nordic Beast. Samtidig visste jeg at Nordic Beast først og fremst skulle bli en live-act i den første fasen, siden både Motörhead og Europe fortsatt holder koken.

Jeg savnet å ha et band jeg kunne kalle mitt hjem, og brått satt Erik og jeg å fablet om at vi kanskje skulle bygge oss nettopp det. Et hjem. Et band. Og selv om Erik er frontmann i sitt eget Eclipse, går det fint an å ha to forskjellige hjem som man kan alterere mellom. Jeg hadde allerede fått en god kjemi med Hal Patino i Nordic Beast, og han fortalte meg at han ønsket å slutte i King Diamond. Ergo kom Ammunition opp. Og han var selvskreven.

Når etterhvert behovet for en trommis kom, var Erik veldig opptatt av å dra inn Eclipse-trommis Robban Bäck, som også tidligere spilte i Sabaton. Og det forstår jeg utrolig godt i ettertid, for makan til trommis og hyggelig kar skal man lete lenge etter. Jeg var også opptatt av at bandmedlemmene skulle være hyggelige karer og teamplayers, og selvsagt bra musikere. Da ble valget lett iforhold til Jon Pettersen (gitar), som har vært en del av Queen-showet mitt siden oppstarten i 2007,og Lasse Finbråthen (keys)som var fast turnèmusiker med Wig Wam og på mitt tidligere soloopplegg. Det var også meningen at kompisen min, nå avdøde Jan Groth fra Aunt Mary, skulle gjestespille på en av låtene på Hammond, men han ble dessverre for syk for å gjøre det. Så Tony Carey fra Richie Blackmore’s Rainbow steppet inn. Han har også blitt en god venn."

Savner du Wig Wam? Eller er det rett og slett en era som er over for deg? Og siden du har det litt på avstand; følte du at Melodi Grand Prix kun var positivt for bandet?

"Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne si JA!!!!, men slik ting utviklet seg de siste årene angrer jeg meg heller for at vi ikke la det bandet på hylla før Wall Street i 2012. 2010 var et fantastisk år for oss, og jeg følte at vi endelig hadde funnet tilbake til den positive energien vi hadde sammen helt i begynnelsen. Men etter Non Stop Rock’n Roll-turnèn ble det bare verre og verre. Noen ganger er det faktisk best å kalle en spade for en spade.

Det har vært mange fra den delen av rockemiljøet du tilhører som ikke har respektert oss fordi vi valgte å bruke Melodi Grand Prix som promotion verktøy, men i vår situasjon den gang var dette en vesentlig faktor til at vi faktisk gjorde det så bra som vi gjorde det. Husk, vi tok med hardrocken og vårt eget opplegg til Melodi Grand Prix, ikke omvendt. Vi fikk frie tøyler, og jeg vet at det er flere etablerte kredband som ville dødd for en liknende mulighet. Og i ettertid har jo opptil flere av disse forsøkt seg på det samme.

Noen ganger virker det som at det ikke er kred å ha suksess eller få til noe. Kanskje det er janteloven som trer i kraft, ikke vet jeg, men det er ganske absurd å være vitne til. Spør Madcon om de heller ville valgt street-cred med dagtidjobb på Kiwi og inkassobrev i postkassa enn den internasjonale suksessen de oppnådde fordi en av gutta hora noen måneder i Skal Vi Danse. Det blir spennende å se nå om OnklP mister kredden fordi han brått selger skiver og skal medvirke i Hver Gang Vi Møtes. Satser en hundrings på at de første diehardsene heller ville likt at han solgte 100 skiver, var en anonym dude med personlige OG økonomiske problemer. DET er kred det… What a crazy, crazy world!"

Haha, point.

Nå er det helt sikkert bøtter av ting du og bandet skal gjennom i form av promotering, intervjuer og konserter – hvordan ser timeplanen ut?

"Livet mitt går stort sett i 190 24/7. Men nå er det Ammunition som fyller tiden min, så alt er som vanlig, bare det at alt er litt mer lystbetont enn ellers :-D."

Er det et mål å kunne leve av musikken? Og for å stikke hånden litt inn i privaten, om det er greit; gjør du det i dag? Eller har musikken vært en sidestilt faktor til arbeidsliv og familie?

"Som du sikkert har forstått av et tidligere svar jeg ga er det ene og alene musikken jeg lever av. Jeg har gjort det siden 2003, og driver mitt eget selskap som jeg er ansatt i. Ergo får jeg fast lønn hver måned på lik linje med alle andre folk. Jeg har aldri fått et rødt øre i støtte fra hverken kassettavgiftsfondet, fond for utøvende kunstnere eller liknende. Ergo har man jo også av og til også blitt nødt til å ta karrière-messige valg utifra hensynet til å overleve. Men heller det enn å jobbe med noe som ikke interesserer meg.

I de senere årene har jeg imidlertid heller valgt å lage show og konsept for andre artister, for å unngå å gå på bekostning av min egen integritet. Derfor har jeg nå et Beatles-show som ruller rundt i landet med Atle Pettersen i hovedrollen, et Elvis-konspet med Paal Flaata og Vidar Busk, en musikal med Øivind Blunch, et Michael Jackson-show med Ole Børud, et Lennon-show med Tor Endresen og et standup-show med Tommy Steine. I tillegg har jeg min egen Queen-hyllest The Show Must Go On som går inn i sitt åttende år. Showet har spilt for nærmere 350.000 publikummere og er still going strong. Så ja…jeg elsker jobben min, og klyper meg selv i armen hver dag jeg våkner opp til en ny arbeidsdag for meg selv."

Her er en av de rolige sangene, og som du hører er det kvalitetsfylt. Selv falt jeg best for de litt røffe sakene, som 'Take Out The Enemies', du leser anmeldelsen av skiva HER.

Oppdaget du type Queen og Sweet etc. tidlig? Eller har elsken for denne litt glamma formen for hardrock og rock kommet senere? OG var du en metalskalle i en eller annen form når du var yngre, eller var det litt mer poppete/rockete fyr som satte image og refrenger høyest?

"Jeg vokste opp med Elvis Presley, siden faren min fora meg på det siden jeg såvidt kunne gå. Deretter kom Beatles. Så oppdaget jeg Kiss og Queen i 8-9 års alderen. Og derfra ble det Venom, Judas Priest, Motörhead osv. På slutten av 80-tallet var jeg inne i en heftig Dokken-periode. Grungen falt jeg aldri for, men utover 90-tallet ble jeg etterhvert veldig fan av Grant Lee Buffalo og Tom Petty. Angående image og refrenger må jeg innrømme at det catchet meg veldig når jeg var i puberteten. Jeg husker fortsatt godt den førte gangen jeg hørte og SÅ WASP. Animal (Fuck Like A Beast), kjøttstykker, blod…. Kunne det bli bedre liksom…"

Wasp, ett av mine favorittband, ingen hører det og forblir den samme (gammelt jungelord).

Vel, jeg skal ikke stjele mer tid fra deg, du har garantert flere spørsmål og telefoner å svare på ☺. Tusen takk for tiden din, og for et sprudlende melodisk hardrockalbum! Har du noen avsluttende ord eller tanker, her er stedet å blåse ut, rose eller trekke fram folk som tjener bandet eller deg uten å kanskje få den fortjente oppmerksomheten ☺

"Takk for interessante betraktninger og et artig intervju, så håper jeg folka dine klarer å se at det er flere sider av noe de trodde var endimensjonalt he-he. Når alt kommer til alt handler det i bunn og grunn om musikk. Enklere er det ikke!! Rock On!"