Altar of Oblivion "Barren Grounds"

av rune stordahl

A3328291961 16Selskap: Shadow Kingdom

Release: 30.09.2016

Dansk Doom med et aldri så lite episk snitt.

Tradisjonell Doom Metal er ikke en sjanger jeg er særlig bevandret i, eller har hatt voldsomt interesse av, så i utgangspunktet hadde jeg tenkt å hoppe bukk over dette minialbumet. Men det endret seg fort da vokalen entret podiet og etter fem-seks sekunder visste jeg at det nok ikke var bare bare å gå utenom Barren Grounds. For den klokkeklare, mektige og musikalske røsten har en trollbindende effekt, banna bein!

Det starter rolig, melodisk og atmosfærisk før de setter opp tempoet og beveger seg mer over i et musikalsk landskap som jeg først og fremst forbinder med Heavy Metal. Men når vokalisten får det til å snerre i sin tindrende rene røst, vandrer tankene til en viss Hetfield i sine glansdager og totalt sett blir ikke den komboen så gal. Og at de inkluderer et melodisk tremoloriff som følges av doble basstrommer er innertier for min del.

Tittellåta er kanskje det sporet som er mest typisk Doom Metal med sine melodiske og harmoniserte gitartemaer og seige tempi. Dette er ei omfangsrik låt som inneholder mange temaer og partier, men som blir noe repetitiv på tekstfronten med motivstrofen "Chasing shadows" som går om igjen for mange ganger for min smak, uten at jeg ender opp med å mislike låta av den grunn.

Avslutningssporet er en rolig, gitarbasert ting hvor det stort sett er vokal, gitar og noen lydeffekter som utgjør alle bestanddeler, og det funker. Den forsiktige og atmosfæriske gitarplukkingen legger seg som et tåkelag langs bakken og utgjør et perfekt fundament for den gripende og hjerteskjærende vokalprestasjonen.

Altar Of Oblivion@Facebook

Totalt sett har de litt å gå på når det gjelder låtsnekring for min del, men ha da i mente at de beveger seg i en musikalsk landskap som jeg ikke er helt dus med. Av de fire sporene er det nok åpningslåta, State of Decay, som står stødigst slik jeg ser det. Det sterkeste kortet her for min del er som sagt vokalen, men også produksjonen fortjener all mulig honnør, for de har skrudd sammen et gromt lydbilde som jeg håper de tar vare på fremover.

Nå har jeg spilt denne EP-en ujevnt og trutt over en periode på ni-ti måneder og noe særlig voksepotensial har det ikke være snakk om. Låtene satt seg ganske kjapt og de har mye egenidentitet, men så stoppet det liksom der. Det er forsatt fett når jeg setter det på, men ikke noe jeg higer etter sånn i hverdagen. Ny fullengder skal likevel sjekkes ut når den kommer.

6/10

Tracklist:

  1. State of Decay 
  2. Serenity 
  3. Barren Grounds
  4. Lost