Året som gikk... del 2.

av yngve

Rune, Steinar og Per-Aage kjører på og gir dere en fin oppsummering av hva de mener er minneverdige skiver og øyeblikk fra året som snart er over. Og disse karene lever og ånder for musikk, så ikke forvent bare skraping på overflaten :).

Først til Steinar, som virkelig burde hatt medalje for sin utholdenhet her på Heavymetal.no. Det har ikke vært mye fra den kanten i de senere årene, men alt har sin grunn, og jeg stresser aldri folk, man har sitt liv og gjøremål og banker inn metalboltene når det passer. Men Steinar er i ryggmargen til Heavymetal.no, vi snakker så og si helt fra starten. Respekt og en drøyt sterk kaffekopp løftes for deg! Her er hva fyren ville si om året 2015:

408354 217256018401716 1202928195 N

Metalåret 2015 - Steinar Selstø

2015 ble nok et godt år for metal, som alle andre år. Noen har favorittår. Jeg har aldri hatt noe slikt og kommer ikke til å få det heller. Det finnes flust med glimrende metal fra hvert bidige år på denne siden av Black Sabbath dersom man går inn i materien. Det, for mange, forhatte 90-tallet er breddfull av blant annet glimrende black metal.

Hver gang nyttårsaften er gårsdagens nyheter ser jeg derfor framover med forventninger om at både kjente og ukjente band kommer med metal som skal fylle meg med nytelse, forundring, glede eller nysgjerrighet. 

2015 har også vært atter et godt år for norsk metal, en oppfatning listen under viser med all mulig tydelighet. Bredden i den norske metalen for tiden er imponerende, og vi har så mye, mye mer å by på enn bare black metal og progressiv metal. Spennende er det også at man i noen band finner musikere som lar seg inspirere av og ønsker å spille andre ting enn pur metal. Spectral Haze er et godt eksempel. Dette beriker norsk metal og åpner en del fans` øyne opp for andre uttrykk. 

Hadde jeg lyttet mindre til noen av skivene nevnt under og mer til enkelte andre, ville denne listen helt sikkert sett annerledes ut. Det endrer likevel ikke faktumet at disse ti albumene har gitt, gir og vil fortsette å gi meg fantastiske musikalske opplevelser. 

1. Chapel Of Disease "The Mysterious Ways Of Repetitive Art"

Årets beste kom tidlig. Jeg kjente ikke til tyskernes debut og ble fullstendig tatt på senga. Her møtes du av en perfekt kombinasjon av sunne inspirasjonskilder, mest av alt Death, og fantastiske låter. Skiva er melodiøs, aggressiv og regelrett death metal-perfeksjon.

2. Amorphis "Under The Red Cloud"

Amorphis` beste? Albumet er i alle fall en utfordrer til tronen, og den er en mesterlig oppvisning av catchy låter samtidig som materialet inneholder spennende elementer som forlenger levetiden inn i evigheten. Jeg blir aldri lei. 

3. Arcturus "Arcturian"

Når ett av ens absolutte favorittband kommer med nytt album, er man alltids spent. Jeg synes på ingen måte dette er bandets beste, men Arcturus er et av særdeles få band der ute der det føles som om de kreative sjelene rett og slett ikke kan feile. Alt fra denne gjengen er konge!

11052480 973361036055486 6024589416351133649 N4. Images At Twilight "King"

Omtrent som forventet, men forbannet bra, og et pliktkjøp for alle fans av det symfoniske segmentet innen metalens ekstreme sjangere. 

5. Horrendous "Anareta"

Denne gjengen er ikke allemannseie, men det bør de sporenstreks bli, for med Anareta bevises det til gagns at fjorårets perle ikke var flaks. Igjen finner man en solid dose inspirasjon fra Death, men nivået på kreativiteten hos Horrendous er imponerende og sørger for at skiva er stappfull av høydepunkter.

6. Enslaved "In Times"

Man vet sånn omtrent, med trykk på omtrent, hva man får fra Enslaved. Man får kvalitet i alle ledd og på alle områder. In Times er noe av det aller ypperste jeg har hørt fra bergenserne. Pokker så imponerende det er at de simpelthen ruller på år etter år, slipper skiver og turnerer, uten tegn til å stoppe og uten tegn til å bli skrøpeligere med alderen. Enslaved er en institusjon innen norsk metal, og skiva viser blant annet en perfekt symbiose mellom black og renvokal. 

7. Archgoat "The Apocalyptic Triumphator"

Dette albumet skiller seg ut fra de øvrige på lista som alle er mer komplekse eller avantgarde av natur. Normalt lar jeg meg ikke imponere så veldig av de mer barbariske bandene i scenen, men Archgoat har utført et kunststykke. Aldri før har strofen Hail Satan, hail Lucifer blitt messet like overbevisende. 

8. Leprous "The Congregation"

Jeg husker at jeg overvar en konsert med Leprous før de fikk platekontrakt (Motstøy sammen med meg i 05, var det ikke? Yj).  Den gangen lot jeg meg ikke fenge, og kanskje er det derfor jeg ikke har tatt meg tid til å gå albumene etter i sømmene. Forsømmelsen skal rettes opp i. 

81y Jz4j2t L. Sl1484 9. Solefald "World Metal. Kosmopolis Sud"

Det er alltid interessant å høre hva duoen har funnet på, og i år har de lyktes svært godt med sine kreative sprell. Del 1 i denne serien falt ikke helt i smak, og det var kanskje derfor ekstra godt at del 2 viste fram Solefald i all sin prakt?¨

10. Furze "Baphomet Wade"

Få band er så elsk eller hat som Furze. Påstanden ble med all mulig tydelighet bevist gjennom en til de grader polarisert fellesanmeldelse i Scream på senhøsten. At skiva hanket inn hele åtte terningkast 1, skal du se på som et kvalitetstegn dersom du liker black metal, sjel og egenart. Jeg digger måten Woe J. Reaper leker med lyd og instrumenter, og fyren kan dessuten virkelig mekke riff.

Klapp på skuldra

Mange andre har også levert solide saker. Her på berget bør Magister Templi nevnes. Kvintetten er nå en etablert del av den norske metalfaunaen og bringer med seg noe til bordet ingen andre gjør med sin særegne form for heavy metal. Gode, gamle Dødheimsgard var veldig nære på å komme inn på topplisten min med sitt nyeste opus, A Umbra Omega. Ungguttene i Inculter fortsetter å vise seg fram med sin rå thrash. Fra den kanten kommer det kanskje et skikkelig bombenedslag nestgang? Black Debbath er alltid morsomt og alltid interessant selv om det musikalske innholdet var en ørliten nedtur sammenlignet med bandets beste album. Fra undergrunnen dukket Nachash opp med litt obskur og mørk metal som hintet mot mange gamle storheter. Katechon er i siget og leverer jevnt og trutt death metal av høy kvalitet. Sist, men absolutt ikke minst: Deathhammer! Det føles veldig, veldig feil at duoen må utelates fra topp-10-lista når de leverer soleklart karrierebeste. Evil Power inneholder enkeltlåter som er rå som pokker og samtidig catchy som fanden, og svake punkter finnes rett og slett ikke. 

Utenfor grensene er det selvsagt også masse tøft, solid, vakkert og fantastisk som er gitt ut. Noen ganger handler det om gamle helter, som Paradise Lost, som har funnet tilbake til formen på sine eldre dager. En annen gammel traver og personlig favoritt er Ares Kingdom som fortsetter ufortrødent. Det tar litt tid å få bandet under huden, men få kan mekke riff som Chuck Keller. Lucifer`s Child er kanskje et nytt navn i scenen, men i rekkene finnes flere godt kjente navn innen gresk metal, og debuten lover svært godt. Et annet veletablert band som imponerte på senhøsten var Secrets Of The Moon, et band som har utviklet seg mye siden den spede begynnelsen. Svenske Degial sto, sent på året, for et av de bedre death metal-albumene i år. Det samme gjelder britiske Cruciamentum som omsider kom med debuten sin tidlig i høst.

Hvis vi dykker ned i undergrunnen finner vi et band som Awe, som med debuten sin viste at også framtida for gresk black metal ser lys ut. Ikke forvent et klassisk gresk sound dog. Mephorash ga ut sitt tredje album og gjorde det med bravur. Her finner man det meste, om black metal med fantastisk atmosfære er greia di. Lunar Mantra leverte solid med sitt Darkthrone-inspirerte brygg. Polske Outre ga ut spennende black metal med melodiøst tilsnitt. Vorum kom kun med en EP, men utgivelsen stadfestet bandet som et av klodens aller mest lovende innen death metalen. Polske Embrional fremsto kanskje ikke som spennende eller innovative, men et forbannet bra death metal-band er man vitterlig! Fra Belgia kom Absolutus med sitt andre album, klingende titulert Pugnare In Iis Quae Obtinere Non Possis, og overrasket veldig i positiv forstand. Ad Nauseam, italiensk band med en norsktalende trommis, ga ut en glimrende death metal-skive der teknikk gikk hånd i hånd med solid låtskriving og spennende arrangementer. Void Paradigm ga også ut spennende black metal som fortjener oppmerksomhet. 

Skuffelser

12019777 10153507883285490 2857374212024890725 N

Slayer, først og fremst Slayer. På Repentless høres man ut som man har gjort de siste årene. Det låter tight og massivt som fy, men hvor i all verden er det blitt av de geniale riffene og de fete overgangene? Skiva er spilt gjennom mange ganger, men jeg klarer ikke å få skikkelig fot for en eneste låt. Andre jeg hadde store forhåpninger til har også skuffet. Et av bandene jeg har hørt mest på de siste 3-4 årene, Enforcer, fenget ikke like mye til tross for at svenskene holder seg i samme gata som tidligere. Jeg er usikker på hvorfor. De to første albumene til Ghost er begge sterke, spesielt andreskiva, men Meliora er en av årets aller største nedturer. Kampfar har fått mye velfortjent skryt for skivene etter comebacket med Kvass, men Profan var en bomtur. Et annet norsk band som ikke leverte like sterkt som jeg hadde håpet var Tsjuder, selv om jeg, når sant skal sies, aldri har følt at bandet har vært helt der oppe hos for eksempel Urgehal eller Carpathian Forest innen den riffbaserte og rå black metalen og således ikke hadde enorme forventninger. Innen det symfoniske segmentet kan mye av det samme sies å gjelde Cradle Of Filth, men britene har enkeltlåter som er fryktelig bra, og den forsiktige optimisten i meg har derfor alltid forhåpninger. Et nyere band innen samme sjanger, Carach Angren, traff heller ikke. Muligens er jeg litt lei denne veldig teatralske avarten av sjangeren? Til slutt må WASP nevnes som en skuffelse. 

The Book Of Souls har jeg hørt for lite på. Førsteinntrykket var ikke all verdens, men her er det mye å fordøye og mer tid skal brukes før dom avsies. Band som Vastum og Stargazer, for å dykke litt i det mer obskure igjen, har tidligere gitt meg hyggelige stunder, men årets utgivelser må sjekkes ut nærmere.

Sånn ellers 

Jeg fikk besøkt Tons Of Rock i år, og opplevelsen gjentas gjerne. Primitivt campingliv, relativt lite nedbør, gode venner og mye latter, rom og øl og selvfølgelig masse god musikk er en sikker vinneroppskrift. Billett til sommerens kommende happening er kjøpt inn, og selv om jeg ikke får med meg Black Sabbath, blir Tons Of Rock 2016 garantert et høydepunkt. Blant mange godbiter i sommer sto Opeth og Twisted Sister igjen som to av de beste. Begge ble likevel behørig grust at et av de mest imponerende bandene jeg noensinne har sett på en scene, nemlig Gojira. Sjelden har ordet maktdemonstrasjon vært så passende. For øvrig var det fryktelig morsomt at Fleshgod Apocalypse solgte sin egen spagetti i merchandisestanden. 

Selv om mange nok ikke er klar over det, lever fanzinekulturen i beste velgående. At fanzinene skal ha den samme trendsettende gjennomslagskraften som på 80- og 90-tallet, kan man glemme. Veldig mye interessant leveres likevel. I land som Polen og Tyskland gis det hvert år ut bøttevis med blekker. Alle kontinenter har mye å by på, bortsett fra Afrika. Kvalitetsforskjellene er voldsomme. Man har fanziner som er utrolig imponerende på mange områder og man har fanziner som er like gjennomførte som tenåringsblekkene gitt ut på 90-tallet av purunge black metalere med bastante meninger og lite livserfaring. Jeg har en solid bunke fanziner, anskaffet i løpet av året, liggende som bare venter på å bli lest. Har du interesse for undergrunnen anbefales det sterkt at du setter deg inn i dette fenomenet. Noen av de absolutt beste intervjuene med de mest interessante undergrunnsbandene finnes i fanzinene. 

Med 2016 framfor oss er det bare å glede seg til nye utfordringer og opplevelser. Deströyer 666 kommer etter planen med nytt album, og jeg blir forferdelig skuffet dersom galningene ikke er høyt på topp-10-listen om et års tid …

***

Så var det Rune, vår tilbakevendte skribent, som etter en pause for å spare litt skjegg kom tilbake og gjør det han kan best; vurdere mørke og sære band. Det jeg vet når jeg legge rut anmeldelser fra denne karen, er at jeg ikke er redd for at noen vil klage eller kverulere, her er det ingen feil, og det er alltid vel-artikulert og viser en skribent som kan backe opp det han mener. Den tidligere bassisten i galskapen som er Moron Police er altså med i flommen av anmeldelser som kommer her på Heavymetal.no, og jeg ser fram til å bli avlastet i dette svarte hjørnet i lang tid framover :) Rune leverte denne teksten på hva som hadde festet seg. 

2015 – oppsummering Heavymetal.no

2015 var året jeg tok opp igjen hobbyprosjektet med å synse og slarve om diverse utgivelser. Da hadde det gått tre år siden sist, og egentlig enda lenger siden hvis man ser bort fra de to anmeldelsene jeg leverte fra meg det året. Uansett; jeg slengte over en mail til Yngve for å høre om han var interessert i skriblerier fra mitt tastatur igjen, og det var han. Så jeg må si takk til ham. Både fordi han har tillit til at det jeg rabler sammen er bra nok til å publiseres på Heavymetal.no, og fordi jeg får lov til å gripe fatt i akkurat de utgivelsene jeg ønsker. Selvfølgelig kommer det noen forespørsler utover min egen dagsorden, men da som oftest innenfor mitt musikalske nedslagsfelt; som i hovedsak dreier seg om Metal av type Black, Death, Sludge, Funeral, Stoner, Avantgarde og Doom. Det forekommer også en og annen sporadisk avstikker, men i hovedsak er mine bidrag innenfor de ekstreme musikkstilene.

Det er ikke full overlapp mellom anmelderi og det jeg kjøper inn privat, men det er ikke langt unna, selv om det ikke er noe jeg streber etter. Noen skiver vil jeg helst slippe å måtte redegjøre for og det gjelder særlig de jeg liker aller best. Så da tar jeg de heller her, hvor det er mulig å være enda løsere i formuleringene enn jeg allerede er i anmeldelsene.

Men før jeg går i gang med selve lista, må jeg bare nevne at, tradisjonen tro, er det et lass av band og utgivelser jeg ikke har fått tid til å sette meg inn i, eller hørt. Og jeg skal nevne i fleng band som har skiver ute i 2015 og som jeg helt reelt antar kunne vært blant mine favoritter av året: Acherontas, Ad Nauseam, AioN, Alkaloid, Aosoth, Apparatus, Arabs in Aspic, Ascension, Baroness, Beardfish, Bell Witch, Chthonic Cult, Dalkhu, Devouring Star, Diabolicum, A Forest of Stars, Hate Eternal, Imperial Triumphant, Kauan, Khariot, Lost Soul, Lucifer, Lychgate, Mastery, Moloken, Outre, Purtenance, Pyrrhon, Shrine of Insanabilis, skygge, Subterranean Masquerade, Vastum, Void Paradigm og Zu.

Det er noen mer streitere og kjente band i den haugen, men om du stort sett sverger til undergrunnen når det gjelder Black Metal og Death Metal er det flere band i den bråten du bør sjekke ut. Og for all del: hvis du nå tenker "...faen, han burde fått med seg denne også" på bakgrunn av den oppramsingen eller best of-lista: gi meg et lite hint! Ellers vil jeg også legge til at den virkelig store begivenheten musikalsk sett i 2015 har vært at utrolig mange klassikere innenfor spaghetti-prog har blitt trygget opp på vinyl igjen, så det har gått mye i RPI (Rock Progressivo Italiano) også i løpet av året. Og den siste halvannen måneden har jeg hatt helt dilla på diverse konserter og symfonier av Brahms, Vivaldi, Tsjaikovskij, Chopin, Mahler og Bach, men ok; nok om det. Dette skulle dreie seg om metal-relatert musikk og vi nærmer oss kjernen og grunnen til at jeg sitter og rabler på tastaturet.

Å skulle rangere skivene er en kinkig prosess, men utover de to-tre øverste plassene var rekkefølgen så hipp som happ at jeg bare har gått alfabetisk til verks:

A3421993499 16Abyssal "Antikatastaesis" (Bilde til venstre) (Bandcamp)

Første gang jeg hørte Abyssal var som den reneste åpenbaring. En slags blanding av Ulcerate, Deathspell Omega og moderne Gorguts forekom det meg da. Årets slipp er en del svakere enn skiva fra 2013, men det sier mer om kvaliteten på den skiva, for Antikatastaesis gruser det meste innenfor Dissonant Cavernous Death Metal (la oss late som om det er en sjanger). Digger du Irkallian Oracle og Grave Upheaval bør du sjekke ut dette britiske bandet. En meget bra miks av atmosfære og brutalitet.

Adversarial "Death, Endless Nothing and the Black Knife of Nihilism" (Bandcamp)

Denne har jeg ikke anmeldt og det er jeg sjeleglad for. Å skulle kåre ei skive som årets beste 2015 tror jeg aldri blir å skje, men Adversarial er farlig nærme. De leverer bekmørk Death Metal og har en voldsomhet ved seg som satt seg i ryggmargen ved første sekund. Jeg har fulgt bandet i noen år og har syns det de har levert har vært ok, men ikke fanden om jeg forutså at de skulle levere ei skive av dette kaliberet. Hvis jeg bare får velge ei skive du må pine deg igjennom blir det denne.

A2465820193 16

Akhlys "The Dreaming I" (bilde til høyre) (Bandcamp)

"Det tok noen runder før The Dreaming I egentlig åpnet dørene inn til sitt drømmende jeg, og hvis det ikke var for den klare linken til Nightbringer, hadde skiva neppe blitt jobbet like iherdig med. Nå, etter x antall lyttinger, vil jeg hevde at låtmaterialet er helt på høyde med det beste han (Naas Alcameth) har gjort i hovedbandet sitt" skrev jeg i anmeldelsen av denne skiva og fyrte av en åtter. Musikken i seg selv forsvarer fortsatt den karakteren på en solid måte, men det er det de partiene med Dark Ambient, som jeg også påpekte da, som gjør skiva ujevn og som nok gjør at jeg hadde vippet skiva ned et halvt poeng i dag. Det er dog absolutt flisespikking for Akhlys leverer intens og horror-aktig Black Metal på en måte som er sjelden vare i dagens scene.

Antiversum "Total Vacuum" (Bandcamp)

Jeg klipper og limer fra anmeldelsen min: "Antiversum er et nytt band fra Sveits og de har hevet seg på den farsotten som rir undergrunnen om dagen: Cavernous/Sepulchral/Black/Doom Death Metal (for å sammenfatte en del sjangerbenevnelser som florer på diverse blogger/webzines). Det er ingen tvil om at sjangeren hører til i Death Metal-segmentet, men mange av disse artistene hviler like mye på guffen og ekkel stemning – mer typisk for Black Metal – som på brutale motorsagriff. Så også Antiversum. Musikken deres utsondrer en følelse av avgrunn og undergang og er i mine ører en videreutvikling av Blackened Death Metal-sjangeren, samtidig som de har tatt opp i seg en god dose Doom. Og når jeg sier Doom tenker jeg først og fremst på ordets faktiske betydning, ikke som en referanse til sjangeren som Black Sabbath og Candlemass har vært foregangsfigurer i."

A1022262088 16Code "Mut" (Bilde til venstre) (Bandcamp)

Code leverte sitt bidrag tidlig på året og jeg smalt til med den ene av to niere som ble gitt fra min hånd i år. Typisk nok gikk skiva litt i glemmeboka fordi det var så mye annet som har lagt beslag på oppmerksomheten, men nå ved årsslutt har jeg gjenoppdaget skiva og jeg står fortsatt for karakteren. Den skal også inn på min digitale avspiller igjen for jeg har forsatt ikke trøtnet på den, sjøl om jeg passerte tredve runder med den i lytteperioden frem til anmeldelsen ble skrevet. Og for å sitere meg selv fra anmeldelsen: "Om jeg skal trekke frem ett aspekt som virkelig imponerer meg denne gangen, så må det bli vokalisten. Forstå meg rett, musikken i bunn er briljant, men Wacian har alt det en tvers igjennom dyktig vokalist skal ha; sjel, innlevelse, musikalitet (ja, faktisk) og en egen evne til å lage vokalmelodier som både passer musikken og som gir låtene særpreg og identitet. Han skal også berømmes for alle de ulike klangkarakterene han benytter seg av for å uttrykke alt fra sinne til desperasjon og vemod."

Deathhammer "Evil Power" (Bandcamp)

Denne tok meg egentlig ganske kraftig på senga. Da bandet dukka opp på promolista sjekka jeg det egentlig bare ut for å konstatere fordommene mine og fortsette til neste band. Så gikk det ikke for de fordommene ble solid slått til skamme av blodfeit riffing, skranglete retrosound, skral vokal og generelt topp stemning. Speed/Heavy/Thrash er ikke sjangere jeg har særlig peiling på, men jeg tviler på at det blir særlig mye bedre enn hva Deathhammer leverer med Evil Power.

Deluge "Æther" (Bandcamp)

Franske Deluge er et nytt bekjentskap og har servert ei skive som jeg aldri blir ferdig med og hvor jeg ikke får ut fingeren for å skrive en anmeldelse. Rett og slett fordi jeg får litt prestasjonsangst for å ikke å klare å formidle hvor bra det er. Fundamentet deres er Black Metal, men vokalen er mer i Core-landskapet og de har også en solid dose Post-Rock og Atmospheric Sludge Metal innbakt i soundet sitt. Produksjonen er saftig og potent og passer både aggresjonen deres og de mer tilbakelente og drømmende passasjene. Det er kanskje litt klisjefylt å bruke regn-samplinger, men jeg syns Deluge kommer unna med æren i behold.

1000x1000Dødheimsgard (Bilde til høyre) "A Umbra Omega"

Jeg hadde den glede av å intervjue Vicotnik rett etter at Supervillain Outcast ble gitt ut, og mener på at jeg stilte han et spørsmål om hvorfor de på sett og vis hadde tatt to skritt tilbake med den skiva, sammenlignet med 666 International. Nå husker jeg ikke svaret hans ordrett, men det var noe à la at han skjønte at de ikke kunne bygge en karrière på den skiva. A Umbra Omega er i mine ører et bevis på at de har kommet på andre tanker. En slags "...jo, visst faen kan vi det!"-erkjennelse. Skiva låter vitalt, inspirert, jazza, dekadent, outret og storslått på en sånn måte som bare DHG kan. Genuin Avantgarde Black Metal Art.

The Exploding Eyes Orchestra "I" (Bandcamp)

Denne skiva gestalter tre av de mest spilte låtene mine i år: My Father the Wolf, Crazy Heart og The Smoke. Og som jeg var inne på i anmeldelsen har de to førstnevnte låtene tredd inn i favorittsfæren, og det er det ikke mange mange forunt. Dessverre makter ikke resten av skiva å holde følge med kvaliteten på disse sporene, men gjett om jeg har prøvd å like dem like godt. Favorittene er klokkeklare tiere, mens resten av materialet ligger rundt 5-8 på skalaen.

Genocide Shrines – Manipura Imperial Deathevokovil: Scriptures of Reversed Puraana Dharmurder (Bandcamp)

Skikkelig kjøpt-på-tampen-av-året-skive, som freser rett inn blant årets beste. Skiva er helt ugudelig barsk og om du har sjekka ut Adversarial og Antiversum og rådigga dem, kommer du til å frivillig la deg maltraktere av denne Sri Lankiske dødsskvadronen. Lenge leve død og fordervelse!

A3391654503 16Gouge "Beyond Death" (Bilde til venstre) (Bandcamp)

Fra anmeldelsen min i mars: "Gouge gjør kort prosess med sin stygge og små-thrasha death metal. 12 spor, 30 minutter, ferdig arbeid. Låtene varer i gjennomsnitt to minutt og tretti sekund, og da er det "hands on, no bullshit"-riffing herfra og til helvete som gjelder. De har fått debuten sin til å låte som en glemt juvel fra 88-89, så det er tydelig at de er inne i genren med hud og hår. Trenger du band- og albumreferanser for å være helt sikker på at Beyond Death er verdt tid og penger, vil jeg påstå at skiva er perfekt for deg hvis du nikker anerkjennende til Repulsion, Merciless, Possessed, Terrorizer og Abominations of Desolation-skiva til Morbid Angel."

Jess and the Ancient Ones "Second Psychedelic Coming: The Aquarius Tapes" (Bandcamp)

Når Thomas Corpse først treffer med låtsnekringen sin da sitter skuddene rett i sjela. Dessverre kommer jeg ikke utenom et adjektiv som ujevnt for å beskrive hans låtmakeri. Second Psychedelic Coming har jeg hatt på jevnlig rotasjon siden midten av oktober, men har ikke blitt den klassikeren jeg hadde håpet på. Anmeldelse har jeg enda ikke skrevet, men skiva kommer neppe til å vokse noe særlig mer ut fra antall lyttinger å dømme. Og nå lurer du kanskje på hvorfor jeg har inkludert denne skiva siden jeg bare sutrer? Det er jo ganske enkelt fordi skiva tross alt er blant det beste jeg har hørt i år. Jeg hadde bare så forbanna høye og urealistiske forventninger til at den skulle etterlate meg som et lykkelig og spirituelt vrak. De tolv første minuttene av det drøye 22 minutter lange avslutningssporet er ren magi.

Katechon "Coronation" (Bandcamp)

En særdeles ordknapp anmeldelse til tross: Coronation fortjener all den oppmerksomhet den kan få. Årsbestelistene har begynt å florere rundt forbi, men på de nettstedene jeg holder meg oppdatert på er det ikke mange som har fått med seg trønderske Katechon. Noe som er temmelig ubegripelig da deres aggressive miks av Black Metal og Death Metal borger for en inderlig (!) og voldsom lytteopplevelse av de sjeldne. Dette er den musikalske ekvivalenten til raseri og ondskap.

A2848489533 16Leviathan "Scar Sighted" (Bilde til høyre) (Bandcamp)

Det er få som makter å snekre sammen Black Metal med så ekkel og jævlig kjip stemning som Wrest, når han først får ånden over seg. Den forrige skiva hans var ei uinspirert og kjedelig smørje, men når låter fra årets skive ble postet online, begynte risset av et bekmørkt og vemmelig album å tre frem. Det låter mentalt forstyrret, sjukt og ubehagelig. Sjekk ut.

Mefitic "Woes of Mortal Devotion" (Bandcamp)

Mørk og grøsseaktig uhygge fra Italia, på den brutale måten. Mefitic har ikke det ulne, kaotiske lydbildet som f.eks. Portal eller Deiphago har på sine skiver, men det er absolutt skittent og klaustrofobisk, og man kjenner den rå stanken kile i neseborene når man lytter til Woes of Mortal Devotion. En klar anbefaling til de som vil ha sin Death Metal mørk og voldsom, hvor man nesten kan kjenne forråtnelsen sive ut av høyttalerne når man setter på skiva. Dette er langt unna klinisk-teknisk gripebrett-ronking med plastikktrommer og steril produksjon, for å si det sånn.

Regarde les hommes tomber "Exile" (Bandcamp)

RLHT er på samme selskap som Deluge,og det samme gjør seg gjeldende her også: deres øsete og atmosfæriske Black Metal blir jeg liksom aldri ferdig med. En god indikator på hvor godt man liker ei skive er hvordan den gjør tidsfølelsen relativ, og RLHT får 42 minutter til å forsvinne på et knips. Anmeldelse kommer så snart jeg får bearbeidet prestasjonsangsten, for denne skiva fortjener kun skryt og honnørord som ikke er oppbrukt.

A3052949861 16Temple of Baal "Mysterium" (Bilde til venstre) (Bandcamp)

Denne franske kvartetten har vært litt av og på i heimen, men på deres femte album låter de mer inspirert og knusende enn aldri før. Det er fortsatt Blackened Death Metal det går i og låtene varer i gjennomsnitt i episke åtte minutter. Jeg kjenner ikke til mange band som fremfører denne type Death Metal med en sånn låtlengde og som atpåtil får det til å fungere. Hvis du i tillegg liker en produksjon som gruser kropp og sjel kan du gjøre langt verre ting enn å sjekke ut Temple of Baal.

Thornesbreed "GTRD" (Bandcamp)

Leser du fortsatt? Bra, for da får du med deg den skiva som jeg kalte for en av årets absolutt beste oppdagelser. Musikalsk sett sogner de til Death Metal-genren, men med svarte kanter, som de har hentet fra Deathspell Omega. Jeg nevnte låtlengde på Temple of Baal rett over her og det samme gjelder tyske Thornesbreed. Her ligger låtene rundt åtte minutter og likevel virker de til å være skjært rene for overflødigheter. Her får man både det mørke og stemningsfulle, og det voldsomme og krigerske i skjønn forening.

Tyranny "Aeons in Tectonic Interment" (Bandcamp)

Det er lite Funeral Doom jeg har sjekka ut de siste årene, men når finske Tyranny er i bevegelse igjen medfører det lytteplikt. Det er ti år siden forrige skive, men kjenner du til dem vet du hva du får: surklende vokal og uhyggelige stemninger. Det er trollbindende og monotont, men aldri kjedelig. Lydbildet er relativt åpent, men samtidig massivt, hvis du skjønner hva jeg mener. Skal du sjekke dem ut i full fart bør du minst sette av 25 minutter.

Det var 19 skiver med kommentarer. På delt 20. plass finner vi blant annet følgende:

Bat "Cruel Discipline"
Blaze of Perdition "Near Death Revelations"
Deiphago "Into the Eyes of Satan"
Downfall of Nur "Umbras de Barbagia"
Embrional "The Devil Inside"
Grave Ritual "Morbid Throne"
The Haunting Presence "s/t"
Infernal War "Axiom"
Infesting Swarm "Desolation Road"
Krallice "Ygg Huur"
Minsk "The Crash & the Draw"
Non Opus Dei "Diabel"

Og da setter jeg strek og sier takk for meg, og takk til de som mot formodning har lidd seg gjennom hele oppsummeringen min (Og de som har editert :) Yj).

***

Ny mann på laget er Per-Aage Melby, som også skriver for Metal Hammer, og som har fortid hos Norskmetal.net. En forespørsel fra fyren tilbake i 2012 støvet ned, men i sommer ble det fart i sakene, og vi fikk enda en som kan hamle opp med den extreme metallen. Ikke at jeg ikke liker harde saker, purr, men det er så mye annet å anmelde at jeg rett og slet tmå prioritere bort. Per Aage vurderer 2015 slik: 

Musikkåret 2015, Per Aage Melby

Carach Angren This Is No Fairytale CoverSå var tiden kommet for at jeg skal prøve å få skrevet en liten oppsummering av året som har gått, i hvert fall musikkmessig. 2015 har vært et veldig bra år, og godskivene har kommet på rekke og rad. Mange av de blir snurret jevnt og trutt, mens andre har blitt skjøvet litt til side for å vike plass til nye utfordringer for oss anmeldere. Mange skiver går nok litt fort i glemmeboken dessverre, da det i perioder dukker opp veldig mye nytt, men da er det ekstra kult når man finner tilbake til disse perlene ved en senere anledning.

Den absolutte høydaren for meg personlig må nok være siste skiva til Carach Angren, 'This Is No Fairytale'. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har brydd meg nevneverdig om det bandet har gjort tidligere, men da forrigeskiva Where The Corpses Sink Forever kom i 2012, var jeg fanget. Bandets herlige miks mellom black metal og horrorfilm gjør at du sitter trollbundet fra start til slutt. Når man sitter og hører på tekstene, skaper man seg automatisk bilder i hodet og tenker at fy for en fet film dette kunne blitt. Så This Is No Fairytale vil nok stå veldig høyt her i heimen veldig lenge, for makan til mektig skive er det sjeldent man kommer over.

Jeg skal ikke sitte her å ramse opp lange lister over alt som var kult i 2015, men jeg kan jo nevne et lite knippe som har satt sine spor her i heimen. Man kan jo nevne blant annet Magister Templi, Alfahanne, Kampfar, Myrkur, Furze, Djevel, Sjodogg, Helheim, Dødheimsgard, Motörhead, The Carburetors, Ghost og veldig mange flere.

Jeg er nok ikke den mest ivrige konsertgjenger, da tilbudet for metalkonserter ikke er helt optimalt her på Hedmarken, men man får da med seg litt av det som skjer rundt omkring, og høydepunktet der i år må nok helt klart bli Midgardsblot i Horten. Det var virkelig en magisk festival, som jeg håper klarer å holde i mange år fremover. Vi er i hvert fall klare for ny runde i 2016.

Og når vi da sitter og ser oss tilbake på det som har skjedd i 2015, må jo heller ikke glemme å se litt på det som skal skje i 2016. For det vil komme veldig mye fett i tiden som kommer også. Jeg har for eksempel vært så heldig og fått hørt de kommende skivene til Fleshgod Apocalypse og Witchcraft, og jeg kan vel bare si at begge de skivene kommer til å ligge veldig høyt på min spilleliste lenge.

D439c671 Ac59 4eb2 A79f 97509baf7f83Ellers er det nok mye å se frem til i tiden som kommer, om man skal tro det man leser rundt omkring på f.eks. sosiale medier. Jeg ser i hvert fall frem til å høre nytt fra Dimmu Borgir, Insidious Disease, Darkthrone, Wyruz og helt sikkert mange flere som jeg ikke kommer på i farten.

Ellers må jeg jo få benytte muligheten til å få takket sjefen sjøl, Yngve, for at han tok meg inn i sitt team her i www.heavymetal.no i sommer."

***

Du er mer en velkommen Per Aage :) . Og til alle tre, og Ruben, som var med meg i del 1, hjertelig for deres betraktninger!!  Man blir litt matt når man ser innsikten og at det er folk der ute osm er like innesnødd som meg selv :). Så løfter vi den allerede nevnte sterke kaffekoppen, hyller dere som gjør dette mulig (ikke minst webmaster Harald, som er grunnen til at siden kom igang etter forliset av den originale utgaven), og retter en STOR takk til leserne, og ikke en så stor en til bransjen. Til de av dere som har støtte opp med annonser, dere skjønner ikke hvor viktige dere er tror jeg. Uten Heavymetal.no ville jeg ha sittet inne og sortert skiver, kjøpt for mye, pugget enda flere tracklister og lest enda flere blader, så kopp til dere også, for å unngå at jeg blir helt gjøk.

2016 folkens!!!!