Deception Add 050324 Karmøygeddon 24

Code "Lost Signal"

av rune stordahl

Code Lost Signal 17Selskap: Agonia Records

Release: 25.01.17

Reinnspilte versjoner av tre av låtene fra Mut og en fra hver av de tre fullengderne forut for den skiva var ikke helt det jeg håpet på da det ble annonsert at britene hadde en ny utgivelse på vei, men EP-en er kul den okkesom. Om den er verdt pengene kommer vel helt an på hvor blodfan du er. Hørte du ihjel Mut er det i grunn bare de tre eldre låtene som er av nyhetens interesse, fordi de tre reinnspilte låtene fra Mut er bortimot identisk med originalinnspillingen. Og da avhenger alt av hvor gira du er på å høre de eldre låtene med dagens sound. Forhåpentligvis er det gjort litt flid med det fysiske produktet for å gjøre det verdt investeringen, men jeg sitter bare med filer, så noen kommentarer om innpakningen blir vanskelig. Musikken derimot tror jeg at jeg har ålreite forutsetninger for å kommentere, selv om Agonia kunne spandert på seg 320 kbps-oppløsning på filene...

Materialet de har reinnspilt fra Mut har fått en annerledes miks, så kjenner du originalene godt er det faktisk interessant å høre hvordan innspillingskvalitet og nivåforskjeller på de ulike instrumentene gir materialet en annen karakter. For miksen er mindre bassdominert, mer grumsete og demopreget. Det gir bandet et mer upolert uttrykk og røffere sound. Personlig er jeg ikke så begeistret for at gitarmelodiene er mindre tydelige og at vokalen drukner litt i lydbildet, men jeg liker at det er mer vreng på gitaren og at vokalisten har bedre intonasjon her. En annen positiv ting er at den gufne stemningen som Affliction gestalter kommer bedre frem i denne versjonen, så her er det bare et pluss at de har gjort låta skitnere og styggere, og at de har gjort raspevokal-bolken atskillig sintere.

De tre eldre låtene leveres som nevnt over med dagens sound, men bortsett fra at all fresing er erstattet med vanlig sang, er stort sett struktur og arrangementer beholdt, om enn ulikt mikset. Og personlig syns jeg både originalene og reinnspillingene er like tøffe, selv om de har fjernet noen smådetaljer fra originalene som savnes: blant annet adlib-vokalen på slutten av The Rattle of Black Teeth, vreng-rytmegitaren på versene på The Lazarus Cord og knitringen på starten av Brass Dogs. Men på den positive siden hører man veldig mye mer av hva gitarene faktisk spiller siden mengden distortion er skrudd kraftig ned. Det har for eksempel ført til at slutten på The Lazarus Cord har fått en mer Pink Floyd-aktig vibb, siden soloen har fått en tydeligere plass i miksen og har en gitartone som kan minne om Herr Gilmour sin vemodige og såre touch. Og det kler låta godt.

I anmeldelsen av Mut kalte jeg denne omlegging av sound, stilart og stemmebruk for en musikalsk kuvending, men mon tro om jeg ikke egentlig burde fått passet mitt påskrevet for den betraktningen. For hvis det er en ting denne EP-en viser er det nettopp hvor koherent låtskrivingen har vært gjennom endringen av sound og stilart siden starten. Så de reinnspilte låtene fra de tre forrige albumene kunne like gjerne vært en del av Mut for å si det sånn. Nå tar jeg høyde for at låtene de har valgt å spille inn på nytt fra disse skivene er valgt nettopp av den grunn og at det inntrykket muligens ikke hadde vært det samme om det var andre låter med mer typiske Black Metal-trekk som hadde blitt valgt.

Code@Facebook

Som utgivelse kan man kanskje stille seg litt undrende til hvor nødvendig den var, men rent musikalsk er det kvalitet tvers igjennom, og som fan var det helt klart givende å få omtolkninger av både nytt og eldre material. Har du til gode å sjekke ut Code starter du ikke her, da tar du først for deg skiva fra 2015 som EP-en i stor grad baserer seg på, for Lost Signal er først og fremst en utgivelse for blodfansen.

8/10

Tracklist:

  1. On Blinding Larks
  2. Cocoon
  3. Affliction
  4. The Rattle of Black Teeth
  5. The Lazarus Cord
  6. Brass Dogs