27157503 10155314935706867 885556790 N

Départe "Failure, Subside"

av rune stordahl

Départe 16Selskap: Season of Mist

Release: 14.10.2016

Tidvis skreddersydd atmosfærisk Black Metal.

Av og til kommer det noen nye band som er så totalt gjennomført og trollbindende fra første sekund at det nesten er mistenkelig. Og australske Départe er ett av disse. Faremomentet når man kicker umiddelbart på ei greie er at man kan gå fort lei, men ikke i dette tilfellet. Når det er sagt er ikke deres debutalbum helt problemfritt i mine ører, men mer om det om litt.

Sjangermessig er bandet ikke lette å plassere, så selv om de har blitt benevnt som Atmospheric Black Metal er det greit å ha i bakhodet at det er båsen som blir minst feil å sette de i, ikke mest rett. Stemningsleiet er mørkt tvers igjennom hele plata, men de bruker like ofte elementer fra andre sjangre til å underbygge denne lummerheten. De er særlig glad i å kreere mer dronete og ambiente lydlandskaper som bukter og kverner seg fremover i den forbindelse. Og de har også noe Post-Metal-aktig ved seg, om enn i en mer dissonant og skingrende variant.

Disse småstøyete og mer «abstrakte» partiene utgjør rett over en femtedel av spilletiden, og selv om de mestrer å bygge dem opp gradvis fra noen få enslige gitartoner til fullt øs, kunne de med fordel vært strammet opp. De trenger for eksempel ikke to minutter på å runde av Ashes in Bloom, og at de bruker litt over tre minutter midtveis i Wither på å bygge den opp til et klimaks igjen er heller ikke så gøy å høre på, selv om det teknisk sett funker. I seg selv ikke noe problem egentlig, men de gjør det samme i alle låtene.

Départe@Facebook

Og det setter noen solide kjepper i hjulene, for det er når hele bandet trår til med fullt øs og holder et avsidig driv med halftime-vibb at de virkelig viser for en sort juvel de egentlig er. Og det som gjorde at jeg falt pladask for bandet var overgangen fra den illevarslende introen til det egentlige åpningsporet, Ashes in Bloom, hvor de bygger videre på vibben, men åpner alle sluser i demninga og bare drukner lytteren med et enormt sound og en produksjon med avsindig trøkk. Særlig gledelig er det at bassgitaren har fått en fyldig og rundt lyd, uten at det har gått på bekostning av omph-en i basstrommene. Samtidig er basstonene og basstrommeslagene distinkte og tydelige, så her er det tydelig at noen har peil på miksing av bunnfrekvenser. Dødsrøsten er grom, fresevokalen er iskald og hatefull og musikken bølger seg avgårde med en helt vanvittig intensitet. Renvokalen som dukker opp fem minutter uti er fantastisk og når trommisen setter i gang mitraljøsefest på basstrommene er det musikalske nirvana oppnådd.

Materialet generelt er bygd opp over samme lest og på meg virker det som de femti minuttene er ment å nytes som et komplett verk, mer enn at de har kreert enkeltstående låter. At sporene også har flytende overganger mellom hverandre, og at det kan være vanskelig å vite når det ene slutter og det andre begynner, bygger også opp rundt dette synet. Og det er utrolig deilig å bare synke ned i en meditativ tilstand og flyte med når de stormer avgårde med seige og suggererende partier.

Lyttermessig sett har denne skiva blitt spilt enormt mange ganger, men jeg har ikke blitt mer glad i de partiene som jeg i utgangspunktet var noe ambivalent til. De gjør jo ikke vondt å høre på, men sånt rent karaktermessig er det ikke utenkelig at skiva hadde blitt vippet opp både ett og to hakk om de hadde tatt litt mindre plass på Failure, Subside.

7/10

Tracklist:

  1. Seas of Glass
  2. Ashes in Bloom
  3. Wither
  4. Grief Echoes (Golden Scars)
  5. Mara's Choir
  6. Vessel
  7. Ruin