Selskap: Nuclear Blast

Release: 04.05.18

Det er godt å ha Dimmu Borgir tilbake igjen, og det med et album som er det beste på en god stund.
Jeg skal vedgå at skivene etter Death Cult Armageddon ikke har fenget like mye som de før, kjapt og overfladisk oppsummert. Kanskje ble jeg litt lei hele opplegget? Kanskje er det denne lengre pausen bandet har vært gjennom som har tent en ny Dimmu-gnist hos meg? Pokker om jeg vet, og det samme kan det da også være. Jeg slår fast at Eonian traff umiddelbart, og den fortsetter å treffe også etter en god stund og mye kvalitetstid sammen. 

Dimmu Borgir@Facebook

Og det er akkurat slik en Dimmu Borgir-skive skal være, ikke sant? De storslåtte partiene med massive koringer og flere av melodiene sitter som et skudd allerede fra starten av, som forventet. Dimmu Borgir har aldri vært, og kommer aldri til å bli, en progressiv nøtt ala Ihsahn eller Deathspell Omega. Det i seg selv gjør ikke låtene svakere. Jeg anser tvert imot bandets styrke som denne egenartede miksen av det lett tilgjengelige på den ene siden og feiende flotte og kreative arrangementer som holder interessen oppe på den andre siden. Låtene både behager og fascinerer, og hver enkelt har dessuten sterk egenart. 

Eonian har blitt en særdeles jevn affære. Normalt har jeg hatt lett for å plukke ut enkeltlåter som står igjen som enere, ala Hybrid Stigmata … fra Puritanical Euphoric Misanthropia. Denne gangen klarer jeg ikke å trekke fram en soleklar vinner. Albumet flyter jevnt og jeg blir sittende og nyte alt, men øyenbrynene heves ikke ekstra annet ved enkeltpartier. 

8,5/10

Tracklist:

1. The Unveiling 
2. Interdimensional Summit 
3. Ætheric 
4. Council of Wolves and Snakes 
5. The Empyrean Phoenix 
6. Lightbringer 
7. I Am Sovereign 
8. Archaic Correspondence 
9. Alpha Aeon Omega 
10. Rite of Passage