Efreeti "Mother Of All"

av yngve

Unnamed (1)Selskap: Private

Release: 21.05.17

Kristian har nytt album ute, det er verdt å merke seg.

Det er som sist en malende og stemningsfull extrem form for metal, men det går mer i dybden heller enn i teknikk og fart. Tidvis er det ganske heftige trommer, lagt trygt og godt av Simen Sandnes, som vi kjenner fra Arkentype. Nå vet jeg ikke om det er gjort mye med trommene i ettertid, men det høres ihvertfall veldig levende ut, at det som skjedde i studioet ble festet på tape, og badabom. Men, det er aldri lett å vite. Efreeti tjener uansett, som sist, grovt på å holde en organisk bygningsmasse.

Men selv om rytmikken hisser seg opp her og der, er det allikevel denne dualiteten, hvor gitarene og vokalen velger seg en kontrastfylt løsning. Kjapt mot brutalt/tungt, eller motsatt. 

Efreeti@Facebook

Efreeti skaper mer en tilstand enn slik man er vant til fra de fleste andre band, det er en underliggende og mørk sak her som hele tiden minner meg på at det er mer bak, mer under. Det er også en lukt av Celtic Frost i deler av innholdet på Mother Of All, om det er tilsiktet, inspirert, vet jeg ikke, men litt av vokalen og dette mørke, extreme, massive, det er her.

Som album er Mother Of All prima, om du liker litt av det jeg til nå har forklart og tegnet. Skiva vokser, dette var ikke nødvendigvis like umiddelbart som første gang jeg hørte bandet, men etterhvert synker det smått hypnotiserende gitararbeidet, de suggerende trommene, brutaliteten (kanskje burde det ha vært ørlite mer av dette) og den tidvis enkle måten å arrangere på. Samlet er det et variert slipp, og legger du litt tid i dette vil du kanskje oppdage at Norge har band der nede i undergrunnen som kan gjøre inntrykk.

Kristian selv er ikke en brautende og svært bajas, men i enkelte av låtene høres han slik ut, det bor altså mye i karen. Vokalen på for eksempel Efforts In Vein er der, hvor man både tenker Tom Warrior og bittelitt Bjørnar i Vulture Industries, dog ikke så teatralsk ;). Så kommer Death On Salute og hamrer løs med et bra tempo, før den også synker litt ned i denne sumpen Efreeti har skapt seg, der du føler at du dras ned mens noen av og til begynner å daske til deg. Siste der er en av favorittene mine.

Blant alle banda i Norge er dette en av de skjulte skattene. Selv om de ikke nødvendigvis skaper en ny greie, gjør de noe som står litt på sidelinjen, noe jeg applauderer.

7,5/10

Tracklist: