Full tittel: "Second Psychedelic Coming: The Aqarius Tapes"

Selskap: Svart Records

Release: 04.12.2015

Dette bandet er sin egen verste fiende, banna bein.

Hva det betyr, under du kanskje på? Jo, som jeg var inne på i årsoppsummeringen , så har låtskriver Thomas Corpse en evne til å kreere musikk som fremstår som pur magi i mine ører. Ulempen blir jo at man ønsker denne lykkedopen i sonisk form hele jævla tiden, og den type forventninger er så godt som ingen som klarer å innfri. Resultatet av det blir at man har et kvalitetssterkt produkt foran seg, som man nidigger og som man likevel ønsket mer av. Forstå det den som kan.

Om man sammenligner Second Psychedelic Coming med debuten fra 2012, har de fått til et mer rått og upolert sound, ja kall den gjerne mer autentisk for den saks skyld: Fuzzen er mindre metallisk, lydbildet åpnere og med rikere instrumentering. Uten at det har gått på bekostning av hifi-messig vellyd, for studioproduksjonen er absolutt av det moderne slaget, selv den har 60- og 70-talls estetikk oppi heksegryta.

 Låtskrivingen er mindre blues-preget og den der «okkult doom rock»-greia syns jeg også er på vikende front, musikkmessig sett hos finnene. For å si det sånn: denne utgivelsen gjør meg bare enda sikrere på at skiva de ga ut som The Exploding Eyes Orchestra burde vært gitt ut som Jess and the Ancient Ones.

Jeg har nevnt låtskrivingen til Thomas Corpse som en styrke, men det skal ikke legges skjul på at han har et særs kompetent band – og vokalist, ikke minst – rundt seg til å fullbyrde sine musikalske vyer. Instrumentarrangeringen på samtlige låter er uovertruffen og det er utrolig hvor mye de har fått plass til i miksen, uten det virker rotete eller tar oppmerksomheten vekk fra selve sangen. Så det har vært en sann fryd å ha denne skiva på både stereoanlegg og hodetelefoner. Det, og at de klarer å lage låter med et pulserende driv som både egger og fenger, uten at de mister den mystiske auraen musikken er innhyllet i, er det som skiller dem fra resten av det samme feltet som bedriver okkult rock/doom med kvinnelig vokal.

Etter å ha sittet og nilyttet og gjort nørdete notater på hver eneste låt, slo det meg at det egentlig er utrolig mye som kunne bli trukket frem på den positive siden (og veldig lite på den negative, for å ha nevnt det også), men jeg skal prøve å sammenfatte de generelle trekkene. I utgangspunktet er skiva rett så homogen og enhetlig i sitt uttrykk, men notatene mine viser at det er stor variasjon og bredde i både i stemning, tempo, instrumentering og sjangeruttrykk. Kanskje mer enn jeg jeg ville tippet, så det ble en liten aha-opplevelse. For det andre har de magiske øyeblikkene på Second Psychedelig Coming: The Aqarius Tapes (jeg måtte ha med hele tittelen iallfall én gang i løpet av denne omtalen, hehe) tidvis overskygget det resterende materialet, som faktisk har mye å by på, hvis det slipper å bli målt opp mot disse (urettferdige?) referansepunktene. Men som nevnt over: magiske øyeblikk ønsker man gjerne å oppleve flere ganger.

Jess and the Ancient Ones@Facebook

Har du enda ikke oppdaga bandet, må du gjøre noe med det først som sist. Vil du sjekke ut den rocka siden til bandet, da setter du på låta Samhain. Vil du heller starte med den symfoniske og progga ballade-siden til bandet, ja da gyver du løs på det 22 minutter lange avslutningssporet Goodbye to Virgin Grounds Forever. Eller bare sjekk ut hva som helst, det viktigste er at du blir fan av bandet.

8/10

Tracklist:

1. Samhain
2. The Flying Man
3. In Levitating Secret Dreams
4. The Equinox Death Trip
5. Wolves Inside My Head
6. Crossroad Lightning
7. The Lovers
8. Goetia of Love
9. Goodbye to Virgin Grounds Forever