Karmøygeddon 2016, dag 1

av yngve

13139258 892130190899223 500865295114136541 NOm du ikke var en av de som tok turen til Kopervik og Karmøygeddon, gikk du glipp av et par spreeeeeke konserter. Det gjorde jeg også, for det er som oftest uaktuelt for meg å trekke inn torsdagen, litt fordi det betyr en dag til med utgifter, og fordi det ofte ikke passer inn med jobb. Det er jo noen mil å reise, så det er jammen ikke lett å få alle kortene på plass :). Og på fredag kjørte vi tidlig, men siden festivalen etter flyttingen til Kopervik begynte å starte allerede klokken 13:00 på dagen, er det umulig å rekke alt, så vi tok det helt banan.

Alle bilder er lånt av den knallflinke fotografen Jørgen Freim, tusen takk til deg og skjegget ditt :)

Bilde til venstre: Snowy Shaw

Det skal sies at torsdagen var full av band jeg ville se, og det smertet spesielt å gå glipp av Pictures Of Pain, et lokalband der oppe som jeg har fulgt ganske tett i mange år. Susperia med ny vokalist, Leprous, Escapetors terrorthrash, eller svenskene i Tad Morose, alle band jeg gjerne ville ha sjekket ut.

Vi måtte bo i Haugesund, og pendle til Kopervik, uten at det nødvendigvis var snakk om mer enn maks tjue minutter. Jeg liker meg i Haugesund by, og må si jeg savner det å kunne traske rundt på Byscenen og raske innom hotellet i nabokvartalet om det kom et band man ikke ville se. Nå ble det plutselig større rammer, i Kopervik, om man fikk lange dager på to gamle bein.

Så ja, jeg personlig er nok bittelitt i villrede når jeg står blant så mange mennesker som det var under for eksempel Helloween, da savner jeg mindre kår. Men for festivalen er dette gull, alt er større, man selger mer, og man kunne dra festen hjem til Karmøy, og leve opp til navnet på festivalen :). Det er en bra festival, ellers hadde jeg ikke dradd, og det selv om det var kun et fåtall band jeg virkelig ville se. Noen band hadde vært der før, som vanlig er når et arrangement som dette begynner å få noen år på nakken, men jeg hadde gjerne sett litt flere spennende nye band. I år var det tatt hånd om ved å for eksempel booke Abyssic. Ellers er jo Karmøygeddon en stor fest med metal heller enn en musikknerdgreie, hadde det vært det hadde man ikke kunnet overleve tror jeg. Jeg fikk et par hint om at det var mange innenfor portene som vanligvis ikke er veldig metal, eller hardrock, så at festen trekker til seg nysgjerrige eller de som ikke er der for banda primært, der er nok Karmøygeddon. Men de legger igjen spenn de også, og sikrer driften og utviklingen av rammene Johnny og resten av staben jobber innenfor. Jeg er spesielt glad for noe jeg leste i en lokal avis, det var festivalgeneral Johnny som sa at det nå er siste stopp på vokseprosessen, at dette er maks størrelse. Jeg er selv på smertgrensen kjenner jeg, men kjenner også på at det kun er snakk om litt tilvenning og at jeg må prøve å utvide mine sosiale antenner. Jeg snakker alltid rett fra levra, men det jeg sier er aldri ment som negativ kritikk, det er kun observasjoner og det jeg følte der og da, og i ettertid. 

13130932 892129537565955 3680246498188437576 OBilde til høyre: Bloodbound

Vi glippa Engel, og med det avslører jeg vel ca. når vi kom i havn. Med en fin biltur bak oss, hvor jeg faktisk kjørte et greit stykke, kom vi til et streikerammet hotell, Scandic, men som leverte en prima helg uavhengig. 

Første band for meg og mine to reisepartnere, Espen og Lars, ble klisjérytterne i det svenske metalbandet Bloodbound. Makan, man visste ikke om man skulle le eller digge, men jeg humret litt av og til, og koste meg egentlig over forventning. Greia er at de er svinedyktige på det de gjør, alt er på stell. Det er jo ofte slik med svenskene, er det ikke? De er proffere, eller de ter seg og er mye flinkere til å være stadionrockere enn mange andre. Det meste så veldig innøvd ut, bevegelser, men gnisten de hadde kan man ikke øve inn, de var spillekåte og leverte en gig som fikk de fleste frammøtte i godt humør. Jeg summerte egentlig med dette; ikke så fet logo, litt kjip hodeskalle-figur, bra lyd, totalt overflødig metal, veldig flinke på scenen, et band som har hørt mye på Sabaton, og/eller Hammerfall, og et band jeg tror ikke vil bli ført opp i bøkene over viktige band. Men der og da, med fet scene, kul belysning og en knakende overbevisning, synes jeg Bloodbound rett og slett fortjener en klapp på skulderen. Sistelåten derimot, den skilte seg ut som veldig bra, en episk greie som viste et mye bedre band enn det disse etter-boka-låtene klarte.

Circus Maximus? Bandet jeg synes er noe for snilt? Men som viste seg å være ganske så heavy live? Men som fortsatt har disse Toto-lignende progpoppete vokalpartiene? Joda, den konserten var det ikke noe feil på. Nordmennene leverte en kanongig, lyden var noe av det feteste på hele festivalen, og med låter som varierte slik at man i det øyeblikket det ble for søtt, hamret løs med drivende tung progmetal i det neste, endte det hele opp i en konsert hvor jeg ikke falt av lasset en eneste gang. Imponerende. Vokalist Michael har en enorm lungekapasitet, og stemmebånd, og man kan si ræva hva man vil om musikken, men når fyren leverer så står de fleste og måper. Og dette bandet kom på på plass relativt sent, de erstattet Pagans Mind, som dessverre ble forhindret fra å spille. Absolutt ikke en dårlig erstatter, og jeg har jo ikke sett Circus Maximus live siden 2005, og den gang var det ikke en affære jeg minnes som voldsomt spennende. Nå fikk jeg en på kjeften. 

13086807 892129747565934 556800481327467246 O

Bilde til venstre: Circus Maximus

Litt problemer med gitarkabelen på en av låtene førte bare til at bandet viste seg som de proffene de er; her fikk vi en låt uten gitar, men med et band som kjørte på og løste floken genialt. Det musikalske nivået er så høyt at det egentlig er poengløst å begynne å skille ut enkeltpersoner, så vi lar gjengen få en kollektiv applaus. 

Orkan, lillescenen, en noe håpløs scene å få med seg et band på om du ikke er tidlig ute og får en av de første radene. Sånn er det bare, dessverre. Lyden var ræva i deler av lokalet, veldig bra om man flyttet litt på seg, så litt med litt justeringer fikk vi høre et band som jeg tror var ganske aggressive i uttrykket. Jeg har hørt noe på skive, men er ikke bevandret nok til å kunne forfatte veldig mye fornuftig. Jeg fikk en vegg av lyd, som tidvis var ganske monoton og malende, en vokalist som hadde et røft sett med lunger, og lite uttelling visuelt. Det ble med få låter, det er en grense på hvor lenge man kan se og høre noe med så varierende kvalitet, og ikke føle at man klarer å henge med. Folket som stod greit til håper jeg fikk uttelling, og at bandet hadde det fett på festivalen.

Snowy Shaw var på edge, fyren har jo mange band på cv-en, og var innom mange av disse i sitt forsøk på å sy sammen en forestilling. Visuelt var det kanon, jeg likte spesielt disse lange og spisse hettene de tre andre hadde på, og var faktisk litt skuffet når de tok de av seg etter tre-fire låter :). Mye vas, mye skriking, mye fistel, opera, metal, coverlåter av band han har vært innom, det fungerte varierende for min del. Det han tjente på var at han ikke hadde lest janteloven, og ikke var redd for å stå helt ute på scenekanten og vise seg fram i alle mulige varianter. Det var mer teater enn noe annet. Jeg er, for de som kjenner meg, ikke fans av en del av de banda Snowy har vært innom, men er en av de som savnet litt mer musikk og mindre staffasje. Jeg kunne for eksempel tenkt meg at han spedde på med en låt fra Memento Moris geniale utgivelser, eller til og med gitt oss en smak av Illwill - men det ble det ikke. Jeg er jo kanskje litt smal og sær, så får vi heller konstantere at folket koste seg, og at jeg kanskje var en av de få som ikke ukritisk stemte i et hail satan når det var klart for en gammel Mercyful Fate-klassiker, det skulle tatt seg ut :). Fra de flaue øyeblikkene til de sprø, via de krakilske til de virkelig bra, Snowy Shaws fascinasjon for Tim Burton og horror resulterte i et severdig show som jeg personlig følte var en stor egotripp. Men en severdig egotripp. Fra en multimusiker som jeg gjerne hadde sett bak trommene på ihvertfall et par låter. Fotnote på en litt skuffende versjon av Fire med Arthur Brown og en godkjent utgave av The Book Of Heavy Metal er herved nedtegnet. Og at det manglet lyd i de svære tammene han stod og slo på.

Katatonia ble en total merkelig opplevelse, for svenskene var en nær maksimal motpol til det Shaw hadde levert. Her er det et band som framstår som depressive, innadvendte og mesker seg i dystre melodier og vakre toner - og som etter et par låter med dårlig lyd (eller litt rar vokallyd og lite trøkk generelt) virkelig våknet til. Dette har jeg sett før, og visste hva jeg gikk til. Det tror jeg mange i salen ikke hadde. Og det som var så genuint var at alle ble stående, alle fulgte med, alle stod til slutt og var nesten som hypnotisert - og når klimakset var over, etter at siste låt ble avsluttet, var det som om alle hadde hatt en samlet psykose. Det hele ble en lang seanse med vakre og såre låter, tunge låter, og en vokalist som i kjent stil ser ut som om han helst ville stått med en maske foran ansiktet. Det er nok derfor dette bandet har den stjernen det har, fordi de ikke er fakedeppa, de har nok sine tunge stunder som forvandles til musikk. Og nytt album snart, det tror jeg mange gleder seg til. Jeg fikk litt nok for en del år tilbake og har vel egentlig avskrevet dette bandet, men konserten var en genistrek - og som jeg mistenkte det når de ble sluppet på plakaten, et sjansespill. Men det ble uttelling :).

Jeg reiste sammen med en stor Kamelot-fan, og han alene tror jeg visste mer om bandet enn de fleste samlet :). Og jeg må trå varsomt her for å ikke bli for negativ. Hm. Ok, jeg formulerer meg slik: Hvorfor er folk så glad i Kamelot anno 2016? Jeg skjønner det ikke! Så, var det greit? Ikke det? Vel, jeg bryr meg ikke, og stikker litt mot slik bandet framstår idag; polert og glatt, uten noe annet enn et velregissert show og et låtmateriale som er så på det jevne at det nesten ikke er variasjon opp eller ned. Det er som en glatt såpeopera, og selv om et par av låtene er veldig bra, synes jeg denne kvelden ble en glattbarbert greie. Sorry Lars. Jeg har sett de knallbra, det var når de sist var på Karmøygeddon, på Byscenen med Khan, da var de eksepsjonelt bra. Nå, i år, var det et band jeg rett og slett følte var så ferdigtygd og trygt at jeg fikk godfølelsen når det var over. Men bra var de, unødvendig trommesolo fikk vi også, og samlet kan jeg skjønne hvorfor fansen liker det. Men, stikker man litt mot den objektive grooven, tror jeg kanskje noen av dere fans også er enig med meg? Lyden var noe høy, det var litt voldsomt, litt mye bass(trommer), dette gjorde sitt til at totalopplevelsen ble som den ble for meg. Jeg ble altså ikke fan av Kamelot etter dette, og jeg holder en knapp på det jeg sa til et par etterpå, denne nye karen manglet litt personlighet i forhold til Khan. Jeg liker mange band de fleste ikke liker, og mange liker band jeg ikke liker, sånn er det bare. Men makan til smekker kordame, dere som ikke vet hvem denne blonde skjønnheten var kan søke opp Kobra and the Lotus.

Finntroll avsluttet kvelden, Kamelot var headliner, men finnene var kløktig plassert på tampen av kvelden. En ting som slo meg under festivalen var at det utpå kvelden var utrolig mye fyll, spesielt på lørdagen, og hvor jeg så utrolig mange som helt sikkert ikke fikk med seg hva som skjedde på scenen. Finntroll fungerer som et danseband, det er rytmene og svingen som utgjør essensen, og fulle folk takler det - to tette og ei badehette. Mange er selvsagt genuint interessert i Finntroll, men du verden hvor mange som stod der og sjanglet og var i sin egen verden :). Jeg hamrer for all del ikke på de som velger å feste seg susete, det er opp til den enkelte. Jeg er bare veldig opptatt av musikken og banda selv, og enser egentlig ikke noe annet, derfor blir Finntroll litt slitsomt - særs når klokka begynner å bli alvorlig mye og man har svelget unna mengder med låter i løpet av ettermiddagen og kvelden. Vi gikk etter 40 minutter med trollene med de lange ørene, en lang reise og mange timer på konsert gjær sitt til at kroppen krever litt hvile :).

Bilder under: Topp er Snowy, så et par med Kamelot, deretter portrett av vokalisten i Orkan og Finntroll med hatten, så to Katatonia helt på tampen.

13131331 892130327565876 1044640809889055485 O

13096290 892130434232532 5341609427556814941 N13082485 892130517565857 3348831580784508442 N

13062154 892130090899233 4193987443162629638 N

13062129 892130700899172 1930382560162235149 N

13130879 892150797563829 6299209137583075155 O13116069 892150924230483 7413848464574148170 O