Karmøygeddon 2018, fredagen

av heavymetal.no

Carburetors Karmøygeddon 18 FreimYngve: Etter en regnfull torsdag, hvor det ble bedre utover kvelden, ble det en varm og fryktelig solfylt fredag og lørdag. Jeg er en av de som driter i majoritetens elsk til varme, og at man ikke skal klage på dette, og hever gjerne stemmen min mot at det ikke er veldig behagelig å oppholde seg under vår varme- og lyskilde. Men det er også noe lite attraktivt for svettekjertlene å befinne seg inne på lillescenen her i Kopervik og hos Karmøygeddon Metalfestival. Jeg overhørte en som summerte opplevelsen etter en konsert der inne sik: "...å dusje før man går på konsert her er rimelig bortkastet" :). Varmt, mye spennende musikk, nye bekjentskaper, vi er på festivalens første "ordentlige" dag.

Bilde til venstre: Kai/Carburetors

Alle bilder: Jørgen Freim, sjekk flere på festivalens Facebookside.

Espen: Da var man klar for dag to på Karmøygeddon, og været viste seg fra sin beste side. Dette viste seg til å bli en lang og varm dag, som igjen understreker hvor genialt det er å arrangere en festival i et telt hvor man slipper å stå med søle til knærne eller bli grillet av solen.

Yngve: Vi sov og spiste, handlet og koste oss litt ekstra, og ankom festivalen når Alfahanne var ferdige. Svenskebandet kjenner jeg ikke til eller har tenkt å sjekke ut, så det var helt greit å samle krefter og fylle magen før en lang festivaldag i dette tidsrommet. Og makan, det er tidlig å begynne i halv ett-tiden på dagen (og skuffende skjønne at det ikke var The Doors som skulle åpne 12:30) og se band helt til sene kvelden - og husk på at vi edruelige kjenner slitasjen der og da, ikke dagen etter :). Lørdagen var uansett en dag vi skulle tidlig opp, så fredagen for oss begynte med Mors kjøttb...ops, Mors Principium Est.

***

Yngve: Jeg fikk plassert meg i vindeltrappen på de første par låtene til Mors Principium Est, men ga bort plassen til en fotograf ganske kjapt, og hvor et par unger lurte til seg posisjonen etter det, ha-ha. Men konserten fungerte bra den, fra gulvnivå. Bandet overrasket med sin hissige og riff-fylte extremmetal, og tipset jeg fikk av Espen om at de var i gata til Children Of Bodom ble sånn passe innfridd. Noen likheter var det, men slik Children er idag vil jeg nok foretrekke landsmennene i Mors.

Fet drive, godt med trøkk og låter som var litt så som så i å klare å feste seg til hjernebarken. Men der og da, live, var det en bra opplevelse. Ikke trigget det til kjøp av skiver, men velfungerende underholdning om man liker å se musikk framført fra en scene.

Espen: Første band jeg fikk meg var Mors Principium Est, et band jeg kun kjenner til på plate. Det var bra med folk, lyden var grei, og konserten under ett var helt ok. Visuelt er det litt håpløst, for om man kommer sent får man ikke en ideell plass, dette er et problem på lillescenen - som både band og publikum taper litt på.

***

Carburetors Karmøygeddon 18 Freim (2)Yngve: At The Carburetors (bilde) åpnet storscenen denne dagen var absolutt velfortjent. Jeg har sett bandet mange ganger, og synes det var gøy å se de på en større scene. Det er jo av og til band som spiller på små scener, klubber, puber, får et litt annet uttrykk om de som her får tilgang på en feit scene. Og Carb feide all tvil av banen, de er fortsatt et band man kan velge om man ikke er så opptatt av sjangeren og vil ha ett å lytte på.

Show og proff framføring, sprøheter fra Kai og flammer; alt var på stell denne fredagskvelden. Og folk var happy, og bandet vant over publikum etter kort tid. Salen var greit befolket til å begynne med, og bandet hadde litt å gå på i starten, men få låter ut i settet vokste samlingen mennesker, livet i salen økte og alt endte i en kanonkonsert.

En litt tilbaketrukken bassist, fyrig "ny" gitarist i Christopher (som spilte i det feeeete bandet Shot At Dawn tidligere, snakker om stilskifte :)), Kai med klatring i rigg og ut i salen med gitaren, trommeslager Nitro med stilsikker leveranse og vokalist Guz med sin sedvanlige blanding av Elvis- og Danzig-look :). Gjengen har holdt på lenge, og det virker ikke som om det skorter på engasjement og spilleglede ennå. Konserten på Karmøygeddon 2018 viste at de har utrolig mye å komme med, om du liker rock'n roll eller ikke. For meg er det avgjørende at de har litt metal og gammel hardrock, i ryggmargen, og at dette kommer til uttrykk i flere av låtene. Ny låt i form av Hurricane var særs kul, og framstod som slik vi husker ParasiteHotter Than Hell; Kiss spiller jo faktisk metal :).

Espen: Dermed var det duket for øs pøs-rock i form av The Carburetors på storscenen, et band jeg ikke har sett live før. Jeg kom med et åpent sinn,  og det skulle vise seg at jeg fikk en gledelig overraskelse, for dette var knalltøff rock! Bandet ga jernet fra første riff, og showa max.

***

Yngve: Nifelheim? Det betyr pause og dotur for meg.

Espen: Neste band ut var Nifelheim, et band jeg ikke hadde noe forhold til (ikke forlovet eller noe altså? Yngve), annet at jeg vet det er et black metal-band fra Sverige. Det dreide seg mye om image her, og de låt tighte, så fansen vil jeg tro fikk en godt gjennomført konsert.

***

Espen: Så var det klart for unguttene fra Arendal, Vorbid. De spiller en form for teknisk thrash, og låter som en blanding av Megadeth, Annihilator og Vektor, men de gjør det til sin egen greie. Det skulle vise seg å bli en veldig fet konsert, og en gjeng som kan hamle opp med de klassiske banda.

Yngve: Vorbid leverte en knallkonsert, som egentlig begynner å bli et varemerke fra Arendalittene. Jeg stod helt foran og fikk en fet opplevelse, eneste var at jeg hadde en høyttaler rett i trynet og missa litt av detaljene i soloene til Daniel. Ellers var det maks metal, thrash som skiller gøtta fra menn, gjør jenter til damer, pudler til rottweilere etc.

Vorbid Karmøygeddon 18 FreimVokalen til Michael var fantastisk, rå, skrikende, og i enkelte av partiene overgår han de fleste i extremmetalscenen - de fleste av oss (med unntak av Thomas i Cor Scorpii) hadde besvimt om man hadde prøvd dette.

Bilde: Vorbid

For meg som har sett bandet noen ganger, er det de små detaljene som teller. Om det var de to gangene Marcus la om taktene på et par låter, eller hvor Jonas på bass trøkka litt mer på Invention Intervention :). For mange var dette første møtet med thrasherne, og jeg håper de andre i salen, de litt bak, fikk en god opplevelse, for som jeg har nevnt er det variasjon på hvor man står i den lille salen. Vel blåst, fryktelig gøy å se at mange Vorbid-debutanter kom bort til meg og sa at de skjønte hva jeg hadde mast om i tre år nå. Kjøp skiva, lytt mye, bli vant til vokalen, sjekk detaljene, feel the power of the vorbid. Takk til Johnny for bookingen!

***

Yngve: Flott dame, fryktelig sterk vokalist, bra scenepersonlighet; Jinjer oppsummert for min del. Musikken ga meg relativt lite, det var for lave trommer, altfor mye bass, gitaren druknet ofte i bassen, denne dype frekvensen lå og brummet hele veien - men mulig det var slik det skulle være? Teknisk, intrikat og veldig fragmentert musikk. Det var sjelden partier ikke ble oppstykket og klarte å få fotfeste før det neste kom. 

Når man har en gitarist som er underdanig bassisten, som spiller på veldig mange strenger, og en trommeproduksjon som ikke trøkker stort, er det nok enten snakk om smak og behag eller at jeg satt feil i salen. Musikerne opplevde jeg som flinke, valget av musikk traff meg ikke, men jeg har fått med meg at flere var veldig ivrige på å sjekke de ut, og jeg så flere i front som sang med på storparten av tekstene. Derfor var det vel bare snakk om en mismatch for min del, og kanskje det blir annerledes neste gang.

Espen: Tiden var inne for ukrainske Jinjer, som spiller en form for metalcore med masse trøkk. De har en kvinnelig vokalist med en avsindig stemme. Bandet led litt av dårlig lyd og ble litt ensidig og likelydende i lengden.

***

Yngve: Rotting Christ spilte mens jeg ikke var der. Ikke liker jeg dette bandet, navnvalget spesielt, he-he, og det jeg har hørt tidligere blir for pompøst. Men for ordens skyld kan jeg jo si at jeg møtte flere som mente at dette var festivalens høydepunkt.

Espen: Da var det Rotting Christ sin tur, og jeg fikk ikke sett hele konserten, men det virket som folk var strålende fornøyd. Det låt bra som vanlig, men litt ensformig for meg.

***

Skid Row Karmøygeddon 18 FreimEspen: Skid Row (bilde) entret scenen, og jeg var veldig skeptisk da dette ikke er mitt band. Men her skulle det vise seg at jeg ble tatt litt på senga. De hadde masse spilleglede, og savnet etter Bach var helt uteblivende. Noe av problemet mitt med bandet er at ikke alle låtene er der oppe, men alt i alt en knallgod konsert.

Yngve: Om man var forutinntatt på Skid Row-bookingen? Helt klart. Ikke var jeg blodfan den gang da, selv om jeg kjøpte begge skivene og liker godt store deler av andreskiva. Og ikke hadde jeg voldsomt med forventninger når bandet skulle kjøre ny vokalist. Etter det jeg har hørt hadde ikke Sebastian fikset å synge mye av det gamle materialet i dag, altså basert på annenhånds informasjon, og når jeg kom inn i salen og de hadde kommet til andre låt (gikk dessverre glipp av Slave To The Grind som var åpningssporet!!!), fryktet jeg det verste når en heller kjedelig sang dundret ut i sfæren. Jeg husker ikke hvilken, men jeg er ikke fan av disse rockelåtene de har, ei heller labre greier som Psycho Therapy og Get The Fuck Out. Men de vant mye på hitlåtene så jeg, folk som gjerne var opptatt med å snakke i salen snudde seg og våknet fort til når 18 And Life og I Remember You kom, og ikke minst Youth Gone Wild :). 

Men mest av alt var det vokalist ZP som løftet bandet nær alene til topps. Makan til flink sanger, makan til scenepersonlighet, og makan til erketypisk amerikanske smoothrocker skal man lete lenge etter. Den tidligere Dragonforce-vokalisten leverte en perle av en konsert og frontet bandet så bra at jeg ikke tror Sebastian hadde klart det bedre. Kudos til Skid Row, som var overraskende bra og som kanskje leverte en av de bedre opplevelsene på Karmøygeddon i år.

***

Yngve: Axel Rudi Pells første konsert på norsk jord bør nok følges opp av en snarlig gjentagelse, om ikke tror jeg mange med meg vil sitte igjen med et litt labert inntrykk. Er man fan og lengtet tror jeg nok flere var fornøyd, man har i slike tilfeller en evne til å se forbi dårlig lyd og litt nykker. 

Jeg opplevde at lyden fra hovedscenen ikke var helt på stell under enkelte av konsertene, lite trøkk i trommer blant annet. Det hørte vi spesielt på Axel, Jinjer og mest på Amorphis. Bak trommene hos Axel satt en av de trommisene jeg vil trekke fram som noe av det bedre fra hin dager; Bobby Rondelli. Tenk Rainbow, tenk Difficult To Cure! Men her, på Karmøygeddon, var det en ganske dvask og Peter Criss-aktig trommeslager som ikke imponerte stort. Han er gammel og ikke helt der oppe, men han vinner mye på cred her hos meg da. Uavhengig av hva jeg mener om trommeslagerens fortid, er det nok helt klart et behov for å kanskje tenke litt nytt i trommeavdelingen, selv om slike navn selger.

Låtmaterialet til Pell kjenner jeg ikke så godt til, men jeg har naturligvis hørt flere av skivene han har gitt ut. Axel er jo en liten Blackmore-kopi, og det hører vi på mye av det han lager. Problemet denne kvelden var at det ble litt oppstykket, både det at trøkket i gitaren manglet, trommene var spede, og hvor det ble skiftet litt for mange gitarer underveis, om det var fordi han var misfornøyd eller om det var tekniske problemer vet jeg ikke. At det ble en veldig forsinket konsert, hvor linjesjekk og mye kaos på scenen utsatte det hele i ca en halvtime, hjalp ikke. Jeg vil tro at dette ikke var noe som festivalen hadde noe med, for ALT annet gled så proft at det var imponerende.

Pell fikk seg en smell, mikrofonstativet fløy ved et uhell rett i huet på gitaristen, og han kastet gitaren i gulvet og gikk bak scenen. Det var flaks at det ikke gikk verre, og etter at bandet hadde avsluttet låten på egen hånd, kom Pell ut og fikk en klem og unnskyldning av vokalisten, som hadde stått for udåden ;). 

Vi tilskriver denne konserten en dårlig dag på jobben vil jeg tro, og om det skulle bli anledning til å se fyren igjen, blir det spennende å se om det vil bli bedre eller det samme.

EspenAxel Rudi Pell var det siste bandet jeg fikk med meg på fredag. Det var det klart for ren tradisjonell hardrock, som skulle vise seg å bli en variabel affære, og med litt svak lyd. Styrken ligger helt klart hos vokalisten som er bunnsolid. Trommisen virket til tider litt daff og trommesoloen var kjedelig. Låtmaterialet varierer fra veldig dårlig til veldig bra. Det ble litt drama da Pell fikk mikrofonstativet i hodet og ble borte store deler av en låt, men han kom tilbake og fullførte. En middels bra konsert.

***

Yngve: The Ruins Of Beverast, et band jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt på se, men som Espen ikke hadde avskrevet. Vi gikk forbi de når de spilte sistelåten, og det hørtes utrolig tungt og dystert ut. Vi gikk uansett forbi, og som en sjeldenhet havnet vi backstage, og der var det mat! Og jeg hadde lavt blodsukker (nei, har ikke sukkersyke, men jeg spiser lite på gigs) og ble sittende der når Enslaved spilte. De er store på Haugalandet, og jeg har sett de mange ganger, og selv om jeg ikke anser meg som storfan, har jeg latt meg imponere. Folket vi traff etterpå sa seg fornøyd. Det var visstnok trommeslager Catos siste jobb med bandet, det fant jeg ut etterpå.

Bilder under: til venstre: Axel Rudi Pell, til høyre: Jinjer

Axel Rudi Pell Karmøygeddon 18 FreimJinjer Karmøygeddon 18 Freim