Kings & Deadwight "

av yngve

Kings Deadweight 18Selskap: Private

Release: 18.04.18

Kings & Deadwight@Facebook

Bandet er fra Moss og spiller moderne metal.

Denne sjangeren er velfylt, en sjanger der harde rytmer blandes med et maskinelt lydbilde, vokal som ligger mellom core og growl, og med sarte, melodiske partier for å lette oppskriften fra å bli for tung å fordøye.

Det som slår meg er at det er mange bra band i denne stilen, men hvor det er litt som det ble med powermetallen for en del år tilbake; det holder ikke å være flinke til å spille, programmere, framføre, man er der at det bunner i hvordan låter man lager. 

Kings & Deadweight er litt som flesteparten vil jeg mene, det florerer av tøffe riff, trommingen ligger og bråker og groover godt, vokalen er i sin sjanger bra, men det er mer låter fylt opp av slikt enn låter man blir kjent med. Ihvertfall ikke jeg, i tiden med denne på øret. Det er ikke negativt forsåvidt, for dette gjelder vel stilen generelt, det kan ha noe med hva lytteren forlanger, ønsker. Setter jeg på denne skiva er det å bli med på turen det som gjelder, spille gjennom og høre hva de tilbyr, men uten at jeg husker voldsomt mye hva som er hvilken sang. Hooks og refrenger går litt inn i materien, men som nevnt er det slik det er for en del band som opererer her.

Det jeg likte var disse litt ambiente partiene, som i starten av Bleak, som legger en veldig god følelse til grunn for låten. Med slikt bygger de en stemning, og det er jeg stor fan av. De gjør det samme på oppfølgeren, Sleeper, og her er jeg større fan, for kontrasten mellom den melodiøse begynnelsen og det litt røffere spiller bra opp mot hverandre. Hardhausen Heart Eater (fet tittel!) er også verdt å trekke fram.

Mulig dette er musikk den yngre garde hører annerledes, at man lytter annerledes enn meg som har førti år på meg som metalhue, men jeg hører såpass mange skiver fra yngre band at jeg begynner å få en viss oversikt. Sjangerpreferanser og forklaringer derimot, der melder jeg pass :).

Det som er et aber for meg, som at det låter litt maskinelt til tider, det er jo et pluss i denne stilen. At det florerer med breakdowns er bare fett, selv om man kan miste effekten om det stikkes inn for ofte. Men fett virkemiddel.

For å prøve å legge meg på en objektiv vurdering; dette er en bra skive, den holder like høy standard som det meste jeg hører fra større band.

7/10

Tracklist :

  1. War
  2. Walk Away
  3. Songbird
  4. Bleak
  5. Sleeper
  6. Bloodsport
  7. Freefall 
  8. Heart Eater
  9. Forget 
  10. Rain