Selskap: Private

Release: 20.01.17

Bergensbandet er tilbake, og med et helstøpt album.

Helstøpt i den forstand at der de ligger, i den sjangeren de har valgt seg, der ligger de ...helstøpt. Dette er en type metal som kanskje er litt passè, men det er fortsatt en del band der ute som velger metal med hardcoreunderlag som musikalsk valgt vei.

Leadsledge@Facebook

Produksjonen likte jeg, den var ikke så anabol som mange velger seg, den hadde litt streetcred :) - i mangel av en bedre forklaring. Visst er det fjongt og fint, men de har valgt å ikke gå helt banans med flesk og bacon i lydbildet. Dette bærer fram låtene bra. 

Inspirasjoner som ramses er blant annet Insense, Machine Head og Slipknot, samt Pantera og Korn. Korn og Slipknot har jeg ikke nok tyngde til å å mene så mye om, men jeg synes kanskje Leadsledge ikke er helt her. Jeg synes de er et band som kjører mer streit metal, coremetal, mulig litt Hatebreed-ish, men hvor gitararbeidet ofte har en del melodiske innstikk. Vokalen er ok, kanskje litt lite variert over tid, når man har spilt skiva et par ganger, men den er både bra og kledelig til dette bandet.

Litt av problemet mitt med dette albumet er at selv om det er mange tøffe riff, at de driver bra og at de har alt på stell når det gjelder instrumentering, er at det føles som om dette albumet hadde fungert bedre for noen år siden. Det er like bra og kult nå, for all del, men det har liksom ikke den samme tyngden i 2017. Da ser jeg det hele fra mitt ståsted, for det er mange som fortsatt lever og ånder for slikt, og det er et stort marked for amerikanskinspirert moderne groovemetal. Så litt avhengig av hvor du selv er i forhold til slik metal altså. Bandet og skiva er det ikke noen åpenbare feil med.

På sistelåten synger de på norsk, noe jeg faktisk tror hadde vært en kul greie over hele skiva. Vokalen er uansett såpass røff at dette ikke nødvendigvis er en ulempe om man skal promotere utover Norges grenser. 

Så, summert: Leadsledge leverer et solid produkt, men som framstår som litt lite variert, litt grunnet vokalen, og for meg personlig, et slipp som kanskje føles som om hadde hatt større uttelling for noen år siden. Kjør på og sjekk ut Bandcampen under, det kan jo være du er totalt fan og synes jeg er en gjøk, noe som i mange tilfeller nok stemmer :).

Karakteren er greit sterk, for de jobber og leverer, mulig trakk jeg ett poeng basert på min egen oppfatning, så det ble en sterk sekser eller en svak syver, jeg falt ned på det første.

6,5/10

Tracklist:

1. In Her Honor
2. Name This Sinking Ship
3. Point Of No Return
4. Blood Comes First
5. Man Overboard 
6. Love You For Trying
7. Lips Of A Demon
8. In Rows Of Seven
9. Baby Screams Nicotine
10. Come What May
11. Set Sail 
12. Løper Etter Solen