Motörhead

av yngve

A 233658 1441452469 1837.JpegVel, basert på strømmen av meldinger, sosiale medier og andre inngangsporter til nyheter, har Lemmy virkelig etterlatt spor.

Jeg velger å ikke bli personlig, men ser tilbake på relativt mange år som fan, og har mange gode minner med låter og cover, bilder og intervjuer. 

Skal vi være litt kyniske, valgte jo Lemmy selv sin livsstil, og han sa vel selv flere ganger at det ikke var en livvstil som gagnet kroppen. Mange har omtalt Lemmy som en som kunne ha dødd, kanskje til og med burde om man legger inntak av substanser og høy flaskeføring til grunn. Dette ble selvsagt nevnt i gode lag, når fyren var der og de fleste ikke forholdt seg til at han faktisk var et menneske som oss andre. Det som er merkelig er mytene, for selv om Lemmy absolutt tviholdt på det jordnære, skapte han myter. Og det som slår meg som odd, er at det ikke var livsførselen som stoppet ham, ikke indre organer som ga opp og sa at nok er nok, det var den bedritne kreften. Vel tror jeg kanskje kroppen var svekket av alle årene med hardbankingen, men kreften? Det var dagens pest som altså skulle legge denne mektige frontfiguren til hvile. 

Jeg har alltid vært ærlig rundt mine forhold til band, også Motörhead. Det er en tid siden de var høyt oppe på spillelistene mine, allerede på 1916, eller etter den, begynte det å bli skiver med vel mange fillere for min del. Men som band, som bauta og som rocker, er det ingen tvil, Lemmy deler ikke pallen med veldig mange. Jeg fikk ikke denne samme følelsen som når Dio døde i 2010, men det er nok litt fordi Lemmy altså selv valgte å kjøre på, fullt bevisst på at livet han levde, rock'n roll-livet, ville være det som trolig stoppet ham. Lemmy var nok mer et ikon enn Dio, og ikoner blir husket av flere enn de fleste andre. Dio fikk sin statue, det vil jeg tro blir tilfelle for Lemmy også. 

Bassisten og vokalisten tror jeg, om han kunne ha kommenterte dagens mediestorm, uttalt at dette var altfor mye. Han var en av gøtta på gulvet, var aldri rik på tross av mange år i bransjen, selskaper suger etc. Men jeg tror også han hadde følt en god greie på at så utrolig mange kastet seg over nyheten og spredte den som gressbrann - for makan til oppslutning i metalscenen, og de generelle mediene, er det lenge siden et dødsfall har skapt. 

For meg var det musikken og en del av imaget, det kunstneriske, som teller, jeg anser ikke Lemmy å være noe annet enn et menneske, og livet går sin gang. Fyren var også rett over 70, og de fleste med et slikt liv bak seg ville nok aldri levd så lenge. Så vær takknemlig for at du kanskje fikk sett bandet, opplevd musikken live, så slår vi fast at verden har mistet en av sine siste bautaer innen musikkscenen, for det er som sagt ikke veldig mange som er der idag, og har denne statusen.

Og siste ord, om den morgenen, rundt 06:00, i Kristiansand, når jeg og broderen vandret helt i ytterkant av bykjernene, og møtte Lemmy på jakt etter spillebuler, og jeg hadde en pose Motörhead-skiver og en tusj i en pose. En av singlene, som nå er i eierskap hos en god venn av meg, inkluderer den herlige kvinnelige skapningen Wendy O. Williams. Når vi snakket om henne, ble han litt trist, men sa "...it was just a matter of her time coming up". Og det er det som skjedde i går, det var enden på Lemmys liv, rett og slett.