171128 Heavymetal No Bannerannonse 80x500px S Ingel

Mythra "Still Burning"

av yngve

16712014 1183048275142530 2148481790887884677 NSelskap: High Roller Records

Release: 29.04.17

Mythra, bandet som reiste seg fra asken, og fant flammen igjen.

Det er ennå litt til før de klarer å matche egen standard satt, vi snakker Death And Destiny fra 1979. Det å sammenligne hva et knippe yngre karer gjorde med det de i dag fikser, som gamle gubber, er urettferdig, men Mythra har faktisk klart, som ett av få band, å gjenskape og gjennomføre en skive som holder mål. Og dette er tidvis ikke langt unna, og bedre i gitaravdelingen, enn hva de leverte før. De mangler denne energien og nerven, men tar det igjen på å overbevise oss godt om at disse gamle gubbene 

Mythra@Facebook

Noen av låtene blir litt vel hymnete, type allsang-låter som garantert blir populære live. jeg er der at jeg liker litt mer kjøtt på beinet, og applauderer for eksempel Silence The Sirens, kanskje skivas beste spor.

Fra den voldsomt Maiden-inspirerte (eller, Mythra var jo faktisk en del av dette de tilbake den gang, så...) Still Burning via den ditto litt enkle A Call To All (disse allsangene), kommer jeg litt på stell først på tredjesporet, That Special Feeling. Ikke at låten i seg selv er fenomenal, men denne er kanskje en av de her som minner mest om slik de var på den velkjente ep-en. Ride The Storm er også litt her, at den bringer tankene tilbake. Victory Song, om ikke en låt jeg falt helt for, har også denne effekten.

Sammen med Silence The Sirens er Ride The Storm en favoritt. Her er Vince vokalist også i sitt ess. Han har en røff og ren stemme, ikke de høyeste tonene, eller de laveste, men kombinert med de flotte gitarmelodiene og riffene på skiva er dette nær maks. Hør bare på den klassiske kremen gitarene disker opp med på åpningen på Survival.

Sands Of Time trekker meg litt tilbake til Maiden igjen, men mer til Killers-perioden. 

Nå er jeg anmelder og fan, men er ikke snøblind på banda jeg elsker og elsket - og jeg angriper dette albumet på lik linje med alt annet, og jeg tror nok bandet ønsker å bli vurdert litt seriøst og kritisk, ikke bare knefall og tilbedelse ;). Men jeg kan melde at utgivelsen holder mål om du liker Nwobhm, Mythra og/eller klassisk metal. Der de fleste gamlebanda som kommer tilbake svikter på nye utgivelser, fikser Mythra å befeste sin posisjon som oldschool og som et band som ikke trenger godvilje.

På tross av en fet solo og litt klimaks, er nok balladen We Belong den som ikke kom seg opp til overflaten. Dreaming The Dream framstod som litt baktung til å begynne med, men etter en tid ble den kulere og kulere. Tempoet var noe jeg slet litt med i starten, men det falt på plass.

Det som trekker Mythra godt opp til overflaten og forbi, det er gitararbeidt på flere av soloene, og riffene. Styrken til Mythra er som band, men når John og Alex river på sitt beste er det fenomenalt gøy!

Som fan kunne jeg tenkt meg en åtter, objektivt er dette en svak syver, derfor vrir jeg litt og kjører ut en mellomting. De beste låtene her er dog niere.

Og en ting som stemmer bra, det er tittelen, for jeg følger greit med på hva de gjør og hvordan de har kommet seg opp igjen etter pausen, og det er absolutt definitivt ild der :).

7,5/10

Tracklist:

  1. Still Burning
  2. A Call To All
  3. That Special Feeling
  4. Ride The Storm
  5. Survival
  6. Battle Cry
  7. Silence In The Sirens
  8. Sands Of Time
  9. Victory Sing
  10. We Belong
  11. Fundamental Extreme