28951185 10155854216986858 4808657354675453952 NUnnamed

Razorbats - ny giv

av yngve

Razorbats 18 Yngvar Sørensen (2)Med ganske store utskiftninger i besetningen siden den flotte debuten, er Razorbats med gitarist Kjetil i spissen ute med nytt album. Det er også denne gangen et band som flørter vilt med glam, hardrock og pønk, og mikser det i rock'n roll-mikseren. Samtidig har Kjetil, som lager musikken, en bra teft for fengende låter, kombinert er dette noe som gjør at jeg skjønner tilbakemeldingene de får. Her får du et flott og langt intervju med Razorbats.

Fotograf bandbilder: Yngvar Sørensen

Bandet har endret seg litt siden debuten, men det er fortsatt du Kjetil som lager mesteparten av, eller alt av, musikk. Er det sånn at du lar de andre medlemmene være med å farge uttrykket? Eller er det du som har lagt om?

Kjetil (gitar): "Det har aldri egentlig aldri vært noen fast formel på det, så alle som er keen kan så klart komme med låter, riff eller idéer. Men vi gjorde en endring etter Bring It On ep-en i 2014, som vi produserte selv og ikke var spesielt happy med verken soundet eller produksjonen på. Kanskje litt ironisk siden låta Born In Blood fra den ble listet på P3 og fortsatt er en av våre mest populære låter live! He-he. 

Uansett. Det var en ganske kjip greie at vi i bandet skulle være bullshitfilter for hverandres låt-idéer og dele på å ha rollen som den kritiske og grinete produsenten, så vi endte nok opp med at ingen av oss sa til hverandre at det der er rett og slett ikke bra nok og det hadde kanskje vært en fordel om du spiller i riktig toneart og at gitaren er stemt…. Så vi bestemt oss etter den utgivelsen for å finne en skikkelig grinete og kritisk fyr vi kunne samarbeide med, og det fant vi i produsent Kai Christoffersen. Han er rimelig nådeløs på hvilke låter han synes fortjener å komme med på skive eller ikke, og har mange gode forslag til produksjonen. Så til denne skiva fikk alle komme med låter og vi lagde demoer på en del flere låter enn de som kom med. Da vi, dvs. Kai, skulle ta på seg grinete-og-kritisk-produsent-hatten, endte vi denne gangen opp med flest av mine låter, men det kan endre seg til neste gang. Den eneste gangen vi har vært veldig uenig med han var da han ikke var keen på å ha med Kids of the 70s Camp Rock, men der la vi ned veto og vi er alle glade for det i etterkant. Så lenge han jobber med oss vil det naturlig nok henge over hans om en mørk sky, som vi kan bruke til utpressing når vi er dypt uenig om noe eller bare for å plage han hvis vi kjeder oss! He-he.

Razorbats 18

Selve låtskrivingsprosessen var ikke noe annerledes på denne skiva enn på Camp Rock. I forhold til de låtene jeg lagde, skrev jeg dem alene hjemme og lagde en enkel demo som jeg tok med til bandet for å se om de syntes det var noe å jobbe videre med. Men vi hadde mye mindre tid til å møtes hele gjengen for å jamme på forslagene denne gangen, siden gamle vokalisten Even plutselig hadde ansvaret for en unge alene - og da har man selvsagt ikke samme mulighet for å øve eller spille gigs. 

Det var det som til slutt også gjorde at han sa at han dessverre ikke kunne fortsette, og vi syntes alle at det var helt riktig avgjørelse av han! 

Derfor fikk vi ikke testet låtene ordentlig ut med bandet før vi lagde demoer og spilte dem inn på skive. Det var nok litt for ofte at det bare var meg og trommisen Knut som spilte inn demoene på øvingslokalet, også kom de andre gutta og la på sine greier i etterkant. På den måten føltes det nesten mer som et prosjekt enn som en skive. For at det ikke skulle bli The Kjetil & Knut Band, pushet vi litt mer på at de andre skulle lage låter hjemme og ta med til bandet. Det var hele låter gamle bassisten Stig lagde, et par som Stig lagde musikken til og Even lagde vokalmelodi og tekst, og også et par der jeg lagde musikken og Even lagde vokalmelodi og tekst. Sånn sett var låtskrivingen til skiva ganske variert. Utvelgelsen av hvilke låter som kom med på skiva var likevel som sist svært udemokratisk og på grensen til fascistisk! Hahaha!"

Razorbats@Facebook

Har inspirasjonene endret seg fra debuten til nå Kjetil? Nye impulser som har lagt igjen goodfeel og som har farget Razorbats II? Eller er det mer av det samme, du hører på det du alltid gjør? 

"Tja. Det er vel strengt tatt ingen bevisst endring i inspirasjonskildene i hvert fall. Mener jeg så et intervju med Lemmy der han fikk det spørsmålet en gang, og han svarte at han registrerte at det var mange nye kule band, men at han fortsatt hørte på og fant inspirasjon i det han likte da han vokste opp, som Little Richards og Chuck Berry. Det er det samme med meg. Jeg hørte mye på 70-talls rock, som Black Sabbath, KISS, Cheap Trick, Led Zeppelin og slikt, pluss både 70-talls punk og 90-talls punk i tillegg til noe hårmetall, og det er hovedsakelig det jeg fortsatt hører på. Liker en del nye band som The Biters, Heavy Tiger og The Struts, men de er jo inspirert av det samme, så det utgjør egentlig ikke så stor forskjell om jeg er hekta på noen av dem i perioder eller bare hører på gamle helter.

Det var ikke noe plan fra starten av for hvordan skiva skulle låte eller at den skulle ta noen spesiell retning tekstmessig, men vi oppdaget etter hvert at så godt som alle låtene handlet om utenforskap i en eller annen form. Sånn sett er faktisk II et slags konseptalbum, på samme måte som Pink Floyds 'Wish You Were Here'. Ikke rockeopera som Tommy av The Who, men heller at det er en rød tråd gjennom hele skiva som knytter låtene sammen og skaper en helhet. 

Razorbats 18 Yngvar Sørensen (1)Vi la heller ikke merke til at musikken denne gangen er litt mer oppløftende enn sist, men hva man lager gjenspeiler gjerne hvordan man har det, og det var kanskje litt mer optimisme og selvtillit denne gangen som formet musikken? Vanskelig å si ass… Mange sånne ting oppdager man ikke før skiva er ferdig innspilt om man begynner å jobbe med låtrekkefølgen. For det er først da man hører helheten av låtene man har jobba med, krangla om og svetta over i månedsvis."

Jeg liker ikke Turboneger, aldri gjort. Noen mener dere ligner, hva er dine tanker her? Er du inspirert av gjengen? Jeg hører i hvert fall en mye mer tilgjengelig og friskhet i dere enn turbonegrene.

"Hvorfor liker du ikke Turbo? I mine ører er de et av Norgeshistoriens beste og viktigste rockeband, kanskje etter Raga Rocker og DumDum Boys  (Ha-ha. liker ikke de to heller, dette er altså temaer vi bør unngå om vi treffes - Yj :)). Har vært fan av dem siden Never Is Forever en gang på 90-tallet, og de er trolig det bandet jeg har sett flest ganger live. Så det er ingen hemmelighet at jeg er fan! Jeg var nok mer inspirert av dem før da jeg spilte i et band som het Abnormal, så det snek seg inn litt Turbo der. Men vil ikke si at jeg er spesielt inspirert av dem musikalsk nå lenger. Dessuten er jo de inspirert av mange av de samme classic rock- og punkbandene vi er inspirerte av, så det vil nok uansett være vanskelig å høre om en av våre låter minner om Turbo eller et av bandene Turbo har rappet et riff eller femten av. Jeg skjønner sammenligningen og tar det som et kompliment, men det blir kanskje litt feil å si vi er inspirert av dem musikalsk.

En ting som er inspirerende med Turbo er at de gjør hva faen de vil og driter i hva folk mener om det, inklusive sine egne fans! Ha-ha. Den nye skiva deres er rimelig universelt hatet av de fleste Turbojugends, men likevel spilte de omtrent hele skiva på turnéen i Norge og droppet en lang rekke klassikere fansen hadde forventet å høre. Det gir litt selvtillit at det er mulig å ha suksess, riktig nok undergrunns suksess, på egne premisser og uten å kompromisse. Også er det hele greia med å ha et image, som jeg er veldig fan av. Norge er et fryktelig traust og traurig land når det kommer til å showe litt og gå på en scene for å underholde. Strengt tatt er jo dette KISS- og Alice Cooper-modellen, som Turbo bare har tøffa fra dem, så det er nok en gang vrient å si noe veldig fornuftig om hvor inspirasjonen egentlig kommer fra når vi live ikke nøyer oss med å bare stå der i hverdagsklær og spille pent, men gjør alt vi kan for å underholde og gi folk en minneverdig kveld."

Hvordan var det i tiden der medlemsmassen ble rotet litt rundt i? Når du skjønte at det var utbytting på høyt plan? Var det turbulens som gjorde at noen falt bort og noen kom til? 

"For å si det litt plumpt var det dritkjipt… Vi var i gang med noe rimelig fett og responsen vi fikk på Camp Rock var rett og slett overveldende, så tanken på å skulle begynne forfra uten aning på om det kom til å funke eller ikke, gjorde meg litt småkvalm. Vi hadde nok begynt å skli litt fra hverandre både musikalsk og sosialt det siste året, så i ettertid er det kanskje naturlig at det gikk den veien. 

Med vokalisten Even var det ikke noen stor overraskelse, siden han veldig sjelden hadde mulighet til å være med på øving som følge av at han hadde ansvaret for en liten unge alene. Det utviklet seg også i en viss grad til å bli to leiere i bandet med Even og Stig på den ene siden og meg og Knut på den andre. Kan hende jeg tar feil her altså, men det føltes i hvert fall litt sånn slik jeg husker det og jeg har skikkelig dårlig hukommelse!

Som jeg sa tidligere føltes det hele etter hvert mer som et prosjekt og mindre som et band, og når Even sa han måtte kaste inn håndkle var det ikke så stort sjokk. Stig forsvant også kort tid etter, så det var en måneds tid hvor Razorbats bare var meg og Knut, men det var aldri aktuelt for oss å gi oss. Vi hadde såpass trua på det vi driver med at vi mer så på det som en utfordring enn et reelt problem at vi hadde mistet halve bandet og hadde en halvferdig skive innspilt! He-he. Alle låtene til II ble laget av den forrige lineup-en, og vi spilte inn hele skiva med Even på vokal og Stig på bass. Det var ikke før vokalen var ferdig og det bare gjenstod litt kor og overdubs at Even ga beskjed om at han måtte forlate bandet."

Razorbats Sister Singel 18

Hvordan kom du i havn med disse nye ansiktene? Var det folk du kjente godt, eller var det et resultat av leting og prøving/feiling?

"Vi visste det ikke ville bli lett å erstatte Even og Stig direkte, siden de tilførte bandet så mye og hadde vært med på de utgivelsene som etablert oss som band både i Norge og internasjonalt. Even har en kul, særegen stemme - og Stig er en fantastisk in-your-face bassist. Den versjonen av Razorbats var i mine øyne perfekt for det det var og jeg har ikke et stygt ord å si om noen av dem. 

Men da vi skulle bygge opp bandet på nytt ville vi prøve å ta bandet i en litt annet retning. Det hadde strengt tatt allerede begynt med låtene vi lagde til den nye skiva, der vi tok enda et steg vekk fra punken og mer mot klassisk hardrock og powerpop. Så da vi skulle finne nye folk tenkte vi egentlig fint lite på å finne folk som passet til det som hadde kommet før, men heller folk som kunne bidra til å ta bandet i den retning.

Jeg kjente til Paul fra før av, siden jeg hadde sett han noen ganger da han sang med Hollywood Vampires og jeg var fan av bandet. Vi sjekket litt ut hvem som kanskje kunne være tilgjengelig, men da vi begynte å tenke på Paul var det egentlig ingen andre vi heller ville ha. Han har en dritkul stemme og kan synge det meste fra punk til vakre ballader, som gir oss masse frihet til å prøve forskjellige stiler. Han er også en helt strålende frontfigur, ser kul ut og er relativt punktlig. Hva mer trenger man egentlig i en vokalist? 

Da vi skulle møte han for en øl og en prat nevnte jeg at vi også trengte bassist, og da gjerne en som kunne kore. Han hadde rette fyren sa han og tok med Chris. Han hadde rett!

Helt siden vi spilte inn Camp Rock har jeg hatt lyst til å ha med en gitarist til, siden låtene jeg lager stort sett er ment for to gitarer. De andre gutta var ikke så keen på det, men nå var tiden inne. Paul og Chris var helt enig, så allerede den første kvelden vi møttes visste vi at vi ville ha med en gitarist til. Vi testet litt med venner og kjente, men ingen passet. Så vi annonserte at vi var på utkikk og holdt auditions. Da Asle kom inn hadde vi avtalt to låter han skulle øve inn. Han var den første som spilte dem perfekt og han hadde også lært seg et par til for moro skyld. Men det som sealed the deal var nok at han hadde med seg en pose øl, så etter å ha spilt en times tid drakk vi oss snydens og ramla rundt i byen som gamle kompiser. Paul og Chris var også ute, og vi endte opp rimelig dritings et eller annet sted og la skumle planer for å ta over verden og vekker rocken fra sin dype dvale! Det eneste kravet vi hadde var at han måtte ta skjegget! He-he."

Og hva er den største forskjellen på å spille live og jobbe i studio med denne gjengen kontra tidligere utgave?

"Det ble jo strengt tatt ikke så mye spilling på skiva for de nye gutta, siden det meste var på plass allerede. Paul sang naturlig nok inn alle låtene på nytt og alle sammen er med å kore. Pluss at Chris spiller litt bass. Den største forskjellen så langt er vel egentlig at Paul er ganske annen type vokalist enn Even, og jeg synes stemmen hans kler låtene på II veldig bra. Å ha med både Asle og Chris som er gode til å kore ga oss i tillegg mange flere muligheter for harmonier og annet snadder. Jeg gleder meg allerede til vi skal i gang med ny skive med denne gjengen, for bandet låter vilt bra om dagen!

Razorbats 2018

Live har vi litt mer erfaring med. Vi hadde noen festivaler forrige sommer og gjorde et par klubbgigs i fjor høst for å komme litt inn i siget, og med så mange nye folk endres helt klart dynamikken i bandet. Vi er ikke like aggressive som vi var før og groover mer. Mye fordi Chris er mer bakpå som bassist, så det svinger på en helt annen måte nå. Det er også helt nydelig å ha med en gitarist til så vi får gjengitt det vi har gjort i studio på en mye bedre måte. Vi har bare gjort tre gigs så langt på turnéen for nye skiva, men publikumstallet er doblet fra forrige skive og tilbakemeldingene fra de som har sett oss før har vært utrolig bra! Det er selvsagt utrolig deilig og befriende etter alt vi har vært gjennom av utskiftninger, stress, forsinkelser, tullball og frustrasjoner!"

Og med den debuten, flott skive, var det jo litt forventninger på oppfølgeren. Hvor er du selv på denne andre? Er den så mye bedre enn debuten? Eller klarer du som musiker å ha et perspektiv på det hele?

"For å være helt ærlig var jeg mer letta enn lykkelig da den endelig var ferdig og sendt til trykk. Det tok et år fra første dag i studio til den endelig var ferdig, så jeg klarte ikke høre om det var bra eller ikke lenger. Jeg tror ikke jeg orka å høre på den på en måned for jeg var så jævlig lei. Dette har uten tvil vært den mest stressende plateinnspillingen jeg har vært med på, og jeg er veldig glad for at produsent Kai fortsatt hadde overskudd til å komme med forslag og styre litt, for jeg var rimelig tom. Da jeg endelig orka å høre på den igjen ble jeg nesten på gråten over hvor bra det faktisk hadde blitt! Låtene, produksjonen, koret og ikke minst stemmen til Paul sitter som en kule, og jeg er utrolig stolt over hva vi endte opp med!

Jeg synes det er nesten umulig å si om den er så voldsomt mye bedre enn Camp Rock eller ikke. For meg høres det ut som to forskjellige band som begge er veldig kule, jeg synes det er vrient å sammenligne dem. Denne skiva er på mange måter en overgangsskive, siden vi begynte innspillingen med ett band og avsluttet den med et annet, men jeg tror ikke det er noe folk hører eller tenker på. Låtene er jevnt over veldig sterke og framføringen er spot on, så vi er happy!"

Og nå er altså skive to ute, jeg har ikke sett booklet eller noe, bare filer, så famler litt i blinde. Hva har skjedd siden slippet? Har det begynt å materialisere seg noen form for oversikt på salg, feedback og medieuttalelser?

"Responsen både fra gamle fans og musikkjournalister har vært flåsete bra! Neste alle anmeldelsene vi har fått gir skiva karakteren 9/10, og det er vel fem anmeldere så langt som avslutter med å si at den er en klar kandidat til årets album. Mange var spente i forkant, særlig siden vi har ny vokalist, men har ikke lest en eneste tilbakemelding på at at det er noe negativt. Heller tvert i mot!

Som jeg nevnte tidligere er publikumstallet doblet siden forrige turné, og det virker som om folk ikke bare aksepterer endringene men liker oss enda bedre på grunn av dem. Vi visste det var en mulighet for at fansen ikke ville godta ny vokalist, men det har bare vært tilbakemeldinger på at de er glade for at vi ikke ga oss og at vi er tilbake sterkere enn noen sinne! Vi får nok ikke noen salgsrapporter før om tre måneder, så vi har ingen aning om det. Jeg vet vi dreit oss litt ut med å trykke CD framfor vinyl, usikker på om vi får solgt noen av dem! He-he-he.

Vi får derimot rapport på radiospilling og det er mye mer i utlandet denne gangen. Vi har vært ukas album på radiostasjoner både i Spania og Italia, blitt listet på college- og rockeradioer i USA, og en del mainstream lokalradioer i både Tyskland og Frankrike spiller for tiden singelen Sister Siberia. Det er ganske rått for et mellomstort band fra Norge! Her hjemme har det blitt spilling både på P1, P3 og P13, flere lokalradioer har også listet singlene Social Rejects og Sister Siberia, så vi er veldig fornøyde så langt! Vi er kanskje litt mer radiovennlige med Paul på vokal og med produksjonen vi gikk for på nye skiva? Eller kanskje bare låtene er bedre? Dumb luck? Bra plateselskap? Hvem vet!

Les anmeldelsen av 'II' HER .

Razorbats er et hardtarbeidende band, spiller konserter og promoterer mye på nett. Du Kjetil gjør alt selv eller? Jeg vet det er et selskap bak, men de fleste banda gjør jo fortsatt hovedparten av promoteringen. 

"Vi er utrolig glade for å ha med Rob Mules Records på laget, og det er ingen tvil om at deres arbeid har gitt oss et løft! De er en ganske ny label, så de har masse pågangsmot og vi har blitt gode venner i løpet av de siste månedene. Vi fikk beskjed i fjor sommer, da ny lineup endelig var på plass og skiva ferdig innspilt, om at det amerikanske selskapet vi var på før måtte kutte i stallen og kun ville fokusere på amerikanske band fremover. Da stod vi plutselig uten plateselskap. Er det ikke alltid noe!!?

Vi tok en runde med noen få selskaper og fant raskt ut at det ikke er så mange selskaper i landet som jobber med rock. Rob Mules jobber hovedsakelig med metall, men de likte skiva veldig godt og hadde lyst til å gi den ut, så da gikk vi for dem. Heldigvis var ikke dette en lang prosess. Tror det tok en uke fra vi skilte lag med Self Destructo Records til vi ble signet på Rob Mules.

De tar seg av mye av planlegging, promo og selvsagt distribusjon, men det er fortsatt jeg som gjør det meste i bandet, og det begynner å nærme seg at vi må gjøre noen endringer. I tillegg til å være gitarist og låtskriver har jeg også på meg hatten som manager, bookingagent, promobabe, regnskapsfører, turnéleder, mamma og webdesigner. For å nevne noe… Vi begynner nå å få inn litt spenn i bandkassa, og har fått oss revisor og tenker vi skal begynne å se oss om etter bookingagent snart. Jeg sitter omtrent hver kveld og jobber med et eller annet bandrelatert, og det kan bli litt mye til tider. 

På den annen siden liker jeg å ha mye å gjøre, så det er ikke noe som plager meg i noe særlig grad. Men når mange ting går skeis samtidig kan jeg bli sprø som en kjeks! Alle som har spilt i band vet at ting sjelden går etter planen, men man blir vant til det og lærer seg å ikke bli stressa når verden rundt deg brenner og folk skriker i øret ditt om å komme seg til helvete vekk! He-he."

Hva har dere andre gjort før dere begynte i Razorbats? Og hvordan er det å være med i bandet? 

Paul (vokal): "Jeg har spilt rock'n roll år ut og år inn før jeg ble med i Razorbats. Først som trommis Loaded, så vokalist i Hollywood Vampires før jeg igjen satte meg bak trommene og satset med Kill City Bandits. Da dette parkerte, ble jeg vokalist i Virginia Hill, hvor jeg nå kjører dual duty ved siden av Razorbats. Trives meget godt i Razorbats. Var fan i utgangspunktet, og melodiene passer røsten meget bra. Den perfekte blanding av sleaze, punk og klassisk rock!"

Asle (mer gitar): "Det har blitt mange band opp gjennom årene, men skal jeg ta den korte versjonen vil jeg tippe jeg den i bandet med den tyngste bakgrunnen musikalsk. Fra den kompliserte metallen i She Said Destroy (Hva i alle, SSD er jo fantastisk, koblet ikke det :) - Yj) til den minimalistiske punken i Babylon Bastards, har den røde tråden i min musikalske reise før Razorbats alltid vært bred beinføring og høy fuzz gitar. 

Det er helt fantastisk å bli med i Razorbats!, og det er alltid spennende med så mange nye i et band. Det er ikke gitt at kjemien stemmer sosialt eller musikalsk, men her har Kjetil og Knut gjort en god jobb med å finne folk som gjør at bandet både låter bra, ser bra ut og ikke minst funker dritbra sammen. Det er et vanvittig driv i bandet som gjør det gøy og spille. Det merker vi smitter over både på skiva og ikke minst live. Razorbats er en powerpakke live!"

Chris (bass): "Jeg spilte i et norsk poprock band som het Mildt Sagt, så ble jeg med i et rock'n roll-band som het Kill City Bandits, der spilte jeg i noen år før jeg ble med i Razorbats. Å være med i Razorbats er dritkult, vi er en god gjeng som digger tøff rock'n roll. Det er veldig lærerikt å spille med denne gjengen."

Det er i hovedsak konserter i Norge som gjelder, vil det bli reising utenfor grensene også? Jeg ser jo anmeldelser som vitner om at dere har fans også i det store utland 😊.

Knut (trommer): "Vår Norgesturné har vi denne gang valgt å legge til Norge, uten at det er noen stor dramatikk i det!

At vi starter i vårt hjemland er for oss en slags hurtig herdeprosess i forbindelse med livet på veien. Å reise i Norge er jo strengt tatt en mye større utfordring enn å reise utenfor landegrensene, bare tenk på alle utfordringene man daglig møter på veiene her, som f.eks. speilblank is, 3½ meter snø, flau bris med orkan i kastene, isbjørn, Veislakt, høye fjell, litt lavere fjell, ferjeforbindelser, sveler, troll og Rogaland. Ja, det er nesten ingen grenser for hvor store utfordringer som må forseres for å spille rock i Norge. Det er heldigvis verdt det. Alle som møter opp på konsertene våre er flotte folk!

Når det er sagt har vi jo registrert at vi har fått en god del svært positiv oppmerksomhet i verdens største land (Utlandet) og vi ser jo at antallet fans/lyttere i andre land er betydelig (!). Dette er selvsagt med på å forsterke lysten til å reise lenger enn til Drammen. I skrivende stund har vi en ikke helt konkret plan om turnering i andre land, men en generell plan er det helt klart.

Om man ser på den geografiske spredningen av våre fans, ja så er man vel egentlig en skikkelig nerd, men jeg vil allikevel påstå at det er interessant å merke seg at både Mexico og Brasil utpeker seg som land vi burde spille i. Siden ingen av oss for tiden egentlig har muligheten til å reise i flere uker i strekk, ligger det vel i kortene at å reise i Nord-Europa kan være en god start. 

Vi har fått mest radiospilling, pene ord og regelrett skryt fra Spania, Tyskland, Italia og UK. Dermed er disse landene høyaktuelle for oss. Her vil nok noen legge merke til og sikkert påpeke, at halvpartene av landene jeg nevnte ikke er i Nord-Europa. Det henger jo ikke på greip, men jeg velger allikevel å stå fast på det jeg har sagt. Helst seriøst så ser vi altså på muligheten til å reise ut i Europa og det er ingen tvil om at vi gleder oss til å spille både innenlands og utenlands."

Tusen takk for at dere tok dere tid til dette, det verdsettes!! Avslutt gjerne med noen punkstatements, rockehistorier, hat- eller elskmeldinger eller cred til noen i bandsfæren som hjelper dere i kulissene som sjelden eller aldri blir nevnt 😊

Kjetil (gitar): "Da vil vi gjerne takke all fansen som har fulgt med oss gjennom endringene og støttet oss. Å høre tilbake fra dere at dere er så glade for at vi ikke ga oss og at dere digger det vi gjør betyr alt for oss!

Vi vil også gi en stor og hjertefølt shot out til Rikard Klungland og gjengen hans som nylig annonserte at de dessverre må avvikle konsertscenen Onkel Aksel i Kristiansand, hvor vi har spilt et par ganger. Det er folk som han som gjør det mulig for rockeband i Norge å bygge seg en fanbase og turnere uten masse penger i ryggen eller mainstream hype, så vi ble oppriktig lei oss da vi hørte det og ønsker han masse lykke til videre!"