Bandet sendte meg et reisebrev fra et knippe jobber i november. De har vært på en turne med metaldronninga Doro Pesch, her følger en kul gjennomgang av noe av det de opplevde på veien.

Og dette setter jeg kjempestor pris på!!! Skulle ønske flere band gjorde slik ;)

Liveshot, fotograf Ukjent

***

Reisebrev fra Spitfire-Europaturne 2016

Vi startet friskt med avreise fra Bergen til Hirtshals med Danskebåten. Der bedrev vi tiden med å delta på bingo, allsang og musikkquiz. Det er vel kanskje unødvendig å nevne at vi vant musikkquiz (premien var gratis drikke og mat), og vi gjorde selvsagt stor suksess hos pensjonistene med vår versjon av Cafe la swing, Ti tusen tommeltotter og ikke minst Tore Tang. Vi vart sporenstreks døpt til Sølvguttene, og er allerede booket inn til neste års julebord. Akkurat det er vi litt skeptiske til, da vi så oss nødt til å legge inn en klage på bråk kl. 21:45 (vår leggetid). Forøvrig var visst det første klagen Fjordline noen gang har mottatt fra et hardrockband på støy.

24.11 Leiden, Nederland: Endelig fremme. Vi treffer igjen Doro og bandet, og ikke minst crewet. Dette er folk vi har reist på turne med før, og det var veldig hyggelig og treffe folk vi ikke har sett på 1,5 år. Vi er en fin samling med tulipaner på tur; folk fra Tyskland, Luxemburg, Italia, Nederland, USA og Polen gir en herlig form for sjargong og språklig forvirring. Humor og humør helt på topp!Alltid en nervøs og kaotisk turnestart, men Spitfire leverer som vanlig, og publikum i Nederland responderte på musikken vår over all forventning.

25.11 Wilhelmshaven: Endelig tilbake i Tyskland! Spitfire elsker Tyskland, og Tyskland ELSKER Spitfire. Å spille her er som å komme hjem. Den kuleste konsertarenaen så langt; nedlagt pumpestasjon for båtkanaler. Plutselig begynner vi å kjenne igjen folk i publikum fra vår forrige turne. Spitfire føler seg ydmyke og glad, og blir ordløse, noe som er veldig uvanlig.

26.11 Magdeburg: Hva kan vi si? Ting tar helt av i Magdeburg, strålende mottagelse. Fans lærer oss lokale fotballsupporter-sanger da de hører vi skal til Erfurt. Førde-/Florørivalisering her nede også altså.

27.11 Erfurt: Vi blir tatt i mot på gata av folk i Spitfire-skjorter, helt fantastisk. Dette er nok så langt det største Spitfire har opplevd i sin karrière hva angår konsert!!!!! Erfurt vil ikke være dårligere enn Magdeburg, og lokale fotballsupportere kjøper Spitfire-skjorter til hele juniorlaget. Vi har slitt ut signeringstusjen vår og fått solid påfyll i reisekassen vår. 

***

Her følger siste del av reisebrevet fra bandet:

28.11: Fridag og avreise til Dresden. Påfyll av propan i bilen vår, begynner å bli kaldt. Godt med en dag fri, fire dager med konsert tar på…vel fremme i Dresden tar vi oss en tur på gatekjøkken. Her blir vi faktisk gjenkjent av en gjeng fra Berlin?!! De insisterer å spandere både øl og dram på oss, so much for a quiet night. Noen av oss går seg vill på vei tilbake til bussen, men ved hjelp av lokale guider ender det bra.

29.11: Vi begynner dagen med en lang rusletur i Dresden. Gjenoppbyggingen etter masseødeleggelsene under www2 er intet mindre enn imponerende. Konserten om kvelden blir nok en høydare. Konsertlokalet, Alter Schlachthof, er et nedlagt slakteri, men stemningen er absolutt levende. Bassisten til Doro finner ut at det er på tide å få seg facebook-konto, så vi må trå til og lære han opp litt, sosialmedia-nerder som vi jo er i Norge. Avreise om natten til Polen.

30.11: Ny fridag. Vi har lagt inn litt alvor på turen; Doro og band, Spitfire og hele crewet benytter dagen til et besøk i Auschwitch. En isende kald dag, og et besøk som virkelig gir en et annet perspektiv. Merkelig stille i bussen etterpå, når vi når Katovice om kvelden begynner snøen å lave ned. 

01.12: Mega Club og showtime igjen. Hersker litt usikkerhet hos tourmanager da de aldri har vært her før, og vår polske gitartekniker har ikke engang hørt om plassen. Lokalet blir oppvarmet av dieselvarmere, og det hele er litt shabby. Ingen backstage for Spitfire, så vi gjør oss klar i bussen. Lang kø utenfor lokalet allerede på ettermiddagen, flere timer før det åpner. Spitfire føres gjennom køen med livvakter…vi føler oss ganske rock and roll da altså. All grunn til bekymring viser seg å være grunnløs, selv om forhåndssalget var labert er det smekkfullt når Spitfire går på. Et fantastisk og sulteforet publikum. Polen rocker! Siste kvelden damene i Doro-fanklubben er med oss og selger merch. De feirer med shots, og vi er ikke verre enn at vi byr damene opp til en dans til toner av Doro sin siste hit; Love’s gone to hell.

Vi er tom for propan i bilen, og vi får heller ikke tak i ny. Et annet system for gass gjør at vi stort sett fryser når vi parkerer, masse styr med avgifter på bomveier, og et vognkort på avveier. Mye styr med valuta og mange praktiske problem å løse opp i. Sykdom har sneket seg inn i bussen både hos oss og hos Doro, men the show must go on. Tut og kjør til Tsjekkia.

02.12: Zlin og Master of Rock Cafe. Ultrakul venue, vi går rundt og kikker på alle plakatene av band som har spilt der. Masse norske navn der, og vi skjønner at de tydeligvis har gjort god figur for publikum er helt med fra første sekund. Midt i settet vårt skjer det, bassisten sliter en streng. Ok, ikke noe stort problem, frem med reservebassen, krise; den virker ikke. Gitarteknikeren til Doro redder oss og kommer flygende med ny streng som skiftes mens vi byr publikum på en improvisert versjon av Fanitullen. Er nok det desidert beste publikum vi noen gang har opplevd, og vi går opp igjen på scena etter changeover for å takke de nok engang. Nå er virkelig influensaen begynt å sette seg, men etter en slik opplevelse takler vi det meste.

03.12: Bratislava og Majestic. Hva skal man si? Verdens kuleste klubb og klientell. Vi blir advart om å ikke bevege oss rundt i byen alene, så vi holder oss i bakgården som er bevoktet med både vakter og bemannet kameraovervåkning 24/7. Når det er tid for middag blir vi ført gjennom en godt kamuflert dør og geleidet ned i en klubb som ligger langt under bakken. Har nok en gang i tiden blitt brukt som et fangehull, og vi får faktisk et bord som er plassert bak et gammelt gitter. Klientellet ser ut som de er med i Pirates of the Caribien, men stemningen er veldig god, og mat og drikke upåklagelig. Konserten blir nok en høydare for oss, vi har virkelig spilt oss varme i trøya og publikum er nok en gang fantastiske. Denne kvelden får vi utdelt VIP-plasser på galleriet av sjefspiraten i Majestic Club, og vi kan nyte konserten til Doro i sin helhet på orkesterplass. Doro har også blitt rammet av influensa og sliter litt med stemmen, men vi får virkelig oppleve hvordan en profesjonell artist med over 30 år i bransjen takler strabasene. Bandet til Doro observerer oss selvsagt på galleriet der vi sitter, og koser oss med nydelig Slovakisk øl, og sender en hilsen opp til The Norwegian Drinking Team som de har døpt oss. Vi har selvsagt gjort oss fortjent til navnet, og det har vi virkelig nytte av denne kvelden. Det viser seg at nyrike russere som det er masse av her insisterer å kjøpe minst to runder med vodka til oss før de vil kjøpslå om t-skjorter og cd’er. Det er så mange fargerike personer i lokalet at denne kvelden er det vi som ber om å få ta bilde med fans og ikke omvendt. Også bandet til Doro er ute blant publikum etter konserten denne kvelden. God stemning blant alle, midt i et område med et litt frynsete rykte.

04.12: Budapest. Vi ramler ut av bussen sånn ca 0930 om morgenen på utkikk etter toalett og frokost på Barba Negra som er kveldens venue. Vi blir ønsket velkommen til Ungarn av autografjegere som virkelig har gjort research på Spitfire. Vi signerer bilder, piratkopierte cd-plater og mye rart. Etter hos frokost hos The Catering Queen som er husets sjefskokk får vi besøk i bussen av nordmenn som har tatt turen for å se Spitfire i Budapest. Helt utrolig rått. Dette er siste konserten for Spitfire på denne turen, og vi prøver å nyte dagen og ta inn stemningen og atmosfæren som ligger rundt lokalet og prater med folk som allerede har samlet seg utenfor. 

Det er jo tradisjon at hovedbandet finner på noen practical jokes med supportbandet på siste konserten, og vi har jo det litt i bakhodet der vi kommer til middag. Vi blir imidlertid møtt av en kake som The Catering Queen har laget med Doro- og Spitfire-logo på. Hans Hoss, vår myndige tourmanager, kommer med presang til oss fra Doro og hele crewet. Vi har en kjempehyggelig middag med alle sammen. Når kvelden er ferdig har vi gjennomført 20 konserter med Doro, vi har fått gode venner i bandet, men også lydmann, lysmann, gitar/trommeteknikere og sjåfør har fulgt oss på kryss og tvers i Europa. Våre veier vil nok helt sikkert krysses igjen. Konserten går nok en gang strålende, en verdig avslutning på en fantastisk tur. Vi treffer enda flere nordmenn , og vi går bare rundt og koser oss blant publikum under Doro sitt sett. Utpå natten tar vi farvel med Doro og co, blir masse bilder og klemmer. Doro Pesch, eller mor som vi kaller henne, har fått et virus og passer på at vi får antibakteriell væske. Vi prøver å helle det i avskjedsdrinken, men det var visst for utvortes bruk.

Når Doro forteller anekdoter om bl.a Lemmy, Dio og Rob Halford, kjenner en at hårene reiser i nakken, og en aner at en faktisk sitter og prater med en legende i bransjen. Legende eller ei, dama er utrolig hyggelig og fullstendig fri for stjernenykker. Hun avslutter hver kveld med å bli igjen på scenen for å hilse på publikum og signere i en halvtime. Hver kveld. Respekt! 

Da var det bare å sette kursen for Berlin og fly hjem igjen. Siden du leser dette er vi nok komt trygt hjem igjen, selv om det er en historie for seg selv. Da var det bare å planlegge nye sprell i 2017.

Godt nytt år fra alle oss i Spitfire!

Oppsummert; vi koser oss glugg i hjel, Europa elsker Spitfire og vi gleder oss til fortsettelsen.

For bilder og videoer fra turneen, sjekk Facebook .