Selskap: Private

Release: Oktober 16

Kristiansabandet leverer dypt og inderlig. 

Ikke er det metal, det er mer et rockeband med metaltryner - man hører enkelt at fire av disse karene var med i metalmiljøet tilbake når jeg var, hm, host, ung. Bassist Håkon og trommeslager Petter kjenner vi fra Groms, de andre har vært innom flere lokale aktører på Sørlandet - Rikard på vokal har frontet SubTrees, eller Trees som de het før, hele tiden, og er den eneste som kan skilte med å ha vært med helt fra oppstarten.

Sub Trees@Facebook

Musikken er lidenskap, den vokser og pulserer i sitt lille univers, og jeg skjønner at folk liker dette. Rock med sjel, rock som legger seg i hjerterota, og hele veien klarer de å minne meg på at dette er ekte rockere som ønsker å vise at de de har naglebeltene i skapet ennå, at de bare har roet litt og tilpasset musikken og bandet de grå hårene og de knirkende leddene.

Rikard ble intervjuet av Nrk nylig, der beskriver han skiva som "... gitarbasert, ispedd elektronika, filmmusikk og heavy metal."

Les hele saken HER .

Stemmen til Rikard er fantastisk, den har så mye sjel at det er fortjent om han blir oppdaget som noe annet enn en røykende og kaffedrikkende innehaver på den lokale uteplassen og livescenen Onkel Aksel. Bandet er flinke til å underbygge vokalen til Rikard og hans medvokalist Albertine. Hun fikk bedre plass i lydbildet på konserten i romjula, som vel var et releaseparty for skiva, på en måte, her på skiva synes jeg hun ofte blir en lavmælt kordame. Men, og det er et stort men, hadde du fjernet henne fra de partiene hun synger på, hadde du merket det like godt som når jeg den ene gangen glemte sykkelhjelmen på vei til jobb. Du bare vet at dette må være slik. Hun framstår som en fantastisk vokalinne, både live, og når du hører på en låt her på skiva som hun leder an på, Twisting. God kontroll, sårt, kraftig og sart på en gang, slå den du :).

Positive vibber, dette var bra, og selv om jeg har alt de har gitt ut, er det slående å oppleve at de lager bedre og bedre låter - før var det mer musikk, nå syr de sammen litt fengende greier, som man kan synge med på, som vokser, og ikke minst: som holder seg. 

Ikke veldig hardt, rufsete som gjengen selv, noe de nok ikke vil være uenig i at jeg bruker som sammenligning ;), og rett og slett et plateslipp som oppleves som modent, bra og på sidelinjen. Dette er bra, men ikke skrudd slik at jeg tror de vil fange interessen hos de store massene. Et smalt og bra band som har potensiale, men siden jeg kjenner folka, vet jeg at de er happy med livet uansett hva som skjer.

Favoritt ble egentlig hele skiva hørt under ett, men låter som Intact, Take Me Home og et par til. Canvas var vel den som skilte seg mest ut, og den falt litt i grøfta, uten at den isolert var dårlig.

7,5/10

Tracklist:

1. Take Me Home
2. Morning Hour
3. Walk
4. Life:long
5. Barbie On Ice
6. Moving On
7. For Real
8. Twisting
9. Canvas
10. Funky Grace
11. Intact
12. Station 2