Unnamed

Tons Of Rock 2016, dag 2

av yngve

 Dsc4090 Fredag, Krakow, Tons Of Rock  Da var man allerede på dag nummer to, og det smaker bra med festivalvær. Etter  torsdagens regn, ikke mye, men jevnt over litt hele tiden, ble lørdagen fantastisk. Litt varmt til å begynne med, lummert, men utover dagen ble det fantastisk å være festivaldeltaker. Dagens headliner var gamle Cooper, jeg så fram til Krakow, og jeg hadde et håp om å sjekke ut Mork også. 

Bilde til venstre: Krakow

Flere bilder er lastet opp hos fotograf Freimen, sjekk og lik på Facebook eller på Freimen.com (her kommer bildene asap). 

Med beina på bordet og kaffe i koppen hjemme hos helgens husvert, og med litt lite søvn bak oss, ble det til at Krakow ble første band ut på fredagen. Ikke verst egentlig, for jammen starter det tidlig og slutter sent, så å kutte bittelitt i endene av dagene er ikke ueffent. 

Krakow er et merkelig band, de maler sine bilder totalt ute av takt med hva verden anser som et arrangement, hva man forventer at en låt skal se ut som. De er vågale, de droner og sludger seg gjennom spilletiden mens Frode går og barsker seg, sender sine halvsprø blikk mot publikum. De hadde endret lineupen for anledningen, og om jeg husker korrekt var det René som ikke var der, gitarist, og hvor en tangenttrykker hadde blitt hentet inn, da fra bandet Seven Impale. Det fungerte, men jeg har sett bandet råere, mer innadvent og røffere - kanskje er det nødvendig å ha to gitarer for å oppnå det jeg personlig mener Krakow gjør best? Men på Tons funka det bra, det var en konsert jeg gjerne hadde sett en gang til.

Og det merkeligste er hvordan bandet med denne skrudde, tunge og hypnotiserende musikken holder på publikumet sitt. Ikke alle var der, noen gikk, men en god dose mennesker stod og nøt den massive psychedeliske monsterrocken til bergenserne. 

Krakow ble til info valgt ovr Kal-El. det fordi jeg har sett Kal-El for ikke så lenge siden, og Krakow er det lenge siden jeg har fått med meg., Derfor. Et kjipt valg, og en kjip krasj for meg.

 Dsc4390 El Caco, Fredag, Tons Of Rock  Bilde til høyre: El Caco

Deretter bar det rakt opp mot hovedscenen for å sjekke El Caco. Dessverre var ikke denne konserten en jeg fant veldig interessant. Lyden var ok, bandet var, som Blues Pills, litt små på den store scenen. Det er nok mest fordi det er litt lite bevegelse på gjengen, skal man herske på en slik scene må man ut, bort, overalt, derfor kan det være litt av grunnen til at El Caco kanskje ikke helt traff meg. 

Det var litt som skivene, det er kult, men man må jobbe litt for å komme inn til kjernen, og på en konsert som dette er kanskje musikken til El Caco litt lite umiddelbar. Det ble litt kjedelig faktisk. Vokalen hadde ikke hele den melodiske snerten man hører på skivene, ihvertfall ikke det jeg hørte. Jeg liker El Caco, men bandet i denne settingen var bare bra, ikke slik jeg hadde håpet :). 

Minutter etter at El Caco hadde rocka seg ferdig, var det klart for amerikansk thrash i teltet, og hvilken konsert!! Jeg ble totalt lamslått, imponert og oppdaget et band som knuste all motstand. Makan og litt til. 

Vi snakker om Havok, som er så flinke, så spisse, så detaljerte, så energiske og så utrolig tighte, at skjegget mitt krøllet seg. Noe minnet om Kreator , i en kjappere versjon, og mer kontrollert, noe var som Slayer . Men på tross av inspirasjoner, og at det minnet om hist og pist, er det Havok jeg husker, dette bandet bør du få med deg live.  En stor overraskelse.

Turen gikk så tilbake til hovedscenen, hvor Converge prøvde å overbevise meg om at de hadde noe. Det klarte de ikke. Men de hadde kanskje de feteste skjortene i merchstanden, om det teller. Jeg så kun få låter, hvor det mot slutten ble bedre, men de vant meg ikke over. 

Pendlingen fortsatte, nå var det August Burns Red, som egentlig skulle spille mye senere, men et bytte gjorde at amerikanerne kjørte på noen timer tidligere. Jeg fikk ikke med meg dette, appen var ikke oppdatert og mailen jeg fikk så jeg litt senere. Men krise var det jo ikke. 

Det kristne metalcorebandet gjorde vei i vellinga de. Jammen er det skills ute og går. Musikken over tid var nok litt feil for meg, men det er et stort marked for dette. Det dette bandet viste, og som andre amerikanere på festivalen frontet, var en utrolig proff sceneopptreden. Det har mye å si. Bandets metal henger ikke spesielt godt i huet nå i ettertid, det betyr at jeg nok ikke vil følge veldig nøye med på hva de foretar seg framover.

 Dsc5470 Fredag, Sixx Am, Tons Of Rock  Bilde til venstre: Sixx:A.M.

Sixx:A.M., selveste Nikki Sixx - et fenomen. Bandmedlemmer som med sine moderband selger ut svære stadioner, mens de på egen hånd, eller sammen med nyere band, ofte krymper til klubbscener eller som her, midtveis eller rett over på festivalplakatene. Men det er selveste, ikke hvem som helst, selveste skandaleheroindirt-bassisten. Og man merket jo greit at fyren er scenevant for å si det slik, men på en veldig fortreffelig måte, ikke cocky, bare selvsikker og proff. 

Jeg fikk litt bange anelser når gitaristen kom ut, Dj Ashba, da trodde jeg løpet var kjørt og at det ble sleazeglamdrit, men på tross av et noe i overkant stressa image, bar ikke bandets musikk preg av mine fordommer. Dette var prima melodiøs hardrock, hvor flere av låtene hadde kraftig bra arrangering og en meloditeft som man husker fra Bon Jovis høytid. Ikke at det er spesielt mange likheter, men refrengene, drivet og litt til er tatt ut av samme bok.

En låt jeg bet meg fast i var Rise, fra sisteskiva, den rula Fredriksten Festing. Nå våger ikke jeg meg på sangtitler utover denne, men førstelåta gjorde ikke mye for meg, og en ballade som kom senere (som isolert var knallbra) var muligens ikke festivalvennlig, men samlet var dette bandet, denne konserten, en stor overraskelse. Bra vokalist, tydelig bevisst kledd i hvitt, med blondt hår, for å være motvekt til de ellers svartkledde :). Jeg fikk et tips fra kollega Jan Dahle i Scream om å sjekke ut andreskive, det har jeg også tenkt å følge opp. 

Neste plan var å se litt Mork, og rase ned for å sjekke ut Black Debbath. Huth Scene framviste et fortreffelig band. Mork er svart, men uten all dette mørke og fæle i grunnvannet. Musikken er i fokus, og på en måte skjønner jeg at de velger å bruke den effektfulle sminken, men her tror jeg faktisk musikken i seg selv kunne ha vært nok til å skape interesse. 

Thomas er en fremragende frontfigur, og for å understreke det jeg var innom, at det ikke er så veldig skummelt, var han særs hyggelig og ydmyk mellom sangene :). Nå er ikke jeg veldig bevandret i musikken, men tror nok jeg er kar til å skille Clinton fra hveten, og Mork fortjener hypen, oppmerksomheten, de har fått i det siste. Et par jeg snakket med, som hadde sett hele jobben, roste Mork opp i skyene, der fikk du litt annenhåndsanmeldelse ;).

Tre låter inn i Morks sett bar det i firsprang, eller kjapp gange ihvertfall, med mot teltscenen for å sjekke Debbath. Disse to banda begynte likt ser du, Mork og BD. I retrospekt var det egentlig kun stupid å slenge seg utfor bakken og prøve å dra i land Debbath, for der var det fullt, liten mulighet til å slåss seg fram for å se noe, da ble det til at man hang utenfor teltet og lyttet. Og når jeg så promobildene av bandet i forkant, og at de fulgte opp disse grusomme, korte dongerishortsene, ble det ikke så veldig leit å gå glipp av det visuelle :). Debbath har jeg sett mange ganger, og jeg kommer helt sikkert til å se de mer. Absolutt et band som burde ha vært på hovedscenen, men samtidig, der var de i fjor, og det skal jo fordeles.

En 'nte tur til merchen for å sjekke, men i år ble det ikke handlet. Når man har skapet fullt blir det fort til at man blir snusfornuftig, og merch er i tillegg ganske dyrt. Men det er egentlig helt greit også, klager ikke, men man må ta valg i forhold til hva man egentlig trenger. 

Cooper neste.

 Dsc5707 Alice Cooper, Fredag, Tons Of Rock  Bilde til høyre: Alice Cooper

Og Cooper leverte, faktisk var det en opplevelse som jeg personlig satte godt over Sabbath. Her er det underholdning, innlevelse, show, og en kar som ikke bærer veldig preg av være gammel. Samme greia, helt utrolig at det funker ennå :).

Låtvalget var ikke sjokkerende, og selv om jeg ikke direkte sitter og ni-spiller Trash, er det låter som Poison som merkelig/dessverre/forståelig trigger folk. Da er det som om folkehavet våkner og alle blir totalt med. Gitarsolo fra denne snertene berta funka, trommesolo var råfet, uten at jeg så hvem som spilte. Det er ikke så lett å kjenne igjen folka bak der, om det var Eric Singer eller noen annen - mane uansett var det en klassisk og bra gjennomført solo. Ikke alle er glad i det, men her var det rett og slett bygd opp på en måte som forsvarte tidbruken. I motsetning til Ozzy tror jeg ikke Alice er bak scenen og slapper av mens trommeslageren hamrer løs, nei, her er det kostymeskifter og å plassere seg i en ny setting som skal fyre av neste låt. 

Turneen kjører også tribute til et knippe døde artister, og vi snakker Who, Hendrix, Motörhead og et par til. Pinball Wizard, som jeg flaut nok ikke kjent igjen med en gang, Stand Next To Your Fire fra Hendrix, Ace Of Spades, samt en Bowielåt. Det fungerer, men mest som en hyllest, for versjonene synes jeg kanskje ikke var helt der, foruten tolkingen av Hendrix, den var enormt bra. 

Feed My Frankenstein, ikke min låt at all, men gøyalt sceneshow, og et fantastisk stort monster på scenen, jeg klukka godt der - det er dette som skiller Alice fra andre, det er helhjertelig, ingenting halvveis. Halshugging og dollarsedler som vanlig, men det fungerer. 

I Love The Dead, I'm Eighteen, Schools Out, Elected, som hadde innslag med Trump- og Hillarykloner, alt ved dette showet fra ok eller bra. Det å holde linja, interessen, så i hevd gjennom et helt show, er i seg selv tommel opp.

Etter Cooper ble det litt labbing, og turen gikk blant annet til teltet for å sjekke Kristopher Schau og The Dogs. Her ble det dessverre full krasj for meg, for dette bomma totalt. En bra frontfigur men ikke så bra vokalist? Er det lov å si det? Ikke for meg i denne settingen ihvertfall, jeg velger meg nok heller noen spor fra Cumshots, der synes jeg den rå stemmen passer bedre. Greit med folk var det lell, og jeg innser at det kun er skjærings for meg i dette tilfellet, og at de par låtene jeg så før jeg gikk ut derfra ikke er nok til å mene fryktelig mye om hundene.

Å se et band som slenger drit om det jeg står for er ikke aktuelt, så svenskene i Ghost, hyllet og hatet av folket, kan ta seg en bolle. Jeg tok turen ned til platebodene og drakk litt kaffe hos Nordic Mission istedenfor. Men for å ikke helt dyppe meg helt ned i religionsdammen, min Heavymetal.no-makker var så fornøyd at jeg mener det var snakk om å overgå Cooper og Sabbath

Jeg fikk forespørsel fra Carburetors nye gitarist om anmeldelse i går, og dessverre måtte jeg fortelle at det kun ble et par låter derfra for min del. Der var hovedproblemet at de spilte ultraseint, og når man står på en scene helt på tampen av en festival, type kvart over ett til to, da er det ikke nødvendigvis mye piff igjen i en skrott som meg. Og jeg er heller ikke veldig stor rock'n roll-fan, selv om jeg har sett et par knallbra konserter med bandet før.

Det som var gøy var å se Christopher, denne nye gitaristen, splitte opp det stramme imaget gøtta har fra før. Jeg er dypt imponert over gitarist Kais stil, og på Vip-setene under Cooper satt han rett foran meg, men jeg ville ikke pirke ham på skulderen i frykt for å ødelegge det perfekte håret eller krølle den perfekte dressen :). Respekt! 

Og de overrasker ikke, de spiller den samme disiplinerte fast forward rock'n roll-en sin som de alltid gjør, det er ikke en fnugg av nytenking eller bevegelser siden sist. Og det er helt greit lizzom, men når klokka begynte å tikke mot halv to, og man skulle opp tidlig for å se første band rett før tre dagen etter, ble resten av Carburetors soundtracket til labbeturen fra teltet til bilen et stykke bortenfor området. 

Sånn, dag to var over. Jeg sitter og tenker på det jeg skrev i går om vann, og medgir at selv om det var pissedyrt i baren, er det litt opp til meg å finne fram til det som er plassert ut også. Det skal jeg garantert gjøre neste år.

Og hvorfor i all verden gjør ikke Tons Of Rock det Sweden og andre gjør? Trøkker inn masse boder, folk elsker slikt, men her var det lite gitt. Jeg håper det ikke er leiepriser som stopper dette, at det blir åpnet opp for flere, for ser man på Karmøygeddon, som er en mye mindre festival, er merchen noe av det som løfter festivalen. Og sist jeg var på Sweden Rock var det jo en hel landsby med merch og skiver, så jeg håper dette er noe som ikke er lagt i nederste skuff, men som bygges og utvikles.

Kompisen min var på utkikk etter et halskjede, en kjetting, ikke sølv eller noe, prisen? 650! 2-raders naglebelte, 450! Greit at man kan prute, men med så høye priser er det jo bare fulle folk som går på limpinnen.

Bilder fra topp:

  • 2 x Cooper
  • Black Debbath (v) + Sixx:A.M.
  • August Burns Red (v) + Cooper
  • 2 x Havok
  • Krakow (v) + El Caco
  • 2 x Kal-El

 Dsc5757 Alice Cooper, Fredag, Tons Of Rock   Dsc5666 Edit Alice Cooper, Fredag, Tons Of Rock

 Dsc5556 Black Debbath, Fredag, Tons Of Rock   Dsc5354 Fredag, Sixx Am, Tons Of Rock

 Dsc5161 August Burns Red, Fredag, Tons Of Rock   Dsc4487 2 Alice Cooper, Fredag, Tons Of Rock

 Dsc4525 Fredag, Havok, Tons Of Rock   Dsc4579 Fredag, Havok, Tons Of Rock

 Dsc3872 2 Fredag, Krakow, Tons Of Rock   Dsc4457 El Caco, Fredag, Tons Of Rock

 Dsc4218 Fredag, Kal El, Tons Of Rock   Dsc4267 Fredag, Kal El, Tons Of Rock