Unnamed

Tons Of Rock 2016, dag 3

av yngve

 Dsc7161lørdag, Red Harvest, Tons Of Rock  Siste dag, Tons Of Rock var nesten over, og følelsen av å gå opp mot festningen med dette i bakhuet var litt begredelig. Men, dagen ble også den lengste, her fyrte vi av når Ammunition gikk på scenen rett før tre, og vi holdt helt til midnatt hvor Nekromantheon regjerte natten. Idag var været godt, litt varmt til tider, men jeg har lært meg å holde kjeft, for det meste (jeg er ikke stor fan av å oppholde meg i solsteiken ser du :)).

Bilde til venstre: Red Harvest

Flere bilder er lastet opp hos fotograf Freimen, sjekk og lik på Facebook eller på Freimen.com (her kommer bildene asap). 

Ammunition fikk folk greit opp mot scenen, kanskje litt fordi det var skygge der? Jeg var ihvertfall på plass, og det var absolutt ikke solen som jaget meg opp mot fronten av scenen, for jeg liker debutskiva til gjengen godt. 

Ammunition er en blandet opplevelse, som på skive. Det som funker, det er smurt som ski, men det er også øyeblikk der det lukter bittelitt for mye rock'n roll-musikal av låtene. Det blir helt klart litt cheesy, for Åge Steen Nilsen har en tendens til å kjøre litt vulgær-light mellom sangene, og tekstene er på kanten av det jeg orker på dirty stuff. Men slik er det, heldigvis er de flinke musikere, proffe, og mange av låtene satt som et skudd.

Enkelt og greit funka Ammunition bra, ikke optimalt, men det var en god konsert uavhengig av den enkeltes smak, og det var et underholdende band som viste at de kledde den store scenen på tross av at de spilt først. Stikkord jeg noterte bak øret var bra lyd, fet trommis, sol og sommer.

Japanske Ethereal Sin ble totalt skivebom for meg, men jeg snakket med et par som virkelig falt for dette. Bandet er et merkelig et, de kjører powermetal ala Dragonforce og Rhapsody, med for mye kvinnelig vokal (bra, men for mye), growl, renvokal, skrik... musikk som er voldsomt spekket av detaljer, fart, variasjon, stilkrasjer som vipper de mellom power metal og black, og det ble nok type Dagobert-smørbrød for meg gitt. 

Imaget var også merkelig, det var noe onde greier der, liksminke, japansk klesstil, kapper og symbolikk, alt i suppa som bandet har rotet seg ned i. Det var nok bare meg som snubla utenfor, men det var heller ikke så veldig mange som var i teltet under denne seansen. Jeg så et par låter, og hørte resten fra under et tre rett utenfor. Makan, helt fra Japan for å spille for et knippe mennesker i Norge, ikke verst. Det er tydelig at de ønsker å koble seg til noe svart metal, for de henviste til at de var svært happy med å spille i black-metallens hjemland - som vel er en sannhet med modifikasjoner. 

De har noe, men det var bare ikke for meg. 

 Dsc6568lørdag, Pain, Tons Of Rock  Bilde til høyre: Pain

Fem minutter etter at Japans extremiteter hadde gjort unna sitt fornødne, var det klart for noe i andre enden av skalaen; svenske Pain. Her snakker vi om, som de fleste vet, om lettfattelig popmetal som er enkelt arrangert og som bæres av militante vers og melodiøse og fengende refrenger. Ikke alt av refrenger funker for meg, men de har absolutt noe som er verdt å banke takten til. Jeg er altså ikke fan av dette.

Bandets blanding av Ace Of Base og Rammstein ser ut til å være noe en del setter pris på. Det var ikke sykt mye folk, men nok til at jeg vil tro bandet gikk av scenen med et lite smil om munnen. Men det tok ikke av, de frammøtte likte det, men det tok aldri av. Det ble også ganske så langtekkelig etterhvert, og foruten et klimaks med en ønskelåt på tampen, som jeg ikke husker navnet på, var det relativt monotont dette. 

Så bar det til teltet for å se et band jeg ikke husker å ha hørt noe fra før; Steak Number Eight. Og det ble en fantastisk opplevelse, det vi fikk med oss. Heldigvis var jeg så heldig å få med meg slutten, hvor vokalisten fikk vaktene til å flokke seg rundt og passe på - for fyren heiv mikrofonstativet over gjerdet, og seg selv, for så å ta helt av med publikum rundt seg. Det var en ganske heftig ting å være vitne til, for fyren og musikken er beinhard, moderne og sykt energisk. 

Musikken i seg selv var ikke voldsomt spennende, men framføringen, innlevelsen og alt det andre de klarte å få ut av systemet gjorde at konserten funka som gull. Stikkord var monster, knus, opplevelse, fantastisk trommis, festivalens mest hardtslående!!!, og vel verdt en telttur i Halden.

 Dsc7098 Amon Amarth, Lørdag, Tons Of Rock  Bilde til venstre: Amon Amarth

Amon Amarth? Hvordan det var? Haha, svulstig, låter som er så lite varierte at jeg ikke helt skjønner statusen de har fått - for det går mye i det samme. Bandet beveger seg ganske likt på scenen hele tiden, det er et band som har øvd en del på sceneopptreden, bevegelser, symmetri, og det er et band som har et par låter jeg finner fete, men hvor essensen rett og slett ikke holder mål. Men hvorfor var da så og si hele konserten er grei opplevelse? 

Jo, det var fordi at på tross av at det ble likt, repeterende etc., så var det de gjorde fungerende. Skjønner? De hadde en formel de brukte nær hele tiden, men akkurat det de har gjort, det de har finslipt, det framføres av et band med selvsikkerhet og til glede for publikum. De groover og riffer, og igjen, det er mye likt, men disse fantastiske groovy og drivende riffene som kommer støtt og stadig, de er frekke! 

De blåste alt kruttet i løpet av få minutter for min del, for den låten jeg liker med bandet, The Pursuit Of Vikings, var først ut. Og i løpet av gigen ble det notert i huet mitt at de spilte en låt senere som hadde nesten et likt riff som denne, derfor holder jeg på poenget mitt, det er altfor mye likt. Pluss for å være disiplinerte og stramme i regisseringen, det kler bandet godt. 

Men hva kan gå feil med det sceneoppsettet? To svære dragestatuer som bandet kunne klatre opp på? Som det kom røyk ut av kjeften på? Hva i all verden? Og en herlig vikingehammer som var like fantastisk jalla som den Hammerfall brukte sist jeg så de - det kan bare ikke gå feil. En blanding av tegneserier og metal, framført av et band som har funnet formelen sin. Liker du dette vil jeg nok tro denne konserten var blant de bedre. For meg ble det flere øyeblikk hvor tankene fløt bort og jeg fikk bandet i bakgrunnen - det er vel strengt tatt ikke et kompliment.

 Dsc7342lørdag, Red Harvest, Tons Of Rock  Bilde til høyre: Red Harvest

Red Harvest så jeg mye før, både i Oslo, Sandefjord, Kristiansand m.m. Helt fra bandets andre demo, Psychotica, når de gjestet Kristiansand ved et par anledninger - og senere på Quart, har jeg funnet metallen de tilbyr veldig interessant. Men det var ikke før de dro igang de par siste jeg virkelig fant foten. Og med det mener jeg ikke at det eldre er dårlig, selv om debuten ikke er en skive jeg synes holder mål i dag, men det var noe på spesielt sisteskiva som appellerte til meg. A Greater Darkness var det siste de gjorde før de slapp alt og dro inn årene. Og nå, mange år etter, skulle de returnere med metallen sin på Tons Of Rock. Fra før har Blastfest hatt besøk, men der var ikke jeg.

Antidote !!

Stemningen var elektrisk, og mengden mennesker i teltet vokste greit. Og det jeg fikk med meg av det som skjedde rundt i teltet, var en mengde mennesker som var svært fornøyd, som savnet bandet og som likte det. Jeg elsker slike band, malende, støyende, tunge, ekle, slimete, drøye, utfordrende og med låter som kryper inn i skallen og ruster. 

Trommisen, som jeg ikke fikk med meg hvem var, hadde kun øvd seg opp før denne konserten. Respekt!!! Det var lite å utsette fra karen der bak, han tilførte bandet akkurat den maskinelle, skitne og dystre følelsen bandet trenger. Om det er et permanent bytte eller stand-in vet jeg ikke. 

Dommedag

Vokalist Jimmy smilte for første gang på en scene, ihvertfall slik jeg husker tilbake.

En knall booking fra Tons Of Rock.

 Dsc7724 Europe, Lørdag, Tons Of Rock  Bilde til venstre: Europe

Og om du tror jeg dveler i mørke og industribefengte band only, tar du skammelig feil. Skammelig. Europe er neste ut, og de par første skivene, samt de nyere, er alle blant mine favoritter innen scandi-hardrock. 

Og fra jeg først så bandet, tilbake i 1986, til nå i 2016, er det et tydelig eldre band som stilte på Tons Of Rock. Men samtidig er det et band som ser framover, som har klart å skape seg en ny karrière, som husker å spille sviskene mellom slagene og som dessverre må tilfredsstille de som absolutt må ha disse 10-på topplåtene. De hadde hatt mye bedre cred om de hadde klart å løsrive seg fra den perioden etter min mening.

Et par nye, deriblant tittelkuttet på sisteskiva, War Of Kings, ble etterfulgt av Rock The Night. Deretter kom perlen Scream Of Anger fra andreskiva. Den ble framført stilsikkert og med sjel!! 

Last Look At Eden, Sign Of The Times, begge prima, så Ready Or Not (en av de jeg gjerne hadde byttet ut for noe annet), før nylåten Nothing To Ya kom (som har deler som fungerer, men som faller sammen i arrangeringen etter min smak).

Det er lite Norum, eller, for lite. Jeg følte at han ikke kom seg helt på plass og tok scenen som jeg hadde håpet. Tempest sang bra, men hadde noen partier der det var tydelig at han slet. Stemmen er helt klart ikke der den var, ikke live ihvertfall. Noen jeg snakket med, som hadde sett et par konserter i det siste, sa det var mye opp og ned. Tons-konserten var helt grei den, men jeg gikk derfra litt skuffet. 

Superstitious, aiaia, nok en sviske de gjerne kunne ha pensjonert, selv om den fungerte bra her. De er mye tryggere på de nye låtene, de spiller de bedre, og det er her jeg synes de fikser sakene best. Tyngden er her, det episke, som en låt som Days Of Rock'n Roll absolutt beviser. En Purple-/Lizzy-esque låt som var som skapt for festivalsettingen. Her er det tangentene som gjør stordelen av suksessen.

Jeg går så langt at jeg innrømmer å gremmes når Final Countdown kommer.

Teltet hvor Insomnium la igjen sine triste doomtoner var fullt. Jeg har sett de et par ganger før, og nøyde meg med å lytte. Jeg slåss meg ikke inn blant masse folk for dette, det er ikke min greie og jeg klarte fint å høre en del låter uten visuell kontakt. Denne konserten var sikkert knall, for meg ble den bare en fotnote.

 Dsc5357lørdag, Megadeth, Tons Of Rock  Bilde til venstre: Megadeth

Jeg har hatt dialog med flere personer etter Megadeth-konserten. Ikke alle deler mitt syn, noen enes med meg, andre var skuffet. 

Jeg liker mye av det gamle (ikke debuten og storparten av So Far) og noe av det nye. Jeg satte størst pris på Wake Up Dead, Peace Sells og Rust-låtene. Symphonies fungerte også svært bra. Lyden var der, selv om gitarene var favoriserte (der jeg var ihvertfall).

Makan, de er så flinke at det til slutt blir kjedelig å følge med. Misforstå meg rett, du verden for et instrumentalt sterkt band!, men etter flere låter, spesielt de nyere, virker det som om det er gitarsoloer som er greia. De eldre bærer preg av å drives av feite riff og en annen innpakning, som jo er naturlig med tanke på at bandet har kjørt på i årevis og utviklet seg, men det blir for klinisk og stå å se en Megadeth-konsert i 2016. 

Medlemmene er så kjedelige på scenen, sier nada mellom sangene, foruten noen ord, og riggen på scenen er så tørr at det hele ender opp med at jeg faller bort i tankespinn igjen. Låtene er der, men det gir meg svært lite å se på.

Det var folkerikt på plassen, veldig, om det var fylt opp med blodfans eller bare folk som kommer fordi det er et stort band vet jeg ikke, men jeg holder en knapp på at store deler passer den siste forklaringen. Og ransaker du musikksenteret ditt i ettertid, kan det være du er enig med meg, om du tør å skrelle bort en del velvilje. Og kanskje husker du hvordan låtene fra Peace Sellsog Rust fungerte kontra de nye?

Et band som har livets rett, som spiller fletta av de fleste, men som etter min menig mangler baller. Sorry. 

De eldre sakene bæres av riff, de nyere av flinkis-gitarspill. Garantert diskutabelt, men det var det jeg satt igjen med av hovedtrekk etter Haldenbesøket. Og trøkk, bra lyd, høy lyd, skuffelse, glede, blandede drops.

Tornado Of Souls ble dedikert til avdøde Nick Menza, fett. Hangar 18 var rå! Og vokalen til Mustaine var bedre enn fryktet.

Dawn Patrol var et kult innslag, som den er på skive. 

Og ballene? De kraftige, hårete ballene? De hadde Nekromantheon tatt med seg på toppen av festningen. Der framførte bandet en form for thrashmetal som jeg garanterer deg ville fått Mustaines kjeve til å droppe i bakken om han hadde sett. Det er dette Megadeth mangler, attityden.

Ballene.

Megadeth, om vi skal holde sammenligningen, hadde ingen sjanse mot nordmennene. Vel er Nekromantheons trommis en av de minst oppfinnsomme ever, og vel spiller gitaristene sine ultrafete, detaljerte riff om igjen og om igjen selv om låtene skifter - men de har en attityde som er helt enorm. Trøkket og dedikasjonen, makan. Forskjellen er at folket går på banda som er kjente, for selv om det var godt med folk på Huth, er det slik på store festivaler. Hadde Nekro stått der nede under navnet Megadeth, hadde det vært kaos. Gnisten de framviste er den vi husker fra Metallicas tidlige konsertopptak - bare at Nekrofolka er supermusikere. Det hører man. Under skitten, under trøkket, der flyter det av skills som få andre har.

Detaljrikdom.

Oldschool.

Trøkk.

Vitalitet.

Fantastisk stemning med slik thrash når sommerkvelden hersker høyt der oppe.

Vi snakker thrash som oser hybrid av Agent Steel og Slayer/ Kreator. Noe er kopiert, nesten, men det fungerer rævbra. Dessverre ble det ikke knipset bilder under denne konserten.

Tons er ferdig! Synd. Banda som kom etterpå tok jeg meg ikke tid til å se, og sist ut var Sex Pistols-coverbandet Bodies. Sorry Håvard, du er en kjernekar, men jeg liker ikke Pistols, og du spiller cover av den gjengen fram til 02:00, der var ikke jeg, der var ikke jeg et sekund :) Sorry.

Takk for oss!!! Håper du har hengt med og lest gjennom, er du uenig eller har tekst på noen av banda jeg mangler, send inn og jeg trykker. 

Vi ses neste år? Jeg har sikret meg og alt ligger til rette for nok et år, nå er det bare å smøre opp det man har og glede seg til bookingavsløringene begynner å komme.