Virus "Memento Collider"

av rune stordahl

A1900219660 16Selskap: Karisma Records

Release: 03.06.2016

Særegent og unikt Virus.

Man kan vel bortimot telle på en halv knekt finger hvor mange band som okkuperer samme soniske landskap som norske Virus, og det er kanskje like greit? Jeg er iallfall driiitmisunnelig på evnen de har til å sette sammen skingrende og tilsynelatende tilfeldige gitartoner som gir fullstendig mening i tospann med en bass som tar kromatismen sin på alvor. Og det verste av alt er at herr trommeslager får det til å både svinge og groove, på en litt sykelig måte riktignok, men dog.

Ikke vet jeg hvordan de komponerer musikken sin, men hvis det er gitarist Czral som står for skjelettet som de andre bygger på er det rimelig imponerende. For gitarpartiene minner tidvis mer om ideer som er abstrahert livskiten ut av, enn riff eller faktiske rytmer. Altså mer en slags forestilling om en viss stemning, enn et faktisk stykke musikk. Og så hører/ser jeg for meg bassist Plenum klø seg litt i barten før han utbryter «Ja, fett! Da kan jo jeg gjøre noe ala dette» og tar en meget kubistisk tilnærming til walkbassing og driter i alt som heter tonalsenter og kirketonearter. Og innimellom serverer de ting som strengt tatt – i rettferdighetens navn – ikke burde funke, men som på sett og vis nuller ut hverandres utilgjengelighet og gjør kakafonien hørbar. Men det kan jo også tenkes at det er fordi at trommeslager Einz holder igjen, spiller det han må, knytter sammen materialet der fornemmelsen av struktur er nær bristepunktet og generelt later til å ha den nødvendige forståelsen som trengs for å manøvrere dette farvannet. Partiet som inntreffer ca 2:15 uti åpningssporet Afield og de påfølgende versene er gode eksempler på denne dynamikken.

Det elementet som ikke vil sette seg er vokalen til Czral. At den er en del av identiteten til bandet og inngår i de musikalske premissene til Virus skjønner jeg jo, men den har alltid vært et ankepunkt her i heimen og gjør lytteopplevelsen til en noe ambivalent affære.

Hovedproblemet er at den blir for snakkende og monoton, og jeg klarer ikke fri meg fra at en mer melodisk og syngende tilnærming (sjekk 3:30-4:00 i Dripping Into Orbit) hadde falt bedre i smak. Hos meg iallfall. Og skal jeg følge den tanken litt videre (og sikkert begå helligbrøde/tråkke i salaten) tør jeg ikke tenke på hva Wacian (vokalist i britiske Code) kunne fått til med dette materialet. Når det sagt syns jeg likevel at den slepende og messende vokalprestasjonen på Gravity Seeker fungerer sammen med musikken.

Har du hørt de to forrige fullengderne til Virus kommer neppe deres musikalske virke på Memento Collider som noen overraskelse på deg. På det overordnede planet kan det dog virke som de har en mørkere og mer funky grunntone enn hva jeg kan minnes fra de to forrige skivene. Her tar jeg dog høyde for at hukommelsen er en skral ting, for jeg har ikke frisket dem opp i forbindelse med denne anmeldelsen.

Virus@Facebook

Nå er det godt over et halvt år siden skiva ble sluppet og jeg har drøvtygd på den siden slutten av mai. Jeg har riktignok ikke hørt på den kontinuerlig gjennom hele perioden, men det har vært en del av skivene som har rotert i denne perioden og den har vært med i mange ulike settinger og dagliglivet generelt. Og det er jo bare å erkjenne med en gang: den funker best i eget selskap, og særlig når man bedriver tiden med lite annet enn å bare høre på musikk. Kommer den til å gå inn i kanon for min del? Mest sannsynlig ikke. Fryder jeg meg fortsatt over den noe uelegante overgangen fra det stemningsfulle åpningspartiet i Phantom Oil Slick til det mer rocka og drivende partiet som overtar? Absolutt! Og for å avslutte litt tabloid: Det finnes langt verre virus å bli smittet av.

7/10

Tracklist:

  1. Afield
  2. Rogue Fossil
  3. Dripping Into Orbit
  4. Steamer
  5. Gravity Seeker
  6. Phantom Oil Slick