Odalen
17.08.09
Madder Mortem: organisk, moldrik metal
Southern Discomfort aktuelle Madder Mortem er nesten som fast inventar å regne her på Heavymetal.no, noe som er helt naturlig med tanke på hvor fete de er. Medier er altfor ræva til å dra inn gjengen, så uten å ta for hardt i, er vel Heavymetal.no en ok plass å være for å lære om Odalens skjulte diamant.
Altfor mange går glipp av bandet. Altfor mange og enda flere må droppe driten og all unødvendig musikk, plotte tid og bli kjent med denne snurrige samlingen musikanter. Intervju med Agnete, madamen som vrenger sjela som en proff, svarer som vanlig bra. Leser du videre får du garantert en bra opplevelse.
Så Agnete, fortsatt like happy med å være for de få av oss? Savnet etter å ha egne fotmassører og spyttebakk-holdere backstage frister ikke fortsatt?
"He-he...mja, med to snusere i orkesteret kunne det jo ha vært greit med en spyttebakkør, og jeg har enkelte vage planer om å bli så rik at jeg kan hyre
Ving Rhames
som massør...han kan ta i et tak, vettu, det ser du på’n...
For å være helt seriøs: Vi har aldri tenkt på oss selv som for de få, og vi har ikke det minste imot å seile litt i medvind, om det skulle falle seg slik. Men når vi lager musikk, lager vi den musikken
VI
har lyst til, og det er det fullstendig uaktuelt å kompromisse på. Så får vi se hva fremtiden bringer – det er iallfall litt mer bris ute og går nå!"
Skiva, Eight Ways, vokser seg større enn ereksjonen til nerder på datamesse, hvordan sitter den i stua hos dere i bandet? Er det litt
lei, spilt den mye
og
man får litt avstand til egne produksjoner når man er ferdig i studio?
"Nehei! Jeg er i alle fall ikke lei den, og det blir jeg nok ikke heller...er ikke spesielt lei av de gamle skivene heller. Tross alt er det jo den musikken jeg liker best, og det er jo som det skal være – ellers hadde det jo vært rimelig meningsløst å bruke halve livet på å lage låtene og spille dem inn, he-he."
Og jeg kommenterte at lyden var mye bedre, trøkket er fordoblet og det er som om et eller annet åpnet seg i forhold til Desiderata. Ikke at den er ræva, men jeg savner litt mer kjøtt på den der…men nå er alt rattet på plass, hva har skjedd og hvem står bak? Man skal jo også nevne at jeg elsker låtene på Desiderata.
"Er
VELDIG
fornøyd med produksjonen på
Eight Ways,
synes virkelig vi har fått til å gi musikken de riktige omgivelsene. Lyden er mye mer åpen og klar enn på
Desiderata,
og jeg tror det gjør det enklere for lytteren å komme inn i låtene.
Desiderata
er jo også på sett og vis en svært gitar-orientert skive, mens nå har vi gitt betraktelig mye mer plass til vokalen, og det er jo selvsagt jeg veldig fornøyd med, he-he...
Produksjonen er courtesy of
BPMK,
den, og det er kanskje derfor det har blitt så riktig også – han vet jo veldig godt hvordan det bør låte. Vi gjorde rett og slett alt selv denne gangen, bortsett fra mastering. Studiobudsjettet gikk til utstyrskjøp, og så ble hele plata spilt inn i Nord-Odal. Vi satte i gang selve innspillingen 4. juni 2008, etter rimelig mye forarbeid med utstyrsbestilling og ombygging og organisering. Til trommeinnspillingen fikk vi låne lokalene til den lokale MC-klubben
NOMCK,
et digert gammelt trehus med utrolig mye sjarm. Gitarer og bass ble spilt inn på øvingslokalet vårt, som vi bygde om for å ha et lydtett rom til amper, og vokalen ble rett og slett gjort hjemme hos oss. Så satt
BP
og svettet ved datamaskinen til den ferdige miksen ble sendt til mastering den 15. desember 2008."
Southern Discomfort, festivalen som elsker
Madder Mortem.
Og Kristiansand som i hvert fall elsker dere - har dere andre steder der bandet har en liten bataljon blodfans?
"Vel, ikke på samme måte, i alle fall! Det har jo blitt et litt spesielt forhold mellom
Mudder
og
Kristiansand
– vi har vel strengt tatt spilt mer i Kristiansand enn i Oslo de siste årene, og det er jo litt påfallende, geografisk sett. Dette blir jo tredje gangen på
Southern Discomfort,
og vi er smigret og beæret over at vi blir spurt igjen, og så gleder vi oss jo veldig til å ta turen og hilse på folk igjen. Vi har jo til og med lært oss at det er lurt å kjøpe snadderloff som nattmat...he-he, de dårlige vitsene ville ingen ende ta første gang vi ble presentert for denne eksotiske retten!
Men det er nok en liten geriljagruppering her oppe i hjembygda og, i hvert fall etter den demografiske fordelingen på releasepartyet å dømme."
Hvilke favoritter har dere på skiva? Endrer det seg eller er det som med meg, man ser helheten og velger å gape høyt, ta imot satsen og fordøye det som et dyr, hvor alle biter er vitalt for puls og pust?
"Mja, for meg handler det mer om hvilke låter som passer til humøret mitt der og da. Det er nesten umulig å velge en låt fremfor de andre, da får jeg dårlig samvittighet overfor de andre låtene. Det er enkelte ting jeg synes er spesielt gøy at vi har fått til, slikt som er i relativt nye landskaper for
Madder Mortem
– for eksempel vokalproduksjonen og gitarsoundet på
Resolution,
og den generelle pop-feelingen på
Armour.
Men mest av alt liker jeg skiva som en helhet, jeg synes låtene utfyller hverandre og lager et stort og fint bilde med litt av alt vi liker i."
Ikke fått turnestøtte eller bankkonto med nullene til høyre? Planene framover, turne, enkeltkonserter, video (yes!)...?
"Jeg tror vel det er vanlig prosedyre å søke først, og unge frk.
Kirkevaag
har vært en smule opptatt med å forsøke å dra i land bachelorgraden sin samtidig med et plateslipp... Men nå er jeg snart ferdig med eksamensperioden, og skiva er trygt og godt plassert i butikkene, så nå er det på tide å hive seg rundt og planlegge litt liveopptredener. Jeg er litt redd for at skiva kom litt for sent på året i forhold til sommerfestivalene, men hvis noe dukker opp, hiver vi oss på, vi er veldig spillesugne. Det blir jo som kjent
Southern Discomfort
11.-12. september, og helga skal vi en tur opp i Rendalen og spille. Vi jobber med å få til en spilling i Trondheim, hvor vi ikke har vært siden 2000 (skammelig, igrunn!), og så får vi se hva mer det blir til her i Norge – har lyst til å få til Stavanger, Bergen og Tromsø også, men sommeren har jo en tendens til å være lavsesong for alt annet enn festivaler.
Til høsten
VIL
og
SKAL
vi på turne, det er på høy tid. Turneen som ble planlagt etter Desiderata ble jo avlyst uka før avreise, så det er på tide å få luftet
Odd
og
Tormod
litt på kontinentet, he-he."
Stødig besetning i det siste, fungerer truslene altså? Litt mafia, ingen forlater oss når de først kommer inn...eller trives alle så godt som det ser ut til?
"Nå om dagen er det stort sett bare bacon og roser i Mudderleiren. Det fungerer helt fantastisk kreativt sett, vi jobber bra sammen og får virkelig utnyttet alles musikalske egenskaper og ideer, og jeg tror det både gjør låtene bedre og gjør det mye morsommere for oss alle å spille i band. Og det er en kjempefordel å ha en stabil besetning, da kan man konsentrere seg om å lage ny musikk i stedet for å øve inn gamle låter. Sosialt sett fungerer vi litt som en slags helge-storfamilie – selvsagt kan det gå ei kule varmt i ny og ne, det er uunngåelig når man tilbringer så mye tid sammen, men 99% av tida sitter vi og gliser og tror alt er mat, for å låne et uttrykk av
Mads.
Det eneste urovekkende er tendensen til å bli sittende og se på danseband-Svisj etter øving...
Men for å være bittelitt alvorlig, er jeg veldig glad for at det funker slik. Vi prøver å holde kontakten med eks-medlemmene, selv om det av og til er litt vanskelig i den mye omtalte tidsklemma. Blant annet har jo både
Sigurd
(trommis på Mercury) og
Paul
(bassist på All Flesh og Deadlands) gjort gjesteopptredener på konserter etter de sluttet i bandet.
Boye
(bassist på Mercury) treffer vi hver uke, vi skal i bryllup til
Eirik
utpå sommeren (gitarist på All Flesh og Deadlands), og coverdesigner
Christian Ruud
spilte jo også på
Mercury.
Stort sett har vi vel funnet ut at ting funker best for oss hvis vi
keep it in the family,
og den ene halvparten av teamet bak Armour-videoen, for eksempel, er
Tormods
bror,
Arnfinn Moseng.
Folk som har en reell tilknytning til bandet legger mye sjel i å gjøre noe som blir bra."
Fansen, hva tror du er en typisk Madder-fan?
"Knegg, knegg... Vi førte litt statistikk under Opeth-turneen, og noe sånt som 75% av de som kjøpte Madder-merch hadde briller, så tydeligvis er fansen vår litt svaksynte...kanskje ikke egentlig så flatterende for oss, he-he."
Odd:
"Har du briller, gjør du bare illusjonen perfekt! Du ser bare klarere
hva som ikke er ment for ord!"
Agnete:
"Jeg synes det er vanskelig å si, men jeg tror først og fremst det er folk som er veldig glade i musikk, og som liker å ikke bli behandlet som idioter ved å bli foret med den musikalske ekvivalenten til pekebøker, folk som setter pris på at musikk har både hjerte og hjerne. Jeg tror det også er folk som er lite konservative, som ikke er så opphengt i genre og sjablonger. Og hvis jeg er litt lur, så bør jeg vel også skrive at Madder-fansen er både vakre og intelligente..."
Peaceville, to skiver så langt, hvordan er sulamitten med engelskmennene? Funker det? Skjønner de Madder Mortem i det å selge bandet? Eller famler de litt i blinde og håper noen plukker opp en kopi, wham bang thank you mam…eller er de der, pusher på og virkelig annonserer og promoterer?
"Jepp, jeg synes det funker veldig bra. Nå om dagen jobber vi mye sammen med
Snapper
også – etter at
Lisa
og
Hammy
forlot
Peaceville,
ble mye av administrasjonen overtatt av
Snapper.
Vi har fått veldig bra respons på skiva, mye entusiasme fra selskapet, og det virker som om de har en genuin forståelse for musikken og virkelig lyst til å gjøre så godt de kan for å spre den. Blir spennende å se hva som skjer utover! Uansett er vel ikke Norge et marked de satser så veldig hardt på, men jeg har litt håp om at de skal få til litt ting i USA...kanskje litt fordi jeg har så lyst til å reise dit uten å måtte betale min egen flybillett, he-he."
Jeg har en feel på at dere i bandet er fornøyd med å være litt Odølsk, litt ukjente og et band som ikke får de feteste overskriftene. Stemmer det? Er man ærlig med en slik holdning? Vil man ikke ut, opp og fram? Eller er dere redee for at den sære og veldig egenartede gnisten Madder har kan være truet i et slikt scenario? Eller er det rett og slett et band som SKAL være for nisjemarkedet?
"Nei, det stemmer da slettes ikke! Vi vil gjerne ha så mye overskrifter som bare det, men vi er ikke nødvendigvis alltid like flinke til å få det til. En iboende del av det å være hedmarking er at det er rimelig tabu å skryte av seg selv og det man driver med. Den terskelen kan av og til være litt hard å komme over, og det kan være litt dumt for promojobbing, men man lærer så lenge man lever. Vi vil helst spille på Wembley to ganger i uka, vi, og jeg finnes ikke det spøtt bekymret for at vi skulle komme til å miste egenarten. Vi er ikke det minste innstilt på å gjøre ting på noen som helst annen måte enn vår egen. Sta som faen, hele gjengen!
Men det er ikke første gangen noen har lurt på omtrent det samme, og det kan virke som folk kan få litt det inntrykket av oss, spesielt folk vi kjenner eller har møtt. Men jeg synes det er viktig å
oppføre sæ som følk,
som det heter her. Det er unødvendig å være arrogant andre steder enn på scena, og tro meg, det er mye hyggeligere å komme tilbake til et spillested når folk husker at du var hyggelig mot dem forrige gang du var der... Det handler om musikk, ikke om egoer, og det er det veldig viktig å huske."
Hva i all verden spiller du av musikk? Inspirasjoner, filmer, bøker…alt som går i kverna før musikken og ideene fanges?
"Nå for tiden hører jeg nesten ikke på musikk, og når jeg setter på noe, er det gjerne
Powerage
med
AC/DC
...jeg har alt for mye surrende i hodet, både av musikk og pensum, til at jeg har ork til å sette meg inn i ny musikk. Har vært en ufattelig travel høst, vinter og vår for meg, så jeg har stort sett lest pensum og sett på gamle Simpsons-episoder de få timene jeg har hatt til overs. Men når jeg har et litt mer normalt liv, hører jeg på alt mellom himmel og jord. Er litt nyfrelst på viktoriansk litteratur om dagen,
George Eliot
og
Thackeray.
Når jeg skal slappe av, leser jeg helst
Pratchett,
men har begynt å bevege meg inn i tegneserieverdenen – Lucifer-serien, blant annet, er et fett nytt bekjentskap. Og jeg digget Watchmen-filmen, akkurat som jeg digger serien. Ellers er
Lynch, Gilliam, Coen-brødrene, Seinfeld
og
Monthy Python
store favoritter. Men hvis man er rockedum etter en lang øving, er det kun de teiteste college-filmene som duger!
For meg kommer inspirasjonen til Mudder-ting mer enn noe annet fra å spille med resten av orkesteret. Jeg har aldri sett særlig mye sammenheng mellom hva jeg hører på og hva jeg lager, snarere tvert imot. Det blir mer å bruke fiffige triks og tips fra forskjellige genrer i nye sammenhenger."
Hvordan vil du selv koke ned Eight Ways i en presseuttalelse? Om du hadde vært skribent og fikk i oppdrag å sakse et sitat?
"Eight Ways
er et lite stykke Hedmark med veldig mye krydder på?
Vi foretrekker å kalle musikken vår brute-pop: Rimelig blytungt til tider, men kan bryte ut i et vakkert refreng når som helst. I Mudder-sammenheng er
Eight Ways
et litt lysere album som tidvis tar balletak på livet, uten å på noen måte forsvinne inn i rosa sukkerspinn. Jeg kan jo likesågodt sakse litt fra presseskrivet vårt:
Hedmark er innsjøer og åkre og mørke granskoger, gylne, fredelige somre og snøfylte, stille vintre. Dette landskapet avler trassige, jordnære folk. For en som kommer utenfra kan de virke medgjørlige, men under overflaten ligger det en vilje og et hjerte som er like standhaftige som åsene. De skryter ikke, de protesterer ikke, men legger seg i selen og gjør akkurat det de hadde tenkt til å gjøre, når det passer dem og på sin egen måte.
Dette er jordsmonnet
Madder Mortem
har vokst frem fra. Både bandet og medlemmene er født og oppvokst i Hedmark, og utsikten fra øvingslokalet er ikke betong og gater, men åkre og trær rundt en rolig innsjø. Det er ikke noe urbant over
Madder Mortem.
Låtene er organiske og moldrike, akkurat som distriktet de kommer fra. De er gjennomvevd av svetten fra hardt arbeid og det galgenhumoristiske synet på livet hos folk som vet hvem de er og hvor de kommer fra. De er ømme, de er fryktinngytende, de er nesevise og dødsens alvorlige. De er groovy, de er melodiøse, de er durkdrevne og åpenhjertige, men hovedsaken er at dette er musikk som er laget for musikkens skyld."
Tuba her hjemme, fornøyd så langt? Er skivene i hyllene? Det kommer selvsagt også litt an på om butikkene og bestillerne tar sjansen på å handle inn...
"Vel, ved siste rapport var skiva å finne på
Platekompaniet Oslo City,
iallfall. Har rett og slett ikke hatt tid til å sjekke så nøye, men vi får tro alt er på stell!"
Avslutt det hele med en sprek oppfordring, kanskje også et hånlig flir fordi jeg er skallet, har langt skjegg og tatoveringer...that’s odd :).
"Tror kanskje jeg overlater det til
Odd,
jeg...dere har jo litt til felles!"
Odd:
"Man skal ta vare på beskjeggete, de er bombesikre og veldig lite usikre skapninger, som trenger fint lite bekreftelse, gjerne ved å se andre menns skjegg være mindre, og de har
lett for å tolke alt som blir sagt positivt, om det er slik du vil se det?"
