Kristiansand
13.09.09
Southern Discomfort 09, dag I
Årets Southern Discomfort viste at det fortsatt hersker en genuin bookingånd hvor oppdagelse og litt annerledesband får vise seg fram. At man valgte å ratte et gamlisband kombinert med symfonikere på topp er vel også et bevis på at festivalen ikke direkte prøver å bli kommersielle. Stort sett alt holdt høy kvalitet og stemningen var glimrende.
Jeg er litt redd for å bli tatt for en av disse som deler ut høye karakterer i hytt og pine, men vit at jeg mener alt jeg skriver. For flere av konsertene var kanonbra, og får naturlig strødd komplimenter over seg.
Kick,
som huset tre band hver dag, hadde en lydproduksjon jeg aldri har opplevd før. Flere sa seg enig og flere uttalte på eget initiativ at man sjelden eller aldri hadde hørt makan. At decibelnivet ble strupet på grunn av lokale idiotregler får være, jeg mener personlig at det var høyere enn i fjor, men om nivået ble overholdt får vi vel aldri vite :). Det var uansett sykt fet lyd, og uten dette makabre volumet man ofte opplever på konserter, slipper man stresset i etterkant med during i hodet og total kollaps i hjernens audioavdeling. Det var vel kun
Mercenary
jeg mener manglet dette lille ekstra, ellers var det tut og kjør med utrolige opplevelser. Med det sagt, durer vi igang med dag 1, hvor første band kanskje leverte den beste jobben denne helga.
Krakow
var enormt. Som første band, med scenetid fra 19:00, manglet publikum. Noen hadde forvillet seg ned, men vit at dere som hadde andre ting å gjøre, gikk glipp av et fryktelig bra liveband! Tungt, sludgy, doomy, brutalt bra og som en bulldozerversjon av
Hawkwind.
Tilstedeværelsen på scenen var også dritbra. Om du har sett
Ringenes Herre,
husker du kanskje disse svææære statuene;
The Pillars of the Kings,
også kalt
The Argonath?
Den feelen fikk jeg når de monumentalt hamret ut feite riff og stod fjellstøtt på scenen. Spesielt vokalist og bassist
Frode
imponerte. Den karen hadde jeg ikke likt å ha noe uoppgjort med :). Farlig fokuserte og med en presisjon i det å framstå proffe, tunge, tette og halvgale, det er mitt inntrykk. De svever også litt, med en hypnotiserende understrøm klarer de å få (meg iallefal) til å glemme både tid og sted. En fantastisk konsertopplevelse jeg unner alle!! Men of course, dette er jo ikke
for
alle, men jeg vil tro de fleste hadde sagt seg enig i at bandet var smellbra, uavhengig av egne musikalske preferanser. Om du sjekker skiver eller Myspace, skal du ha i bakhodet at du må gange alt med flere ganger om du skal komme nær jobben på
Kick.
Faktisk synes jeg ikke det jeg har hørt av bandet på skive klarer å touche de to konsertene jeg har sett så langt.
Mercenary
var nok de jeg gledet meg mest til, og av alle mine møter med danskene, var dette blant topp tre. Med årets
Karmøygeddon
friskt i minne, var det fett å få de på en litt lavere scene, som fikk band og publikum tettere og nærmere. Så tett faktisk, at jeg kom hjem med vokalist
Mikkels
svette på meg! Jeg skal ikke vaske meg...ah, dritt, dusja jo nettopp :(.
Lyden var herlig, men kanskje bittelitt lav. Eller, ikke lav, men dette lille trøkket et slikt band trenger manglet. Det låt mer som å spille en skive høyt hjemme, og som jeg var innom er det trivelig å gå fra en gig uten pipekonsert i huet. Jeg noterte ingenting underveis, til det var jeg for engasjert. Det var også medlemmene, som alle bidro sitt til at kvelden ble megamonster.
Mikkel
må være en av verdens beste metalvokalister! Jeg har sagt det tidligere også, at hos meg rangeres dansken der oppe med de aller største. Musikk for deg eller ei, å nekte for at lungene her tyter over av gull straffes svært hardt. I motsetning til
Karmøygeddon,
som var mitt første møte med
nykomlingen
Renè
(røffvokal/bass), ble denne fredagskvelden full pott.
Supre karer, ultratrivelige og omgjengelige. Det skader selvfølgelig ikke at de er samspilte som juling og har et sterkt repertoar? Joda, folk må mene det de vil, men selv setter jeg danskene høyt i kurs og rådigger at festivalen booket med antennene rettet sørover.
Keep Of Kalessin,
enkelt og greit en maktdemonstrasjon som virkelig fikk meg til å føle alderen.
Dette var for meg en vegg av lyd, hvor rytmikken rett og slett føltes som en konstant storm. En tanke som slo meg var at dette låt som om man hadde kastet en melodi i en kjøkkenmaskin, jevnt og rått, maskinelt og ute av stand til å gjøre feil. At jeg var sliten og til og med litt fed up utover i setlisten, skal jeg ikke legge skjul på. For meg som setter pris på gammel hardrock og groove, er det mye å fordøye, men la det være sagt; man får pusten slått ut av seg av et slikt band. Kanskje var ikke lyden 100%, men man hørte alt og det var ikke langt unna perfekt.
Talentene gidder jeg ikke fyre opp under, for de fleste kjenner til både
Vyl
og
Arnt
fra før. Man formelig hørte lyden av fallende haker i salen. Men det jeg la merke til, var hvor tøft bassisten fungerte. Man blir først litt fokusert på banginga til fyren, men om man myser litt ser man at
Legolas
er godt utstyrt i talentbiten han med. Etter det jeg fikk med meg, som var årsaken til et stopp i jobben, fikk
Wizziac
dunka ned basstoppen. Det man da oppdaget, var at både band og arrangør taklet det hyperproft, alt kom kjapt igang og publikum mistet ingenting av det som så langt var bygget opp. Og slik jeg opfattet denne konserten, mener jeg at de spilte seg oppover hele veien. Siden jeg vil påstå at dette bandet er å regne som sportsutøvere, kan det ha noe å gjøre med at man blir varmere og varmere.
Vokalen er ikke for meg, og jeg sitter fortsatt igjen med litt følelse av
Dream Theater,
hvor bandet er instrumentalt så spennende og bra at stemmen er litt underdanig. Ikke at han på noen måte er dårlig, for det er kun snakk om smak, og det er ikke alle som makter å henge med i svingene slik
Thebon
gjør.
Kuriosa: Som eneste band under
Southern Discomfort
måtte vaktene ty til kraft for å stagge en pit.
Escapetor
var aftenens åpningsband
På Hjørnet.
De er litt ustabile i sjanger, og er innom både plain thrash, folkeviser, regulær- og moderne metal. Jeg liker jo Sandnesgjengen best når de thrasher, som du kanskje husker fra min anmeldelse av bandets ferske cd nylig. Live er de litt skranglete, og uten å mene noe vondt, var det et par steder de bommet litt. Men spillegleden var der, og de har noe feelgood over seg og gjør det de gjør bra. Om de burde avslutte med
kråkevisa
er ikke opp til meg å avgjøre, men jeg liker best band som ikke sprer seg
så
mye. At vokalisten(e) glemte teksten en hel del og at det ble litt
on and on,
får så være - mange fikk seg om ikke annet litt underholdning som avslutning.
Høydepunktene kom i form av
The Search
og
Spilt Personality,
hvor førstnevnte står som eksempel på gjengens
moderne metal.
Fuel
ble covra, en versjon som ikke avvek så altfor mye fra
Metallicas.
Et bra valg, men siden jeg vet at
Escapetor
har en eldre thrashnerve i systemet, hadde jeg ønsket meg et valg plassert noen hakk tidligere i amerikanernes diskografi. Sum blir vel at
Escapetor
hadde litt å gå på i samspillet, og at de arrangere noe spredt, slik man kjenner fra skivene. Men i enkelte øyeblikk trådte de til og ga meg solide kraftsalver. Pluss for ganske så bra vokal fra
Mats.
Feel The Aftermath
har jeg egentlig ikke så mye å si om, annet enn at de rocka noe helt vilt! Musikken er en svært moderne og aggressiv metalcore med en type screamo-vokal. At jeg ikke treffer helt sjangermessig får så være, men noe i den duren tror jeg vi kan være enige om, vi som fikk dosen i trynet
På Hjørnet.
Med denne frika galskapen på scenen, hvor de hopper og vrir seg, raser og krøller seg i vill fart, er det et under at de ikke skader seg. Jeg la merke til at gitarist og vokalist
Marius
stod fjellstøtt, og mulig avventet et angrep fra gitarist
Cato.
Strengt tatt burde vel
Marius
sjekket ut scenegulvet et par ganger, men trolig, klok av nettopp skade, virket det som om han plantet bena litt ekstra hardt i underlaget og fortsatte nær ubemerket videre...imponerende.
Jeg kjenner ikke til bandet, utover at jeg har
hørt
mye om de. Jeg handla meg meg en skive, og skal prøve å få sjekket ut den mellom alt jeg skal anmelde, men jeg vil tro at de ikke klarer å gjenskape det de fikk til live. At de deler min kristne tro er rock'n roll! Jammen meg på sin plass å ha et par telys i mørket, eller hva? Humre...andre stikkord jeg klarte å tyde fra notatblokken min; tight. hardtslående, bra og høy lyd...og ja; bra trommis!!!!!
Deafmazjiin,
bandet som klarer å få meg til å grøsse litt med sin ikke så maskuline bekledning.
Musikken er veldig livevennlig og trøkker enormt når de først samler kreftene. I lengden blir det, for meg denne kvelden, litt kjedelig. Noe skyldes at jeg var sliten, men jeg har også sett de bedre. Det var maks liv, og av innslagene
På Hjørnet,
vil jeg tro at de stakk av med palleplass i publikumsoppslutning og utholdenhet. Selv var jeg, noen låter før slutt, på vei til å gi etter for søvnlengselen. Men når man så hvor hardt bassist
Bjørnar
jobbet på scenen, og de andre også for den saks skyld, er det bare en ting å gjøre, bli med til' the bitter end. Det fortjente de.
Tempovalg fra låte til låt varier lite, også dynamikken er litt jevn. Men det de gjør, det gjør de med bravur. Man skal lete lenge etter en så karismatisk frontfigur som
Per
(Manitou/Black Debbath/Bello Semen), for få holder så høyt energinivå fra start til slutt. Han fleipa litt og etterlyste terningkast fra undertegnede underveis. Han lurte på en firer var aktuell, jeg hilste med mitt sedvanlige peacetegn, noe han oppfattet som en toer på samme terning. Herlig. Men fireren var ikke så dum den.
En Bergenskar ved siden av meg, spurte underveis:
"...ka e de hærre for no?"
Bånn seriøs. Det er ikke lett å plotte et band som
Deafmazjiin
ved første møte, ei heller for meg, men når man kjenner til karene og får låtene litt inn i systemet, er ståpå-holdningen og drivet til å ta og føle på. Kleskodeksen er også med på å gjøre at man ikke kan være likegyldig, selv finner jeg det litt creepy. Men det betyr muligens at de har oppnådd det de ville? Et feast for fotografene var det nok også. Fett, groovy, sving og sånt, men litt kjipt i lengden, og kanskje mest fordi klokken var svært mye.
Per
fikk siste ord med meg denne kvelden, og man må bøye seg i støvet for denne:
"...you know, om du liker det eller ikke, dette er hva vi gjør. Enkelt og greit."
At jeg på hjemveien nynnet til
Another Bitch Is Going Down,
forteller kanskje at de vet å snekre tilgjengelige låter? Sjekk ut et par av liveklippene på Myspace, så får du et innblikk i den døve maskjinen.
Utrolig stor takk til Bojan Oz Milinkovic for lån av bilder! Sjekk vår avdeling for bildegallerier for flere shots, hvor dag to fortsatt mangler. Men det kommer :) Dessverre foreligger det ikke knips av Escapetor, så har du liggende, er jeg kjempeglad for hjelp.
