Kristiansand
27.09.09
Southern Discomfort 09, Dag II
Andre dag av Kristiansands- festivalen skulle vise seg å bli en trivelig affære, for når både Madder Mortem og Triosphere tar turen sørover, kan det ikke gå galt. I tillegg skulle Lucifer Was progge oss med sin musical-rock, Nukehead stod for det moderne snittet, Harm harvet oss med piggtråd og Thundra kom hele veien fra Haugesund på kort varsel.
At
Sahg
avlyste dagen før, var rett og slett skikkelig ræva, men slikt skjer. At festivalgeneral
Bjørnar,
som stepper tilbake etter årets arrangement, fikk stressa litt, er kanskje naturlig. Etter flere forsøk kom en av Karmøygeddon -crewet, som seffers var på plass, med tips om at
Thundra
sikkert kunne komme. Et par telefoner senere, bekreftet bandet at de såklart freste nedover fra Haugesund til Kristiansand på under ett døgns varsel. Sporty? Ya bet ya.
Og at de leverte en KANONKONSERT hjalp godt, for jeg eller de andre som kjente til gøtta, hadde aldri sett de med så bra lyd og med en så fin gnist i maskineriet. Vel var det daft med mennesker så tidlig på kvelden, men som med
Krakow
gikk de fraværende glipp av en feit gig. Soloene til
Rune
satt som støpt, for med sine lange, nydelige toner gikk de hånd i hånd med bandets episke extremmetal. Det er, slik jeg hører det, store deler metal i
Thundra,
mye tung og dooma metal - men det er denne extreme biten som dominerer. Bra forklart? Jeg har lest at de blant annet framfører vikingmetal, som kanskje er riktig, selv om jeg personlig ikke vil kategorisere de slik.
Stevens
vokal, som nå står på egne bein etter avhoppet til
Throne Of Katarsis
gitarist/screamer
Thor Erik,
driver skuta helt glimrende selv. Ikke en sur tone denne kvelden, bare kraft og flyt. Ny gitarist, som jeg ikke husker navnet på, og som ikke er oppført på hjemmesiden (skjerpings folkens!), spilte greit med gjengen, og jeg hørte ikke noe som tilsa at fyren var fersking denne kvelden ihvertfall.
Lik Thundra, hadde
Madder Mortem
veldig bra lydproduksjon. Madder-gjengen hadde en fordel til, de fikk svært spennende lyssetting som virkelig plusset på totalpakken.
Nå husker jeg ikke hele setlisten, men det skal ikke være langt unna korrekt. Låtvalget ble dominert av
Eight Ways,
naturligvis, men også et par fortidsminner så dagens lys. Fra sisteskiva husker jeg
Life, Lust and Liberty, The Flesh, The Blood And The Man
og videolåten
Armour,
samt
A Different Kind Of Hell.
At flere av disse var perverst bra framført og lå tett opptil skiveversjonene, må få en fotnote, for en del av vokalinnsatsen på
Eight Ways
var ikke direkte lett å høre for seg live i forkant.
Fra
Desiderata
fikk vi den alltid grusomt fete
M for Malice,
mens vi fra
Deadlands
fikk smake på
Necropol Lit
og
Silverspine.
Siste der var noget lite livevennlig, men kanskje spesielt for de som ville ha fyrigheter og musikalsk driv. Selv setter jeg pris på slike litt tunge og smårolige låter live, og i margen står det både et pluss og et minus. Bob-bob vil jeg tro er en grei måte å oppsummere denne på, og cudos for å trekke inn litt annerledes låtvalg i setlisten.
Agnete
og resten av medlemsmassen er så hyggelige!, og jeg tipper dere som var der skjønner hva jeg mener når jeg sier at dere ble
maddifisert.
En avslappet, omgjengelig og høflig tone fra et band som absolutt ikke sparer på kruttet når instrumentene plugges i.
At det ikke er ytterligere tekst i denne anmeldelsen, skyldes at jeg fulgte med hele tiden og glemte å droppe ut av tilstanden jeg var i. Det er et komliment folkens! Og blant alle jobbene jeg har sett fra odølingene, er dette på topp tre. Begge de to andre plassene opptas også av
Southern Discomfort
gig'er :).
Lucifer Was var jeg litt spent på, for slike tilstelninger kan gå alle veier.
Det gikk veldig, veldig bra, og jeg tror de som overvar seansen, med symfonikere og det hele, koste seg. Til dere som ikke vet en tøddel om dette gamle norske bandet, handlet det om en progressive tungrock med solide
Sabbath-vibber,
mens det denne kvelden var en forsterket følelse av hardrock og stryk. Bandet slipper nytt album
(The Crown of Creation),
eller har sluppet, og jeg fikk hint om at dette var å anse som et releaseparty. Hele skiva ble framført, og siden dette er et band som lager låter som flyter i hverandre, lik en musical eller som et konsept, fungerte den knappe timen som en lang låt.
Visuelt var dette en nær perfekt oppsetting. Lyset og lyden var (lei av å høre det?) nær perfeksjon også her. I øyeblikk var det som om man spilte skive hjemme på et bra anlegg. Gitarist
Thore Engen
kjørte maks 70-talls feel på soloer og riff, og jeg trakk stadig linjer tilbake til en av mine favoritter;
Ritchie Blackmore.
Også trommis lå her, i terrenget hvor
Cozy Powell
og
Clive Bunker
(Jethro Tull til og med Aqualung) opererer. Det var ikke så detaljert som
Tull,
men hint av
Bunker
mente jeg å kunne høre. Notert er også tangent-trynet, som fikk meg til å sikle når han befølte instrumentet sitt i god gammel
Lord-ånd.
Ellers var det nok litt soft for noen, for mellom
Rainbow/Purple
følelsen og lukten av
Queen,
var det også gjort plass til en bra dose aor. Vokalinnsatsen var enormt bra, og selv om vedkommende ikke direkte så rocka ut, leverte han en fryktelig rocka jobb. Det var nok han som trakk inn voksenrocken, for i tillegg til å få hårene til å reise seg på armene med kraftig bra stemme, hadde han også evnen til å kjøre det hele ned til et musicallandskap. Ikke tenk
Cats,
tenk stort, grandiost og noget søtladent. Disse partiene, hvor vokalen dominerte med en rolig, nesten fortellende angrepsvinkel, tror jeg nok flere med meg fant litt ensformige.
Jeg mente å dra kjensel på en av strykekvinnene der bak, fra den spektakulære gig'en
Green Carnation
arrangerte
under the dam.
Med egen scene, hevet og lagt rundt/bak bandet, kunne ikke
Kristiansand Symfoniorkester
fått en finere fletting med
Lucifer Was.
Litt ræva at man ikke kunne se de bedre fra salen, men man hørte godt hva de tilførte musikken.
Man hører rykter om at det hele ble filmet og skal slippes, gled dere! I mellomtiden kan dere jo kose dere med disse?
Så var det over på Kick for i år. Hva som skjer der i forhold til lyddemping og restriksjoner på volum vet man jo ikke ennå, men jeg krysser fingrene og skjegget for at noe positivt skjer i retning konsertmiljøet.
***
Turen gikk deretter til
På Hjørnet,
hvor festivalens avslutning skulle finne sted, og først ute av tre var
Nukehead.
Det er ikke så mye å si om denne gjengen, annet enn at de smalt til med en liten overraskelse. Vokalisten imponerte dyrisk, og frontet bandet helt fortreffelig. Det kommer vel litt an på om liker metal med et moderne snitt, men de spyttet nå ut ganske mange veldig røffe riff, og live var dette en skikkelig opptur. Jeg må vel medgi at demoen jeg anmeldte nylig ikke falt helt i smak, så her fikk jeg føle ordtaket
man skal ikke dømme et band før man har sett de på scenen.
Det er live som gjelder for
Nukehead!
Hardtslående, proffe og sinna på scenen, og trøkk så det holdt.
Harm
var neste, og vi fikk et band som oste aggresjon, og som har snudd ganske heftig på thrashen sin siden oppstarten.
Før var det tettere og mer groove, men med ny trommis får du pryl med piggtråd og maskingevær heller enn tungslegga til tidligere stikkeführer
Tov.
Han er uansett å finne på gitar for tiden, og der gjør han en særs stødig jobb. Men i gitardepartementet er det
Andreas
som dropper publikums-kjevene til gølvs. Makan. Når man ser høyrehånda gå så fort at Elton John hadde ønsket seg fyren i bandet sitt, må man si seg imponert. Noen av detaljene som ble frest ut var sykt fete, og jeg tok meg flere ganger i å kun følge med her over lengre perioder. Så det var ikke noe annet, om du trodde det
Andreas
:).
Steffan
har en hissig stemme, som han i den senere tiden har justert opp. Nå er det bittelitt mer hvesing i skrikene, som kler
Harm
fint og som følger bandets utvikling fett. Følger du med på når han setter igang med sine sedvanlige brøl, ser det ut som han skal føde. Og likte du den eldre settingen til Mandalsbandet, må du innrømme at det hadde vært kjipt å få en ny skive og nye låter som var helt i samme landskap? Jeg gleder meg stort til nytt album, som i skrivende stund er i progresjon.
Flere ganger knyttet jeg neven og tenkte
"slik skal thrash være!"
Det oser energi, og selv om det var temmelig musikalsk voldtekt å overvære konserten, var det deilig å få røska opp i systemet. En kaotisk thrashstorm, take no prisoners og essensen i sjangeren for meg; aggresjon, samspill og teknikk.
Litt spiss lyd, det var det
På Hjørnet
når
Harm
underholdt. Og høyt var det jammen meg også. Det resulterte i at jeg følte meg som om jeg hadde endt en tur i en vaskemaskin sammen med et par pakker spiker mens en eller annen stod og skrek utenfor. Alt i en tett samspill, uten svakheter i instrumenteringen.
Triosphere
har jeg sett med bedre lyd, men konserten i seg selv var helt fortreffelig.
Man slet litt med å høre vokalen til tider, noe som la en liten demper på opplevelsen, men feel'en var der.
Jeg likte veldig godt de nye låtene som ble presentert, siden jeg helst spiser metallen min litt hard. Jeg noterte ikke en tøddel under spilletiden til trønderne, så
Triosphere
må, i likhet med Madder Mortem, anse det som et kompliment. Jeg hylte, skrek og fulgte med på alt som skjedde. Spesielt kult er det å se Cousin It bak trommene, som gjør veldig mye spennende!
Scenepersonlighetene er på plass, selv om jeg kanskje føler gitarist
Tor Ole
kommer litt i skyggen. Det har vel heller med å gjøre at
Ida
suger oppmerksomheten mot seg og at
Marcus
er en naturlig sceneflørt, heller enn at
Tor Ole
mangler noe. For fyren er med hele tiden!
Coverlåter ble det også denne aftenen, og
Wasp
går alltid hjem! Det er ett av mine favorittband, så at de kjørte på med en medley, og i tillegg ratta på plass en kjempeversjon av
Burn
(Purple), anses utelukkende som krem her i gården.
Etter endt show var jeg pumpa, og sier meg happy med innstasen til
Triosphere.
De hadde en ganske lik måte å sentrere energien på som
Harm,
men med en litt mildere form for metal. Musikaliteten står i høysetet, og legger du for eksempel merke til soloarbeidet til
Silver,
og
ikke
blir imponert, er du enten syk i huet eller sjalu.
En prisutdeling fra festivalgeneral
Bjørnar
ble gjennomført siden
Triosphere
var så heldige å vinne
JPF's
metalpris. Vel fortjent, og med 42 000 søknader må man bare bøye seg i støvet.
***
Adios! Det var Southern reporten for i år. Er du skikkelig uenig i noe av det jeg skrev, sender du mail så trykker jeg din anmeldelse om du er hypp.
Foto: Bojan Oz Milinkovic. Takk!!!
Sjekk vår avdeling for bildegallerier for ytterligere knips.
