.
Metalen krysser stadig nye grenser, og den er å finne i stadig flere medier. I de senere årene er det hele tre norske tegneserier som har inkludert metal i sine ruter. Blant disse finner vi Kollektivet, en kreasjon av Torbjørn Lien.
Ettersom vi her på Heavymetal.no har benyttet oss av muligheten til å intervjue Lise Myhre, damen bak Nemi, var det i grunnen på høy tid å ta tak i de andre serietegnerne også. Først ut er altså Torbjørn, og vi skyter fra hofta;
Hvorfor begynte du med noe så spesielt som serietegning, og når ble det videreført til serien Kollektivet?
"Jeg har vel alltid tegnet, tror jeg. I alle fall så lenge jeg kan huske. Har alltid likt å lese tegneserier også. Faktisk så lærte jeg å lese ved hjelp av
Donald Duck & Co,
om jeg ikke husker helt feil.
Uansett, så var vel ikke veien lang fra å like og tegne og like å lese serier til selv å lage tegneserier. De første seriene jeg laget var i 5. eller 6. klasse tror jeg. I 7. klasse laget jeg serier for skoleavisa på ungdomsskolen, og i 9.klasse fikk jeg en serie kalt
"Orion"
på trykk i lokalavisa hjemme i Mosjøen. Dette var en humoristisk science fiction-serie. Senere ble det til at jeg laget serier for litt ulike blader og fanziner; bl.a. en over 40 sider lang science fiction-serie kalt
"Kald Jord"
for bladet
Kraftig Kost.
Når det gjelder avisserier og striper, så startet jeg som sagt i 9.klasse.
"Orion" gikk vel omlag ett år i lokalavisa. Siden holdt jeg serien ved like, og prøvde flere ganger å få ulike aviser til å trykke den, uten respons. I 1998 var det en tengeseriekonkurranse i Dagbladet. På det tidspunktet hadde jeg 20-30 ferdige striper av Orion liggende. Samtidig fikk jeg lyst til å lage en annen serie også, som skulle handle om et kunstnerkollektiv. Opp igjennom årene har jeg kjent en del "kunstnertyper", så jeg følte jeg hadde en del å ta av. Serien het
"De kreative",
og ble sendt inn til Dagbladet sammen med Orion. Nå gikk det slik at serien ikke nådde opp i konkurransen, så stripene havnet i skrivebordsskuffen. Sommeren 1999 fant jeg dem fram igjen under en opprydning, og lurte da litt på hva jeg skulle gjøre med dem. På denne tiden var norske striper i ferd med å slå skikkelig igjennom, både
Karine Haaland, Nemi og Pondus,
så jeg tenkte: hvorfor ikke?
Jeg sendte dem derfor inn til
Bladkompaniet.
Men jeg hørte ikke mer, så jeg tenkte vel de hadde havna i en eller annen skuff der. Men en ettermiddag fikk jeg telefon fra
Sigbjørn Stabursvik,
som var redaktør i
Larsons Gale Verden
på den tiden. Han likte seriene, og lurte på om jeg ville finpusse dem med tanke på trykking. På det tidspunktet var jeg lei av Orion, så vi ble enige om at jeg skulle legge den til side. To sider av serien ble trykt i Larsons nummer 11 i 1999. "De kreative" mente han derimot at hadde et større potensiale, så han ba meg om å bearbeide den litt. Jeg tok ham på ordet og gjorde nettopp det. Figurene ble endret litt, settingen endret litt, og navnet ble endret til
"Kollektivet".
Det hele endte med at serien kom på trykk i Larsons nummer 1 i 2000, og siden har den vært der...."
Det er tydelig at tilfeldigheter er en universell sak, ja, til og med i tegneserieverdenen...hehe...
I Kollektivet finner vi en rekke noe originale karakterer, derav den langhårede, metalfrelste Ronny. Hvordan ble du inspirert til å lage en figur som Ronny?
"Alle figurene ble laget for å være så sære og motsetningsfylte som mulig. Jeg ville gjøre det for å gardere meg mot å gå tom for ideer, tror jeg... Ronny ble laget som en slags motsetning til Mounir. Det vil si, jeg laget de to figurene parallelt. Ronny representerer en type karakter som vanligvis er veldig negativ til religion, og særlig kristendommen. Derfor tenkte jeg å lage en vri, og skape Mounir som en muslim. Til å begynne med skulle de ha en masse konflikter, men det har jo etter hvert vist seg at de er blitt gode kamerater med felles interesse for obskur musikk, damer og øl.
Ronny er nok den figuren jeg har fått mest tilbakemeldinger på, og som flest personer kjenner seg igjen i - eller de kjenner igjen andre i den. Håper ikke noen ser noe kompliment i det, ettersom Ronny for meg er en ganske uspiselig og usympatisk figur.... Samtidig er han spennende å jobbe med, for han har utviklet sider som jeg ikke tenkte på i begynnelsen, bl.a. gjennom det at han er blitt far. Det gjør noe med de fleste tror jeg, å få barn. Her snakker jeg av egen erfaring.
Som leserne av Kollektivet vet, har ikke Ronny mistet lysten på damer fordi om han er nybakt far; ukurerlig er vel her et stikkord. Jeg nevnte tidligere Ronnys interesse for metal, og da særlig black metal. Han har hatt noen band i løpet av seriens levetid, og da selvfølgelig med passe obskure navn;
Blacktööth
og
Ronny and the Bläcknäils.
De er omtalt som svartmetall band med store ambisjoner, blodige sceneshow og dårlig timing. Kan du fortelle litt mer om dette?
"Hehe, det er morsomt å finne på tåpelige bandnavn. Syns bl.a. det var en periode der alle skulle ha to sånne prikker (red: tødler heter vel det) over bokstaver som e, u og o i navnet. Da må jeg jo selvsagt gjøre det samme for Ronny sine band. Det finnes utrolig mye teit der ute, så jeg sliter litt med å parodiere noe som nesten er en parodi i seg selv... Etter hvert har jeg landet på Blacktööth som navn på Ronnys faste band.
Jeg kaller det svartmetall, men om de spiller black metal, death eller noe annet er ikke så veldig viktig. De spiller ekstremmetall i en eller annen sjanger. Poenget med hele denne metall-greia i Kollektivet er å parodiere en sjanger som til tider kan være ufattelig selvhøytidelig.
Når jeg ser morske metallmusikere i barsk positur, med mascara klint utover og pigger både her og der må jeg bare le. Jeg er usikker på om de mener det humoristisk eller ikke. For meg er det bare teit, sorry. (red: Håper han ikke sier slikt til gutta i Gorgoroth..hehe.) Når det gjelder tekstene så pleide jeg tidligere å la Ronny brøle bare ord som Kill, Hell, Saaaaataaaaan, og sånn. Nå brøler han stort sett bare Aaaaghhugha, aaggaaahhh, og så videre. Omtrent så innholdsrike syns jeg da også en gjennomsnittlig metalltekst i dag kan være. Så se på det som min personlige kommentar til en sjanger som jeg mener har gjort seg selv til noe ubetydelig, som man vanskelig kan ta seriøst.
For meg skal rock være opprør, men hvor mye opprør er det når de som spiller i enkelte band selv er foreldre med vanlige jobber på si? Når de drar det så langt ut som f.eks black metal sjangeren gjør, hva da med ungene deres når de kommer i puberteten og trenger å gjøre opprør? Hva skal de gjøre opprør mot, når foreldrene allerede har brutt alle tabugrenser? Det måtte vel nesten være om de gikk hen og begynte å synge kristne lovsanger i et kirkekor... hahaha, det hadde vært kjempekult! Om ungene til fedrene i Dimmu Borgir gikk og gjorde noe slikt, mener jeg."
Har du selv noe til felles med Ronny?
Det er vel nødvendigvis litt av meg selv i alle karakterene, tror jeg. I likhet med Ronny liker jeg rock og metall, jeg liker øl - men jeg holder meg til kona mi :-)
Høres ikke dumt ut noen av de tre tingene, men det siste er vel gått litt av moten i dagens samfunn. Nå er det jo reality TV og fremprovosert utroskap det går i?
Apropos dette; hvorfor holder Ronny og Kisse fremdeles sammen?
"Tja, si det? De er vel glade i hverandre, tross alt. Har opplevd mye sammen. Ronny er nok en grunnleggende grabukk, men det skjuler seg samtidig en romantiker dypt der inne tror jeg. Tror mange kanskje er sånn; utenpå tøffe, harbarka og verdensvante, men inne i seg er de egentlig ganske myke, romantiske og usikre. Har i alle fall møtt et par slike typer.
Kisse er litt romantisk naiv, og velger å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun kompanserer vel dessuten med egne små eventyr i det skjulte kanskje... Jeg liker av og til litt kompliserte forklaringer. Ikke alt trenger å være like enkelt, vet du."
Det er i grunnen sant, men over til noe litt annet. Tror du Ronny ville kommet overens med Nemi, Pondus eller Jokke?
"De lever i ulike univers, så det er vanskelig å si. Men Ronny hadde nok kunnet diskutere AC/DC med Pondus, og kanskje Kiss med Jokke. Nemi hadde han nok forsøkt å sjekke opp før de fikk ha de dype musikalske samtalene, tenker jeg :-)"
Hva så med din egen tilknyttning til metal, er det noen personlig link?
"Ut fra det jeg svarte i sted så tror man kanskje at jeg bare er negativ til metall-musikk, men det er jeg ikke. Jeg er nok altetende, og det er lite musikk jeg direkte slår av dersom det dukker opp på radioen. Kanskje noe av rap-musikken og den mest repeterende gammeldansen, men...
Jeg er heller ikke noe fan av black metal-sjangeren. Har aldri hatt sans for den måten å synge på som man har i bm og death. Growling, eller hva det heter. Liker heller ikke tekstene, som enten for meg blir for teite, eller rett og slett for svartsynte og menneskefiendtlige. Av hardrock og liknende er det få som kommer over de gamle heltene i
Led Zeppelin og Deep Purple.
På 80-tallet hørte jeg mye på ulik heavy metal, som Def Leppard, Dio, Y&T, Iron Maiden, Whitesnake, Scorpions og hva de nå het alle sammen.
Senere fikk jeg veldig sans for rock og progrocken fra 70-tallet, som Genesis, Kansas og Yes, og videre band som Marillion, Saga, Supertramp.
I løpet av det siste året har jeg på en måte gjenoppdaget min sans for metall, og da i form av såkalt progmetall, som Ayreon (vel, i realiteten alt som Arjen V.L. lager), Symphony X og Dream Theater. Også neoprogband som IQ,
Anekdoten,
Porcupine Tree, osv. har jeg sans for.
(Ikke dumt - Plystrup)
Det bandet som jeg uten å blunke vil kalle et all-time favorittband for meg er utvilsomt canadiske
Rush.
Jeg har fulgt dem i tykt og tynt siden jeg første gangen hørte dem av broren min da jeg gikk på ungdomsskolen."
Kunne du nevnt noen plater du absolutt ville tatt med deg hvis huset ditt stod i fyr og flamme?
"Alle Rush-platene mine, selvsagt. Og Led Zeppelin-platene, i alle fall de fire første av dem. Og om ikke alt var brent ned før jeg rakk det: Genesis-platene "Tresspass", "Selling England by the Pound" og "The Lamb Lies Down on Broadway". Ikke noe heavy, men den musikken har fulgt meg i alle år, og det hadde blitt rart å ikke ha mulighet til å la den gjennomstrømme hodet i ny og ne."
Nå vet vi altså litt mer om både Kollektivet og herr Lien. For øvrig vil jeg ikke bare takke for intervjuet, men også for den eksklusive tegningen vi fikk av T. Lien. Vi på Hm.no ønsker lykke til videre med tegningen...
|
|
