 |
|
Forsiden / Artikler /
Scotland/Norge
10.09.03
Del 2 av Torodd Fuglestegs artikkel om hans gjøremål inneholder også krutt. Hva folk vil sitte igjen med av inntrykk og tanker rundt denne mannen og hans utagerende verbale terror, det gjenstår å se. Avslutningen følger her....full av sterke meninger...
..."nothing has happened since their debut album "Tragedies". The album came out on Arctic Serenades, a label that no longer exists. And Funeral has no idea what Mr. Fuglesteg is doing, now that he has moved to Scotland..."
Dette er vel en representativ statement fra band som har vært borti
Hr. Fuglesteg.
Han etterlot seg mye uoppgjort, men forsøker nå, med denne todelte artikkelen, å om ikke gjøre alle til lags, ihvertfall prøve seg på en oppklarende og ærlig utblåsning. Hvorvidt
Torodds
versjon veier tyngere enn andres i denne saken, er ikke lett å vite, for det ekisterer andre vinklinger, noe som jo ikke er unaturlig når ting ender slik...
***
Jasså; du er her fremdeles??? Din morbide nysjerrighet driver deg til å lese del 2 av denne soga. Jeg skal dytte nesa di full av innvoller og gørr.
Du vil se Satan glise mot deg før du steikes på bålet.
Jeg tar meg av fyringa. Mer ved til dette bålet. Denne idioten tar ikke mine advarsler alvorlig og han skal brenne i helvete for det.
Velkommen til del 2.
Det tok meg lang tid før jeg kom til meg selv igjen etter
Arctic Serenades
konkursen. Jeg mistet også alt jeg eide, minus de klærne jeg gikk i. Jeg levde også på gata ei stund. "Heldigvis" medførte konkursen et kort lite opphold i et av Dronning Elizabeth's mindre behagelige etablisementer.
Men jeg kom meg sakte men sikkert på beina igjen. I de første årene, levde jeg i skjul for metal miljøet. Jeg fornektet min fortid. Men så begynte jeg å se helheten i det hele samt at jeg fullførte behandlingen mot min mentale lidelse. Jeg ble erklært 100 % frisk (men dog en orginal skrue, noe jeg er komfortabel med) og fikk jobb.
Jobb medførte ny satsing og et business partnerskap samt samboerskap med ei vakker jente. Livet ble veldig bra. I lys av dette, har jeg nå ingen problemer med å stå frem under mitt eget navn. Jeg skjuler meg ikke lenger for omverdenen. Jeg ser at mange er overrasket over min ærlighet. Vel, fallerte soveroms labeler, endog såkalte ripoffs, trenger et ansikt som står frem og river ned mytene om
platebransjen.
Livet i soveromslabeler er ikke slik folk tror.
Jeg vemmes over
Arctic Serenades,
men jeg kan ikke flykte fra
Arctic Serenades
heller.
Så spam meg med hatemails, de av dere som ikke har bedre vett. Hvor mye metal ville dere ha hørt hvis det ikke var for bedritne ripoff soveromslabels? Svar: Fint lite. Så hold kjeft og les videre.
I den tiden jeg brukte på å returnere til livet igjen, gikk solide labels som
Velvet Music, Hot Records
(hehehe....),
Repulse Records
og
Invasion Records
over ende.
Arctic Serenades
fiaskoen var ille i seg selv, men ikke et isolert tilfelle. Ripoffs av bands var en dagligdags ting. Mest fordi disse labelene var soveroms labeler, startet på idealisme og drømmer. Ripoffs skjedde fordi disse labelene ikke hadde penger til å betale ut banda med.
2 + 2 ble til -10. Faktisk er det et faktum at svært få soveroms labeler betaler ut de royalities som bandene er lovet. Det finnes to typer rip offs: De som gjør det med hensikt og de som er for dumme til å holde sine løfter (såkalte inkompetente idealister). I de aller fleste tilfeller, blir bands rippet off
fordi soveromslabelene ikke har god nok inntektsside til å betale royalities. Dette skjedde med
Arctic Serenades.
Med null marketing budsjett og er overbefolket marked, er metal markedet Darwinisme i praksis for soveroms labeler.
For å gjøre vondt mye verre for soveroms labeler, finnes det en distributør ved navn
Nuclear Blast.
Bare tanken på dette bedritne selskapet, bringer meg farlig nær et fatalt hjerte attack.
Nuclear Blast signet
Arctic Serenades
i 1995 for distribusjons avtale for G/A/S området. De kjøpte Cder fra oss for 10 Deutsch Mark (DM) stykket (jada, jeg vet at DM er R.I.P. Men dette var før Euroen tok over Tyskland). Av dette, måtte jeg betale frakt for Cdene til deres lager i Tyskland. Jeg måtte også av dette beløpet betale retur av CDs til vår adresse. Ikke nok med dette; jeg måtte også betale for all marketing og promotering. Jeg tok også all risiko for evt. flopper. Alt dette ut av 10 DM pr. CD. De forpulte jævlene i Nuclear Blast presterte deretter å selge Cdene for 27 - 29 DM stykket. Kundene måtte betale frakta. Noe som gir Nuclear Blast en NETTO fortjeneste på 17 - 19 DM pr. CD !!! Jeg har aldri hørt om lovlige distributører som tar ut en så god fortjeneste margin. Uansett bransje. Selv drugdealers og spritsmuglere kommer ikke i nærheten av denne fortjeneste marginen. Og jeg vet faen meg ikke hvem som er hederligst av drugdealere, Nuclear Blast eller spritsmuglere. Jeg holder en knapp på sistnevnte. Er det noe rart i at Nuclear Blast er verdens største metal selskap??
På slutten av vårt business forhold, presterte de å si at de ikke engang ville ta i meg med en ildtang av "moralske" grunner. . Men Nuclear Blast hadde ingen "moralske" problemer med meg da jeg virkelig drev
Arctic Serenades
dårlig.
Ikke rart i at de kvittet seg med meg. Nuclear Blast hadde da sucket meg og
Arctic Serenades
helt tom for blod. Det har dem også gjort med de fleste andre soveromslabeler. Når det ikke er mer blod å hente (takket være deres egen grådighet), blir soveromslabelene kastet ut av Nuclear Blast av "moralske" grunner. Av samme "moralske" grunner, burde Nuclear Blast arrangere en aldri så liten nuclear blast i sitt eget kontor. Bare for å vise at de er konsekvente i sine "moralske" indignasjoner.
Nå leser
Svein Bjørge
i
Playground
dette og tror at jeg vil kaste skitt om han for samme grunn. Han fyrer opp Outlook Express for en av sine trademark foraktfulle e-mails til meg. OK, Svein Bjørge fikk meg til å signe
Bugs B Gone
da han jobbet for MNW. Eller jeg signet det selv uten press fra han.
Det sistnevnte er riktig.
I dette famøse interviewet som fikk Svein Bjørge til å hisse seg opp for et år siden, ga jeg han skylda.
Jeg må nok frikjenne Svein Bjørge for skyld.
Jeg signet selv Bugs B Gone fordi jeg fikk med to business avtaler og fordi Bugs B Gone var et dritbra band. De har senere blitt mye bedre. Jeg liker den skiva de ga ut på
Arctic Serenades.
Dessverre skar det seg noe aldeles jævlig mellom meg og Svein. Jeg har tidligere sagt at MNW var de eneste som tjente penger på denne skiva. Det er vel riktig. Men MNW og Svein Bjørge skal hedres fordi de opptrådte realle ovenfor meg. Deres fortjeneste margin var også real og rettferdig. Så får Svein fyre av en eder & galle e-mail til meg igjen. Adressen kjenner du, Svein. Denne gangen, gidder jeg ikke å la meg hisse opp. Spist er spist og jeg har blitt en vegetarianer.
Noen ord om Voices..... vel, glem det. Det finnes knapt nok et mer utdebattert tema en
Voices Of Wonder.
De fleste har samme negative syn på voffsene i VME som jeg har. Noe mer er det ikke verdt å si om den saken.
Moonfog
...vel. Jeg tok feil og
Sigurd Wongraven
hadde rett. Jeg gikk langt over streken når det gjaldt
Moonfog
og deres business. Dessuten; "Volcano" og den forrige skive er begge mesterverk. Nuff said.
Kommentarene til
Frode Øien
om meg i dette magazinet, oppriktig gledet meg. Han hadde mer rett om meg enn det han ante. Jeg hadde helt glemt min befatning med denne "Gathering..." Cd'en som sparket igang
FaceFront
labelen. Hyggelig av Frode.
Banda...vel, jeg har i part 1 skrevet om dem. Noe som er nok.
Det var dog noen bands som jeg signet, men som aldri ga ut noe på
Arctic Serenades.
Joyless, ex Forgotten Woods, var en av disse banda. Jeg signet dem som
Forgotten Woods
da jeg var like mental syk som en druknet katt. Dog ble jeg friskere (sjokk-frisk) da jeg fikk høre deres musikk samt at jeg fikk studio regninga.
Musikken.......vel; det var ikke akkurat Forgotten Woods. Og studioregninga var på femti tusen kroner. Samtidig ville de ha en sinnsvak høy royalities prosentsats. Som den mentalt syke person jeg var, signet jeg. Etter å ha hørt musikken deres, burde det stilles spørsmålstegn ved
Joyless'
egen mentale tilstand. Jeg endte opp under intens medisinsk behandling for mine mentale problemer og Joyless skiva ble utgitt på
No Colours Records.
Like greit det...
Jeg signet også opp
Ashes You Leave.
Opprinnelig ble de signet på
Effigy Records
av
Aslaksen,
men jeg tok over da Effigy Records gikk over ende. Så gikk
Arctic Serenades
over ende. Men deres debut album (der jeg gjorde alt artwork sammen med min svoger) "The Passage Back To Life" ble til slutt utgitt av
Morbid Records,
med tillatelse fra meg. Dette er et Doom Metal mesterverk. Deres andre albums er kun OK, sammenlignet med det mesterverket.
Jeg var veldig glad da
Desecration
re-recorded og re-released deres debutalbum "Gore And Perversion" tidligere i år. Den nye utgaven av det albumet (med samme tittel) er en oppvisning i superb Death/Grind.
Arctic Serenades
utgaven ble forbudt i en hel rekke land, men den nye utgivelsen
synes som om er mindre kontroversiell. Tradisjonenen tro, nektet CD presseriet å presse Cden uten at visse modifikasjoner ble gjort. Hehehehe...
Trusler, ja....... Grunnet signingen av
GROMS
samt befatningen med
Antestor
(deres "Martyrium" album ble spilt inn på min ordre, men jeg feiget ut av prosjektet) og min sinnsyke with-or-against-me holdning, fikk jeg uønsket oppmerksomhet. Politiet holdt min leilighet på Årvoll under oppmerksomhet. Politiet var endog bevæpnet til tenna, seier sagaen. Mye av dette trusselbildet ble grotesk overdrevet av meg selv (for å gjøre meg selv til "a very important person") og av folk som ville markere seg i miljøet. Jeg har i ettertid fått høre endel røverhistorier om hva som skjedde. Deriblandt fikk jeg angivelig økser gjennom vinduet. Dessverre må jeg skuffe dere. Jeg fikk ingen økser gjennom vinduet. Det eneste jeg fikk, var to-tre drapstrusler. En av dem fra kirkebrenneren i
Myrkskog.
Noe han måtte sone for. Jeg fikk
Satyricon
på business visit (Sigurd, Frost, editoren i Nordic Visions og et par andre stykker) på min adresse. Noe som var skremmende, men som kjapt rant ut i siviliteter fordi Sigurd var/er en veldig business mindet person.
Tormod
i
Tatra
spilte også en positiv rolle her. En person som forøvrig ikke har fått nok ros for sitt arbeid for å holde meg og mine fiender i
Moonfog
i sjakk. La meg her få takke Tormod for alt han gjorde for meg. Lykke til videre, Tormod.
Alt i alt, kan man si at hele dette trusselbildet mot meg ble grotesk blåst opp av alle. Inklusiv politiet. Men jeg var veldig glad da jeg flyttet fra Årvoll til Bærum... og helvete.
Så, hva gjorde jeg galt i
Arctic Serenades??
Kort og godt alt. Min mentale sykdom var hovedårsaken til at alt gikk til helvete og jeg burde ha godtatt tilbudet om behandling.
En annen feil jeg gjorde, var å ikke sette opp en business plan med budsjett. Det er det glade vanvidd å drive en business uten businessplan og budsjett.
En annen grov feil jeg gjorde, er at jeg kranglet med alle i norsk metal. Konfliktene med
Voices Of Wonder, Moonfog
og
The Third And The Mortal
tok livet av
Arctic Serenades
lenge før denne skotske dommeren begikk sitt barmhjertighetsdrap. Og disse idiot konfliktene var utelukkende min egen feil, med basis i min mentale sykdom. Enkelte av mine releases var også grusomt elendige. Noe jeg har beskrevet i part 1.
En annen stor tabbe, var at jeg ikke var pro-aktiv og/eller synlig nok på markedet. Jeg ventet på at kundene skulle komme til meg. Ikke en eneste gang, gikk jeg ut på byen (Oslo) for å vise ansikt. Dette delvis av frykt for at Frost og Sigurd i Satyricon ville punche livet ut av meg. Noe som de truet med og som politiet forsikret meg om at de ville gjøre. Men allikevel var dette en tabbe.
Det var også endel mindre, fatale tabber som ble gjort. Oppramsingen vil ta mer plass enn det editoren tillater, så jeg lar det bli med det.
Med dette, er det vel bare å bukke meg ut av scenen og inn i mørket igjen. Jeg er vel fremdeles et metalhead med forkjærlighet for Death, Black og Doom Metal. Jeg er fremdeles en fanatisk fan av Rush. Jeg har også begynt å lytte endel på Yes, Camel, King Crimson, Dream Theater og Genesis.
Utover å være en lytter, har jeg ingen befatning med metal miljøet. Jeg har alltid vært en loner og vil til min døende dag forbli en loner. Mitt instrument er en racersykkel og min scene er en øde landevei et sted i Europa. Jeg føler at miljøer og samfunn er et fengsel for mitt intellekt. Jeg var derfor aldri endel av norsk metalmiljø. Label manager, men ikke endel av dette miljøet. Kanskje var jeg det norske metal miljøets blindtarm?? Vel, dette miljøet har fungert aldeles utmerket uten meg og
Arctic Serenades
så enhver får gjøre opp sin egen mening om dette.
Arctic Serenades
plass i historien...
Vel, jeg overlater til blandt andre www.heavymetal.no å foreta denne analysen. De lærde får strides om
Arctic Serenades
og min person. Jeg derimot, skal leve videre.
Farvel.
***
Som en epilog og som en liten dessert...(!)...trykker jeg en mail Torodd sendte til meg; jeg er yjmetal og jeg håper Dere lesere har blitt litt klokere....eller ikke...he-he...Takk til Torodd som har levert materialet - er det noe noen lurer på eller har å utsette på det innholdsmessige; mail Torodd.
Fra Torodd
Til Yngve
Det der med Kari Rueslåtten & meg er et mysterium for meg. Dette er en historie som så til de grader har blitt blåst opp at det er totalt latterlig.
OK; her er hva som skjedde i den saken. Sammenlign dette med hva du har hørt. Som vanlig; jeg glosser ikke over.
Jeg var i litt kontakt med manageren til The 3rd jula -94. Dette var ETTER at "Tears Laid In Earth" var sluppet. En måned etter, tror jeg.
Hverken The 3rd manageren eller jeg hadde spesielt bakkekontakt. Jeg var mental sjuk. Han var noe annet. Best for alle å ikke vite hva.
Resultatet var at han signa The Third over på Arctic Serenades og det vekk fra en vanntett kontrakt med Voices Of Wonder. Jeg var selvsagt mer enn med på notene her så jeg erkjenner meg ikke uskyldig. Etter 48 - 72 timer (les min piece der jeg hadde adgang til min dagbok fra den tiden. Med andre ord; den er korrekt), fikk Kari vite om denne signinga og hun satte begge beina ned i protest. Lur som hun er. Selvsagt ble jeg forbanna som et uhyre. Ketil Sveen var tilsvarende forbannet fordi jeg hadde forsøkt å snappe The Third ut av deres vanntette kontrakt med Voices.
Manageren fortalte vel The Third ei plate og fritok seg for all skyld. Ikke det at jeg var uskyldig, men det kreves dog to stykker for å danse tango...Kari var også involvert i det Storm-prosjektet og av en eller annen uforstålig grunn (jeg har ingen forklaring på den sinnsyke handlingen), mislikte jeg Storm prosjektet hett og inderlig. Hat er vel et dekkende ord.
Så kom den fatso manageren til GROMS og Hans Dalen på et lenge planlagt Oslo besøk. Deriblandt et radiointerview med Radio Orakel nede i Oslo. En ung kvinnelig journalist ringte meg opp to dager før GROMS kom på besøk og mens jeg sto midt oppe i denne Storm kontroversen. Kari var medlem der.
For å gjøre saken litt verre, var også Olav Eira veldig i mot dette Storm prosjektet og jeg antar at vi suggerte hverandre opp til et hat mot Storm. Olav Eira var dengang nestleder i Arctic Serenades.
Jeg husker ikke hvorfor vi i den samtalen kom innpå Kari og Storm, men jeg sa noen ord om at Kari hadde joinet Storm og en ny-nazist Boot Boys radio stasjon i Oslo som jeg ikke husker navnet på (jeg tror navnet er Nite-Rocket eller noe i den duren). Jeg sa dette og denne kvinnelige journalisten gispet og vi småpratet litt mer før vi avtalte GROMS interviewet. Selvsagt gikk denne journalisten rett til Kari med saken for å få en bekreftelse. Ti - femten minutter etterpå, hadde jeg en fresende sint Kari på tråden. Og det meg god grunn. Jeg sa noe om at enten er hun for meg ellers så er hun mot meg. Noe som var rent mentalt sykt sludder. Hun gikk selvsagt videre til Ketil Sveen i Voices Of Wonder, Tormod i Tatra/Moonfog og Sigurd Vongraven i Storm med dette. Jeg fikk telefoner fra en sint Ketil Sveen samt en sint Tormod. Ti-tolv timer etter fikk også personlig besøk av Sigurd Wongraven & Co på min adresse. Det er dette besøket jeg har beskrevet i Del 2 av min piece. Jeg sendte Kari en bukett med blomster som unnskyldning.
Jeg tar selvsagt all skyld for dette. Men å si som Terrorizer magazine at jeg drev en ryktekampanje mot Kari, er ikke korrekt. Kort og godt fordi Sigurd Wongraven noen timer etter at jeg snakket med Radio Orakel gjorde det klart at en slik ryktekampanje ville få svært alvorlige konsekvenser for min fysiske helse. Dette under det møtet som jeg har nevnt over. Ergo; jeg satte ikke i gang en slik ryktekampanje da jeg ikke så noen som helst grunn til å tvile på hva Sigurd sa. Hadde jeg vært i samme situasjon som Sigurd, hadde jeg sagt det samme. Hans trussel var velfortjent og riktig.
Dette er alt det som skjedde fra min side. At det er folk i ettertid som har spunnet videre på denne saken, kan jeg ikke lastes for. At denne saken var minst et titalls spiker i kista til Arctic Serenades, hersker det ingen tvil om. Og den eneste personen som kan lastes for det...er meg. På ingen som helst måte, løper jeg fra mitt ansvar her.
Mvh, Torodd f.
Bilder: øverst venstre; Groms - høyre; Funeral
Desecration skiva pluss bildet av Torodd.....
|
|
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
Kommentarer
Ingen kommentarer til nå...
|
|
|
