Jeg vasset i gamle helter, blytunge nykommere og selvfinansierte album fra Toten. 

Hvilken nettside, sa du? 

Slike samtaler var ikke uvanlig i Heavymetal.nos spede barndom. Jeg satt med min Nokia 5110 med kontantkort, og forsøkte å markere meg hos hovedstadens konsertarrangører. Det tok imidlertid ikke så mange årene før vår plass på presselisten var en selvfølge hver gang aktuelle band besøkte byen. I dag er det ganske underlig å tenke på at nisjepublikasjonene var alene om å dekke tyngre konserter som tross alt inngikk i store verdensturneer.

For utenforstående er nok metalscenen et pussig skue. Band som startet opp samtidig med fargefjernsynet, drar på avskjedsturne etter avskjedsturne. Med stadig skiftende besetninger. I den mørkere enden av skalaen spiller fire ukjente band fra Gdansk for tjue entusiaster en regnfull novemberonsdag. Sett i ettertid, er det nok denne bredden i metalsjangeren som fascinerer meg aller mest. Jeg ser tilbake på personlige milepæler som intervjuer med Europe og TNT. Men etter hvert som jeg så Lord Ahriman og co blåse ut veggene på John Dee, og utallige undergrunnsorkestre på Betong, Skuret og Rock In, utvidet også min horisont seg. 

Blant mer kuriøse innslag, står utlodningen på Elements Of Metal i Sandefjord som et høydepunkt. Salg av årelodd forbinder jeg ellers med samemisjonens julebasarer hjemme på Sørlandet. De mange usannsynlige sceneantrekkene er et annet moment å ta med seg inn i minnenes album. King Diamond som julenisse, konferansieren på Verdensteateret, barkroppa trommiser i en sjanger som er velsignet fri for MTVs kroppsfokus, og t-skjorter med uleselig skrift og skumle ansikter. Det humoristiske aspektet har nok ikke alltid vært tilsiktet. Det har derimot entusiasmen, jovialiteten og velviljen jeg møtte fra utøvere vi skrev om. Det gamle sagnet «om at de snilleste gutta spiller den slemmeste musikken» kan jeg absolutt signere. 

Dugnadsånden blant hjelpepleiere, barnehageassistenter og ungdomsarbeidere som bruker all sin fritid på å spille i band, er bare å ta av seg hjelmen for. Jeg har ikke ført statistikk, men er ganske sikkert på at norsk sosialsektor ville vært ganske underbemannet uten heavyfolket. Midt i all nostalgien, legger jeg inn et håp om at dugnadsånden fortsetter. Uansett hva musikerne ellers måtte leve av. Ellers blir alt radiovennlig, streit og kjedelig. Og hvem vil vel ha en slik verden? 

Takker Trond Marius, utrolig kult å få et slikt innlegg, det brekker opp mitt monotone fokus på artikler, anmeldelser og nyheter 😉 (Yj)