Selskap: Frontiers/PLAYGROUND

Release: 14.05.14

Hva jeg synes om Journey skal vi la ligge, det er ikke nødvendigvis noe som egner seg på trykk.

Hva jeg synes om at en skive som dette havnet i mitt fang er bare noe jeg må forholde meg til, jeg må fordøye denne som jeg gjør mye alt annet – selv om jeg innrømmer at jeg hadde fordommer i forkant. og de ble egentlig stadfestet ganske raskt. 

Svak vokal, poprock, aor, flinke musikere som lager baktunge sanger, musikere som blander instrumentale knallperler med kjipe rockere, det er faktisk ikke uvanlig. 

Neal Schon@Facebook

Som gitarist er jo Neal fryktelig anerkjent, han spiller også helt sykt fet når han først flasher til. Liker du fyren eller setter pris på gitarspill av type flinkis som spiller uten å overdrive, er dette mulig noe du kan sjekke ut. Jeg vil tro at de av dere som liker aor og litt instrumental rock framført av en kar som Schon er best skikket til å uttale seg om dette, jeg er totalt i feil hjørne føler jeg. 

Jeg hører karens talent i soloer, og jeg liker når han legger følelsesladde soloer under vokalen, jeg liker låtene som har litt spenning over seg, men det er ikke mange. I de fleste øyeblikkene jeg falt for dette, da var det stemninger som regjerte. Neal er flink til å trekke ut lange og vakre toner av fjøla.

Litt for kjipt for meg, det holder ikke at han har fartstid og har vært med i Journey, eller at han har med seg Mark Mendoza (kjent fra Whitesnake….) og Dan Castronov (kjent fra Bads English, Cacaphony), det er og blir en skive for hylla, eller for glemselen. Om du ikke er stalker og svelger unna alt Neal klemmer ut av seg da.

4/10

Tracklist: 

1. Take A Ride
2. So U
3. Exotica
4. What You Want
5. Love Finds A Way 
6. On My Way
7. Serenity
8. Shelter
9. Big Ocean