Cloth er en trio basert på Sørlandet som tidligere i år ga ut en 3 spors EP verdt å få med seg. Det handler hovedsakelig om ekstrem metall som henter litt fra både hist og her. At et band ikke er lett å sette i bås, er ofte en god ting, og det er så absolutt på sin plass å gi bandet litt oppmerksomhet. Primus motor (To-takter? He-he, måtte bare – Yj), som bandet selv kaller han, Cato Gulaker står for svarene. 

Det må være lov å kalle Cloth en godt bevart hemmelighet i den norske metalscenen. Hvordan startet bandet opp? Gamle venner og kjente kanskje?

«Cloth er en ide som vandrer mellom flere av bandprosjektene jeg og de andre spiller i. Ideen er å ha en musikalsk tenketank å sysle med mens andre bandprosjekter av ulike grunner står på vent. I tillegg er det en verdi å ha en lekegrind hvor alt er lov – alt kan skje – rent musikalsk.»

Selv om Cloth er et nytt band, finnes det da medlemmer her med fartstid, blant annet fra Stronghold som i sin tid ga ut et album på Nordic Mission. Hvilke band står på CV-ene deres?

«Cloth er ikke det første bandet vi spiller sammen i, nei. Aspiration, Dalit, Stronghold, Grand Lux og Implacable er noen av bandene de involverte har slitt stikker og plekter i. Alt er selvsagt godt plassert i undergrunnen, som seg hør og bør.

Og framtiden, hva slags ambisjoner har dere for den?

Målet er å få spilt materialet live på en eller annen måte. Punktum.»

Dere ga ut en demo rimelig kjapt etter at bandet var grunnlagt. Betyr det at materialet er rester av gamle ting dere hadde liggende?

«Materialet på demoen, By Jury Of Peers, er material som ikke helt passet inn i de andre musikalske konstellasjonene vi deltok i. Vi hadde en haug med musikk, og der fant vi noen låter som vi mente ville stå seg godt sammen. Musikken på EP-en ble derimot spesiallaget til dette prosjektet.»

Hvordan låter demoen sammenliknet med EP-en?

«Demoen viser vilje og musikalsk naivitet – låtene er laget med hjertet så å si. Musikken er følgelig noe sær. Vi mener selv at det er mye bra der, men vi bommet åpenbart på arrangementsiden, og de fleste låtene hadde hatt godt av å bli nedhøvlet noen minutter. Vi har likevel tro på at både Hilasterion og Enter vil gjøre seg godt på en scene. Alt som ble gjort feil på arrangementsiden er gjort ”godt igjen” på EP-en. Her skal ikke være noe mer enn akkurat det strengt nødvendige for at låtene skal kunne puste og tale fritt til lytteren. I tillegg har vi forsøkt å rydde bort klisjeene, men det får være opp til lytteren om vi lyktes med akkurat det.»

Jeg vil vel påstå at dere ikke er helt enkle å sette i bås, noe dere sikkert er glade for. Opplever dere det slik også selv? Kanskje det også har vært et mål i seg selv?

«Målet er at det skal gi mening for lytteren, at låtene skal inneha en nerve som gjør noe med deg. Vi ønsker at det skal rykke litt her og der, samtidig som du stiller deg spørsmålet hva skjedde nå? Ved endt lytting slik at du vender tilbake til børjan igjen for en ny runde. Ingen midler skys for å fremme nerven i låten. Mange band har gjort akkurat dette, men kanskje ikke på denne måten? I så fall betyr det at det er plass for oss i en ellers så overbefolket metalscene på norsk sokkel, og det kan vi leve med.»

Det visuelle på EP-en er en del av dette litt udefinerbare og atypiske. Referansen til Janus er åpenbar, men har det ellers vært et mål å lage noe litt annerledes og umetalsk rent visuelt?

«Annerledes er bra hvis det står til innholdet. She Said Destroy (This City Speaks In Toungues) og Virgin Black (Elegant And Dying) er eksempler på band som lar innpakningen tale innholdets sak på en uortodoks måte. Vi lekte litt med tanken på å kjøre det hele uten farger, men er i ettertid glade for valget om å kjøre full farge med tanke på tilbakemeldingene.

Hva ønsker dere å få fram når det gjelder budskap? Filosofi står kanskje som et stikkord?

«Midtlivskriser og religionsfilosofi. Siden big in Japan ser ut til å la vente på seg, fyller vi på med en EP om angsten for de grå hår.»

Hvor viktig er religionen i så måte? I og med at i alle fall en av dere tidligere har gitt ut musikk via Nordic Mission, tar jeg det for gitt at kristendommen er viktig i livet til minst en av dere.

«Vi er alle kristne og har med det en himmel over våre liv. Dette setter naturligvis preg på vår livsanskuelse, noe som selvfølgelig kommer til uttrykk gjennom tekstene. Kristendom og metal var kanskje skummelt for noen på 90-tallet, men i 2014 er det vel knapt nok noen som gjør noe vesen ut av dette. Som alltid gjelder prinsippet let the music do the talking til slutt.»

Samtidig høres det tydelig ut som om dere er inspirert musikalsk av black metal. Stemmer det? Klarer dere å nyte musikk hvis innhold er helt uforenlig med det dere står for selv?

«Som nevnt under forrige spørsmål er det musikken som er det sentrale her. Personlig er jeg betydelig fascinert av musikk som transkulturelt språk. Fascinasjonen for språkets karakter og uttrykk minskes ikke selv om det som kommuniseres, altså budskapet, ikke gir samme gjenklang hos meg. Jeg har derfor ingen sperrer på dette selv, men kan bare svare for min egen del her og ikke resten av bandet.»

Live, har dere gjort noe så langt? Hvordan vil den biten prioriteres framover? 

«Vi har noen spennende tanker vedrørende dette som forhåpentligvis vil komme til overflaten i nær fremtid. Utover det er vi veldig interesserte i å eksponere folk for det vi driver med, og dette gjelder alle bandene vi opererer i for øvrig. Videre er det jo på sin plass at både Dalit og Cloth finner sin plass ved Sørlandets smørgåsbord nr. 1 når det kommer til metal – Southern Discomfort – synes du ikke? 

Alt i alt er vi klare for det meste med tanke på livespilling. Ta gjerne kontakt via Facebook-siden
vår hvis du skulle kjenne kallet.»