Full tittel: «Tales Of A Madman»

Selskap: Private

Release;

Dette er et frekt spennende progressivt band, hvor metall og prog går hånd i hånd. 

Etter litt tid sammen med Tales Of A Madman krøp bandet inn under huden på meg. jeg liker det mørke, Opethske som ligger som bånnslam under det hele. Musikken generelt er ikke så Opethsk, men det er absolutt likheter ute og går. Som måten gitarene legger seg i åpningssporet, slik som vokalen noen ganger snirkler seg fram i tonelandskapet. Christopher har en tidvis forsiktig renvokal, som noen ganger trår til og styrker opplevelsen, men jevnt over er han er vokalist som lar bandet ta den verste støyten. 

Noen av det jeg likte svært godt var samarbeidet til rytmeseksjonen, bassen lå av og til bare SÅ bra på plass og jobbet fett sammen med trommene. Slikt har mye å si. Og når gitarene leker seg med tunge og dystre lydkollasjer, men tonevalg som ofte fører nedover i mørket og litt fram og tilbake, blir det samlede resultatet bra.

Utover skiva åpenbarer det seg at ikke alle sporene er like bra, men de prøver, leter og eksperimenterer, og enden på visa er at skiva lett kan nytes for en som er glad i musikk som ikke følger de rette linjene.

Pigeon Lake@Facebook

Men, det er samtidig band som ikke drar så altfor langt av gårde. Låtene er relativt greit arrangert, de friker ikke totalt ut, men ligger i et progressivt landskap som kanskje ikke er så ulikt det polske Riverside opererer i. Ikke musikalsk sammenligning forøvrig, men dette kan minne om en hardere og litt røffere versjon av polakkene. 

Det jeg liker godt er at Pigeon Lake ikke har så mange rammer, høres det ut som, for selv om de ikke sprer vingene så altfor bredt, er musikken spekket av en annerledes groove. Litt Riverside, litt Solefald, litt Opeth.

7/10

Tracklist:

1. Event Horizon
2. Epiphany
3. Confrontation
4. Doubt
5. Vengeance
6. Discrepency
7. Absolution pt.1
8. Absolution pt. 2