Yeahh, så tikket nok en helg inn, og rockefoten var igjen klar for litt live musikk. Det er ikke ofte, men det hender at en i kompisgjengen velger å kjøre, og da står man litt friere til å bevege seg litt utenfor den vanlige sonen av konsertlokaler. Denne fredagen var en slik dag, og vi valgte å kjøre til Ambolten for å se Ronny Pøbel med lokale Calzada som support.

Ingen av bandene var tidligere opplevd av oss, men vi kjørte raskt gjennom noen Pøbel-låter på vors, så vi visste ihvertfall litt hva som skulle møte oss…..trodde vi. Hvorfor jeg skriver det kommer senere. Som nevnt i tidligere stemningsrapporter, er en konsert for meg en totalopplevelse av folk, stemning og bandenes fremførelse. Denne gang var intet unntak, og litt pønket band ga selvfølgelig litt pønket publikum, kult!

Ja ja, etter et slag biljard og en øl, entret Calzada scenen, og kvelden var offisielt åpnet. Jeg dro øyeblikkelig kjensel på vokalisten, for han sang en strålende versjon av Maidens
Wratchild på Kvernalarm før jul. Nice, tenkte jeg, og visste at leadsingeren ihvertfall kunne sakene sine. At det ikke var heavy som kom fra gjengen viste seg raskt, her var det bare å stille opp litt bred benføring og ta imot litt røff rock. Jeg fikk vite at denne supportgiggen kom brått på bandet etter juleferie, og at det ikke var øvd i massive mengder før konserten. At det kom litt for dage skal jeg ikke nekte på, men når det først svingte, da svingte det godt, og Calzada fikk da vist hva de sitter inne med.

Når de mot slutten av settet kjørte i gang en cover, og det en velkjent motorveilåt av AC/DC, da skjønner dere litt hvor i sjanger vi ligger? Ekstra kred til vokalisten, som bærer bandet så bra at man ikke legger mye merke til at bandet ellers er ganske anonyme under konserten.

Så var det en liten pause før denne Pøbelgjengen skulle vise oss at det kan være grei forskjell fra plate til konsert. Nå var jeg allerede ganske gira, for under toalettbesøket i pausen fikk vi underholdning av en godt påseilet kjempeglad fæn som sang Pøbelviser etter beste evne….innimellom strofene skulle han snakke med oss andre, treffe pisserenna, og holde balansen. Hva tror dere, om det var løye, jaaaa 🙂

Vel tilbake i konsertlokalet kunne vi etter hvert se Ronny himself komme gående mot scenen. Iført en rød blazer, en kasse øl i hånden og et godt smil om kjeften var han klar for konsert. Resten av bandet fant sine plasser, mange øl ble åpnet, noen få kom igjen folkens-strofer i mikken, og bang, så var rockepønkemayhemet i gang. Karakteren fra toalettet var raskt fremme med scenen og rocket med, til stor glede for oss andre. Tro meg, man ble revet med enten man ville eller ei! Det var et solid driv i Ronny Pøbels band denne kvelden, det groovet og trøkket langt mer enn på Spotify, det ble raskt konstatert, fett!! Det som var ekstra kult var at man aldri visste hva som skulle skje, (foruten at man skulle få mange sanger, de varer jo type max 2 minutter, he-he), for noen ganger ble det talt opp til neste låt, andre ganger virket det mer som om de bare kjørte i gang, plutselig talte publikum opp..huhh..det var veldig intenst, men allikevel ikke utmattende. 

Ronny prater og skåler med publikum, leter etter setlisten sin (som han omsider finner i baklommen), danser så det regner øl både her og der, synger for full hals, deler sin karisma uten å kreve noe tilbake og rocker flatt fra ende til annen! 

Bandet skal få en del av æren, for de bakker Ronny enormt. Det er Chris Damien på gitar, Dan Thunderbird på bass, og en som kalles Citrus Minus (spillingen var veldig pluss) som er bandet. Det er så stødig, så konstant, så drevent, og så attitydefylt at totalen blir mega enten man liker fire flate rock, punk, eller helt andre ting. Det er skikkelig underholdning å se en Ronny Pøbel-konsert, ihvertfall hvis malen er hva de leverte på Ambolten!

 En heftig aften, jeg gleder meg til å se begge bandene igjen!

Øverste bilde: Calzada, resten = Ronny Pøbel. Alle knips og tekst: Arni Sørlie