Jeg har en gang tidligere presentert et relativt stort og detaljert intervju med thrasherne i Equinox, men det er mange år siden, jeg mener det var tilbake i 03 eller 04. Trangen til å hyle igang ‘Auf Wiedersehen’ eller noen av de andre kremutgivelsene til bandet er alltid til stede, og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at Equinox jevnlig besøker spilleren min. For å fokusere på dette viktige thrashbandet og for å sette spotlighten på de, var det kjempegøy å nok en gang trekke inn bandet for en prat. Jeg var så heldig å få fatt i trommeslager Raggen og bassist Grim Stene. 

For å begynne med starten, hva trigget deg til å bli metalmusiker? Var det dette feltet som lå til grunn fra starten? Eller begynte du med andre stiler?

Skule: «Husker fortsatt pennalet mitt fra barneskolen, tilkludret med bandnavn som Deep Purple og Uriah Heep. På den tiden tror jeg ikke musikklytting stod høyt på dagsorden, men ett eller annet (bilder, gitarer) må det ha vært som fikk meg til å dekorere pennalet på den måten. Det var først på ungdomskolen jeg begynte å lytte til musikk og jeg fant at musikken faktisk speilet det det visuelle jeg husket fra barndommen, og deretter var det ingen vei tilbake.

Punk var jo også noe jeg hørte om på den tiden, men etter å ha hørt det mest kjente (Sex Pistols) avskrevet totalt siden jeg på den tiden hadde vært inn/ut av det lokale rockabillymiljøet fortere enn en fjert i en viftefabrikk. Det var allikevel noe med punk, aggressivitet, frihet, drit i alt feeling som gjorde at jeg ikke helt la det på hylla selv om musikken sugde rævva. Første året på videregående skole snublet jeg over Dead Kennedys og fikk jeg igjen troa, og dermed var min mentale kobling mellom punk og metall gjort.»

Raggen: «Jeg kjøpte mitt første sett i 1981 og var allerede da en ihuga metalelsker. Ønsket om å spille metal var der fra første stund, selv om det faktisk var mye bluesinspirert i starten.»

Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt eller vite veldig mye om Rebellion, men jeg vet at kjernetrioen kom derfra. Var dette det første bandet dere hadde? 

Raggen: «Ja, dette var det første bandet. Øvinger foregikk stort sett på gutterommet til Grim. Tolerante foreldre i Stene-heimen.»

Skule: «Rebellion var hovedsaklig et gutteromsband. Jeg, Grim og Raggen begynte å øve sammen under dette navnet. Samspillet vårt stammer nok fra den tiden, alt vi prøvde å spille ble alltid til en eller annen form for tregreps blues, og vi kunne holde på i timesvis, spesielt på lørdagskvelden når mor og far satt rett utenfor rommet til Grim og sikkert forsøkte å se på TV mens de flira over våre forsøk på å smugle øl inn gjennom vinduet.»

Skule, du og Grim er jo søsken, oppstod det noen ganger uenigheter eller situasjoner utenfor bandet som gjorde det vanskelig å fungere innad i Equinox? Eller var dere som meg og brodern, kurante venner i oppveksten som delte interesse og fungerte greit i band?

Skule: «Dynamikken mellom to brødre kan ofte bli den utløsende faktor for kreativt samspill. Det finnes ingen som kan gjøre deg mer glad enn din familie, det finnes heller ingen som kan få deg så langt ned i kjelleren som familie. Det sier seg vel nesten selv at slike ekstremer bør gjøre seg utslag i noe annet ekstremt, og i vårt tilfelle endte vi med musikk.

Det har slått meg i ettertid hvor vanvittig brødrekranglingen må ha virket på Raggen, heldigvis var han både tålmodig og lur nok til sjelden å velge side når busta føk, slik at likevekten opprettholdt seg og musikken kunne leve videre etter slagene. Interessant nok kom Tommy inn i bandet i en midlertidig pause etter at dynamikken mellom de to brødre hadde helt skjært seg, men det er en helt annen historie.»

Grim og Skule er jo ikke nicks, det er jo de navnene dere har oppført på dåpsattesten. Vet dere bakgrunnen for at foreldrene deres valgte disse? Det kule er jo at både Grim og Skule er jo noe som kunne ha vært pseudonymer 😉

Skule: «Såvidt jeg har forstått, kommer navnene av våre lærerforeldre’s over gjennomsnittet interesse for Norsk kultur og Norsk språk. «

Var foreldrene dine musikalsk interesserte? I såfall, hva tok du med deg derfra? Og hva synes de om sine sønns valg av musikkstil?

Raggen: «Det fantes alltid mye plater og musikk hjemme hos oss. Det var nok først og fremst min 7 år eldre søster, og hennes venner som bidro med musikk jeg kunne relatere til. For eksempel Sweet, Purple, T. Rex og annet. Det var forresten min søster som dro meg med på de første konsertene jeg var på, som Abba!, Thin Lizzy og Santana. Min far døde da jeg ung, men var visstnok en som trakterte både banjo og skjeer til fest. Jeg tror min mor overvar en Equinox-konsert, dvs. 2 låter under NM i Rock på Rockefeller. Hun var fordomsfri, så tror hun synes det var stas.»

Skule: «Far brant for korsang, og muttern underholdt oss ungene med gitar og sang av Egner-/Øystein Sunde-viser. De gjorde aldri noen forsøk på å lede oss i en spesiell retning, jeg tror nok de var liberale nok til å innse at sålenge avkommet gjør noe så er noe nok for dem. Når det er sagt hadde muttern en Creedence-plate som ofte ble satt på platespilleren før jeg ble stor nok til å velge min egen musikk. Nå synes jeg å høre ett og annet metalhue som jamrer seg over at southern rock ikke er metall, men på den tiden var det jaggu ikke mange plater som hadde den rette vibben, og i mangel på annet spilte ihvertfall Creedence med vreng på gitaren og hadde en vokalist som tok ut alt. «

Elsker Creedence jeg, fantastisk band!

Raggen, hvor langt går vennskapet/forholdet til Stenebrødrene? Snakker vi barnehagestadiet og/eller barneskolen?

Raggen: «Jeg husker ikke eksakt når, men det var etter at familien Stene kom fra et par år i Botswana som jeg og Grim fant tonen. Det var vel overgangen barneskole/ungdomsskole, etter det hang vi sammen 24-7. Skule kom inn i bildet da vi bestemte oss for å gå for musikk. Vi 3 hang mye sammen fra 83-84.»

Og du Skule, samme spørsmål?

Skule: «Barneskolen, og Raggen var helt rå på fotballbanen (og det var definitivt ikke jeg).»

Hva var ditt første favorittband? Og siden Equinox kjørte i gang i 86 eller 87 en gang, og da med thrash på menyen, hva fikk deg/dere over på denne røffere formen for metal? For jeg antar muligens, at som meg, dere startet med Kiss eller Purple etc.? 🙂

Raggen: «Det startet nok med The Sweet, Deep Purple, Gasolin og litt senere AC/DC, Motörhead og Dead Kennedys.»

Skule: «Når metallhue snublet over Dead Kennedys var det mange strenger som kom på riktig plass. Man var jo allerede tiltrukket av den aggressiviteten og hastigheten man hørte omrisset av i DP og Heep, men når Dead Kennedys kom inn på banen, ble det mål på hjemmebane og hundre runder med bølgen på stadion.

Samtidig som DK dukket opp, hadde jo Steve Harris & Co også dukket opp med enda mer aggressivitet enn DP. Lokalt sett må jeg vel også nevne frikonserter og andre initiativ som skjedde i nabolaget, og Bjørn Müller (Backstreet Girls) som frontet Z-off med en egenprodusert single. Sist men ikke minst: Andrej Nebb og hans DePress som besøkte Rockeklubben i Fredrikstad, med hammer og ambolt (og noen ganger øks). For en mindreårig som hadde klart å snike seg inn på gigget, var dette en opplevelse som har dannet et fett grunnlag å spille på.»

Så ble det Equinox, og det ganske perfekt timet også. Selv om thrashen allerede var godt etablert, var det midt i smørøyet når debuten kom ut. Man hadde et norsk band som var bra nok til å slåss i teten, og da snakker vi internasjonal groove! Var dere bevisst på dette den gang? At skiva og låtene holdt et så høyt nivå?

Skule: «Vi pleier å si at vi er vår egen værste Jante, og var sinnsykt kritiske til det vi gjorde. Vi trodde vel neppe det var mer i det vi gjorde, enn noe som kanskje kunne funke lokalt. Etter å ha tatt opp det vi hadde da (5 låter) i ett profesjonelt studio, opplevde vi en aha-opplevelse av de sjeldne. Akkurat da forstod vi at man ikke måtte komme fra California, NY eller Ruhr for skape musikk av internasjonalt format. Jeg er rimelig sikker på at nær samtlige musikere opplever noe tilsvarende om de prøver samme taktikk, det vil si å gå rett i ett profesjonelt studio istedenfor kompisers hjemmestudioer. Merk: dette er ingen forkleinelse av kompisers hjemmestudioer, de har sin nytte de også.»

Raggen: «»Nei, egentlig ikke. Jeg for min del mente vi var 2-3 for seint ute, i alle fall internasjonalt. jeg har jo skjønt i ettertid at spesielt Auf Wiedersehen har betydd mye for mange.»

Hva gjorde dere av demoer/innspillinger før Auf Wiedersehen? Finnes det noe utover kassetten som kom sommeren 88?

Raggen: «Nei, men det finnes en god del rehearsal-tapes, av ymse kvalitet. Det finnes også noen liveopptak, samt et 10-talls kassetter jeg ikke aner hva inneholder.»

Skule: «Nope, What the fuck is this-teipen produsert på gule phillips moving sound-kassetter, med selvkomponert innleggsark (på skrivemaskin, du husker de tastaturenene uten dataskjerm?) tosidig manuelt kopiert på jobbens kopimaskin siste dag før fellesferien. Hele opplaget måtte være klart før tre av oss reiste på interrailferie til kompiser i Ruhr.

Det kom en kvart-toms tape med 5 låter ment for Auf Wiederzehen på avveie før finalen i NM I Rock 89. Tror en kjeltring kopierte og solgte noen bootlegs av den inne i Oslo, men det hadde ikke vi noe med. Fikk aldri den kvart-tommeren tilbake…»

Og vi må jo ikke glemme Tommys inntreden, gitaristen som kom inn og forsterket strengeavdelingen :). Jeg ble aldri helt klok på ham, kun basert på mine iakttagelser på image. Var Tommy alltid litt utenfor kjernen dere tre andre utgjorde? Siden han kom på plass en tid etter oppstart?

Skule: «Det er riktig at Tommy kom inn på et senere tidspunkt, og det nok innebærer et par utfordringer å komme innpå tre barndomsvenner (inklusive to brødre). Uten å legge ord i munnen på Tommy, tror jeg nok at han var mentalt forberedt, og han passet godt inn både lyd og personlighetsmessig. Synes forøvrig Tommy er verd et kapittel helt alene.»

Og hva var grunnen til at dere valgte Tommy? Var det kamp om plassen eller var det snakk om å ta det som var tilgjengelig lokalt?

Skule: «Jeg tror vel det er noe med mentaliteten rundt å ta et konsept helt ut til det ekstreme, og det var få vi kjente den gang som tok både musikalske og det visuelle lengre ut enn Tommy. Dessuten var han vel like sær som oss og fant seg heller ikke helt til rette i det mer mainstream musikermiljøet vi hadde her i byen på den tiden.»

Raggen: «Litt tilfeldig, men på et tidspunkt var trio-en oppløst. Da begynte jeg og Skule å spille sammen med 3 andre, deriblant Tommy. Dette bandet gikk også i oppløsning, men Tommy ble. En dag klarte Skule og jeg å lure med Grim ut på lokalet, og der var Tommy. Slik startet Equinox.»

Og husker du hva Tommy gjorde før han kom om bord? Og eventuelt hva han gjør i dag?

Skule: «Han var involvert i flere prosjekter som jeg ikke husker detaljene rundt, men kom inn sammen med to andre (heisan Rolf og Scotty 🙂). Men når jeg og Grim fant sammen igjen, valgte Tommy å bli igjen i hos oss, mens de to andre hadde litt andre retninger å forfølge. Tommy bor fortsatt her i byen, og vi treffer ham fra tid til annen. Det er vel nok å si at han sliter litt mer en gjennomsnittet, men at han alltid er velkommen hos oss for en jam og annet tullprat.»

Raggen: «Han var jo byens tøffeste fyr, langt hår og metal to the bone. Selv om vi ikke kom fra samme sted, eller vanket i samme miljø, fant vi sammen i metalånden. Etter Equinox har Tommy holdt det gående med spilling, noe han gjør den dag i dag.»

Det går jo rykter om at restene av dette førsteopplaget, på Laughing Deer, ble destruert av BMG når de overtok og var klare til å reutgi albumet. Det er jo forståelig med tanke på at de helst ville selge sine kopier og tjene gryn, men hadde dere (om ryktene stemmer) noe valg? Forlangte de denne operasjonen gjennomført?

Skule: «Litt usikker på denne, men jeg tror faktisk BMG innså kroneverdien i 700 vinylplater, og valgte å distribuere disse (minus innleggsarket). Husker bare det var mange som etterlyste innleggsarket på den tiden, derfor er det vel sannsynlig å tro at at Laughing Deer restopplaget ble solgt ut i butikker.»

Jeg så dere live flere ganger, en av de beste konsertene var på Quadradurfestivalen, den uoffisielle første utgaven av Quartfestivalen. Jeg var sliter der, og jobbet kun for å se dere :). Har du minner til denne jobben? I 1991?

Raggen: «Jepp, husker det. Første konserten hvor vi måtte skatte av honoraret. Samt at jeg erindrer at politiet kuttet strømmen før konserten var over. Kl. 23.00?» 

Stygt redd for det ja :). Var jo midt i bykjernenen, på torvet, var visst noe regler på dette, men ikke populært 🙂

Skule: «Jeg husker godt den jobben, først overraskelsen over at vi faktisk headlinet festivalen den kvelden, deretter at bandene (inklusive) brukte opp vår spilletid som igjen førte til at Poltimester Bastian (er ikke han fra nabolaget Kristiansand?) tok strømmen før vi var ferdigspilt. Sinnsyk bra stemning foran scenen, og Bastian tok med seg noen publikummere med bedre stemning enn de fleste i kassebilen sin etter at han hadde tatt strømmen. Husker vi ble ledet til en etterpåfest i kjelleren på en klubb, men deretter begynner det å bli tynt med minner. Tror det var et bra etterpålag, hvis man kan dømme det på formen i turnebussen dagen derpå.

Mulig min hukommelse er feil angående headliner, siden WIKI nevner BelCanto og ikke nevner Equinox med et eneste ord, men at vi spilte sist, og at konserten ble abortert av Bastian er jeg 100% sikker på :).»

Nå skal ikke jeg utfordre kunnskapen til Wiki, men Bel Canto headlinet vel den første Quartfestivalen, som fant sted på Festningen året etter. 

Etter debuten, når dere fikk litt fotfeste i miljøet og pressen, ble bandet trykket litt tettere til det norske folk, eller metalfansen om ikke annet. Det var deilig å ha et litt røft band vi kunne kalle vårt eget, og det var deilig å se et band fikse å komme seg opp på et nasjonalt nivå, ut av de lokale rammene og inn på scener rundt omkring i landet. Hvordan følte dere det den gang? I overgangsfasen i å være et lite kjellerband, slippe debut og så klatre ganske greit opp med andreskiva, ‘The Way To Go’? Tittelen i seg selv forteller kanskje at dere allerede hadde funnet retningen? 

Raggen: «Alt gikk jo egentlig veldig raskt, så vi rakk ikke å dvele så mye ved det. Det som var ekstra spesielt var jo at vi fikk mye positiv respons både fra den mer ordinære rockescena og musikkmiljøet generelt. Vi fikk også veldig mye oppmerksomhet lokalt her i Fredrikstad.
Det var jo kult å plutselig være en del av metalscena, og vi fikk anledning til å treffe mange andre band/metalfolk rundt i landet.»

Skule: «Tittelen er kanskje ment som en illustrasjon på labyrinten av muligheter og utfordringer man har i livet, eller kanskje det ikke gjør det :). Det som er fint med sangtekster er at det er egentlig opp til den enkelte lytter å finne sin egen forståelse av det teksten handler om. Og om din tolkning er at tittelen speiler vår musikalske retning akkurat der og da er vel det like riktig som en hvilken som helst annen tolkning. Teknisk sett synes jeg at den plata speiler selvpålagt kontroll over å spille riktig, og at vi burde ha modnet låtene mer og dermed fått med mer øs og tilsynelatende mangel på kontroll. Det at plata kom så fort etter Auf, skyldtes nok mer mas om andre plate fra BMG fremfor at alt materiale var klart. 

Sånn sett tror jeg at siden Xerox fikk mer modningstid og at vi i mellomtiden hadde utviklet oss lengre, kom øset fra Auf tilbake. Dessuten spiller jo Raggen nesten skjorta av samtidige trommiser på den plata. Det jeg føler er litt synd, er at publikum hadde begynt å lene seg mer mot grunge akkurat på den tiden. Grunge innledet jo dessverre en tid hvor spillejobber for andre stilarter innen metall ble stadig sjeldnere, og dette var svært merkbart for oss. Personlig er jeg like glad i grunge som i alle andre stilarter innen metall, og anti-establishment filosofien der er jo like fremtredende som innen thrash (og punk). Men det er kanskje typisk for skapende yrker at man oppfatter manglende etterspørsel som en direkte kritikk av sine egne veivalg, når det som egentlig skjer er at publikum rett og slett fortsetter å søke etter noe som er nyere (hvilket jo i utgangspunktet deler samme årsaks-sammenheng med hvordan publikum fant den skapende artisten i utgangspunktet). Blir jo på sett og vis en Catch 22-situasjon.»

‘Godamadog’ befant jo seg på ‘The Way To Go’, den ble jo sydd sammen i videoformat med Trond Kirkevåg som gjest. Husker du detaljene rundt denne episoden? Hvorfor ble Trond med? Hva var de økonomiske rammene? Betale dere selv? 

Raggen: «Dette var en NRK-produksjon vi ikke var herre over, regissert av Grand Prix-general Jon Ola Sand. Det var veldig stas å få gjøre noe sammen med legenden Trond Kirkvaag selvfølgelig, Han skulle ikke ha mer en et par skiver og t-skjorter til sine sønner i honorar. Bra fyr. Resultatet av videoen var vi aldri helt komfortable med.»

Skule: «Det er noen detaljer på den videoen som burde gi ett og annet tips om at det er en NRK-video, og at vi ikke finansierte dette fra egen lomme. Trond (RIP) var fast ansatt i NRK på den tiden, og var metallfan på sin hals (var ofte å se på presseseksjonen på div. store metallkonserter på den tiden). Han fikk ei Equinox t-skjorte av oss for jobben, og vi fikk ett minne vi fortsatt ler av. To-raderen lå og slengte inne i studioet til Kai i Halden, og Grim tok seg en prøvetur med det. And the rest is history :).»

‘Skrell’ kom på 12-tommer, for så å bli fulgt opp av ‘The Xerox Success’ to år senere. Da var dere relativt store her til lands, ikke sant? Det var vel i kjølevannet av denne dere spilte på Rockefeller og kom på tv også? Puls i 150 eller noe? Tror jeg minnes at det var en fra debuten samt ‘Jabbermouth’ og ‘My Sweet Tv’? Hvordan kom dere inn i varmen her, og gjorde jobben noe for dere i promosammenheng? 

Skule: «Litt usikker på promojobben i den sammenhengen, men på den tiden var vi jo definitivt inne i varmen og hadde til og med vært inne på Indielisten i Kerrang!, samt både Dagblad- og VG-lista. Jeg tror ikke det var så mange andre norske band i denne sjanger som hadde opparbeidet seg seg tilsvarende plass i mediebilde på den tiden, så vi var vel en tid selvskrevne gjester på diverse events inne i Oslo.»

Samme året som ‘Xerox’ valgte dere å ta en Garage Days og slippe en miniutgivelse med coverlåter. Eller, ‘Nuh!’ var jo ny fra dere :). Hvordan skilte den seg ut fra de tre tidligere skivene? Var det en lett frustrasjon og et behov for å vise en litt skitnere side? Litt med tanke på at dere freste opp et pønk/metalspor med valget av coverlåter.

Raggen: «Vi har alltid digga Dead Kennedys, så Drug Me var et lett valg.»

Skule: «Nuh ! ep-en var vel i utgangspunktet et promoprosjekt fra plateselskapets side, pluss at vi hadde lyst til å ha med litt norsk sang på repertoaret. Teksten ble inspirert av den gamle vitsen om finske drikkeviser, og ble skriblet ned på norsk av Grim. Legg merke til at Xero-versjonen kom på engelsk, så det finnes to versjoner. Og når man allikevel går til det skritt å gi ut litt ekstramateriale på ep, er det jo også plass til å ta med noen låter som vi pleide å jamme og varme opp med på band-øving. Drug Me av DK fulgte vel også opp Too Drunk To Fuck på Skrell-EP’en vi gav ut i forbindelse med The Way To Go, selv om teksten egentlig handler om noe helt annet enn rusmidler.»

Og så ble du Raggen borte. Jeg er en av de som liker ‘Labyrinth’, selv om den er litt annerledes enn det uttrykket Equinox til da hadde opparbeidet seg. Hva var grunnen(e) til at trommeslagerbyttet fant sted? Musikalske uenigheter? Mangel på uttelling? Jobb? Husker jeg rett når jeg mener at du Raggen var kokk? Kom det kanskje i veien, at du måtte ta et veivalg? 

Raggen: «Det var familieforhold som var årsaken til at jeg trakk meg ut.»

Når var det Tommy hoppet av lasset igjen? Det har jeg rett og slett glemt. Hva var grunnen, og hvorfor valgte dere å gå tilbake til trioformatet? Jobbet dere på noe plan for å erstatte ham?

Skule: «Både Tommy og Raggen tok pause fra Equinox i kjølvannet av det intense arbeidet vi la ned i forbindelse med Xerox. Tommy hadde sine egne grunner, Raggen måtte ta sitt veivalg av hensyn til sin familie. Vi hadde jo et par forsøk med å finne en erstatter for Tommy, men skrinla dette av ulike årsaker. Jørn brakte jo også en helt annen dynamikk i lydbildet, som gjorde det mulig for oss å gå over til trioformatet. Når det er sagt, tror jeg Tommy etterlot seg et visuelt hull på scenen, selv om vi klarte å fylle å fylle hullet musikalt sett. Tommy er en veldig visuell scenepersonlighet, som brødrene Stene til tider slet med å fylle. Jeg er nok ikke den første som må melde at et band ikke kun kan stå på musikken alene (selv om det er det aller viktigste siden det også vedvarer etter konserten). Spiller man LIVE skal man jo også underholde, og med hederlige unntak i Steve Harris og Les Claypool, tror jeg det er få bassister som alene tiltrekker seg et publikum utover andre bassister.»

Vi var innom Jørn, han var jo en ganske annerledes trommis enn Ragnar, ble det problemer med tanke på dette? Gikk det bra for Jørn å overta de gamle låtene?

Skule: «Jørn er en såpass dyktig og skolert trommis at når han satte seg ned og lærte seg låtene, tok han til og med med seg de ytterst få feilslagene som Raggen hadde begått i løpet av de tre foregående platene med i repertoaret (hvilket i seg selv var morsomt nok, siden Raggen stort sett hadde fikset alle feilslagene når han spilte LIVE). I tillegg banet Jørns kunnskaper veien for mitt desiderte favorittalbum (Labyrinth). De aller fleste er helt sikkert ekstremt uenig med meg om dette, men jeg mener den plata er den beste metallutgivelsen noensinne :). Men men, ingen kan vel påstå at jeg er 100% objektiv i min vurdering heller ;), og det finnes mange sinnsykt gode plater der ute! Allikevel, skulle du mot formodning få tak i akkurat den plata, tror jeg du vil finne at den fortsatt står seg, 20 år etter at den ble laget.»

Etter ‘Labyrinth’ ble det slutt, man gikk seg kanskje vill i labyrinten? Hvor lenge etter skiveslippet, og jobbene i kjølevannet, falt avgjørelsen om at Equinox ikke lengre ble prioritert?

Skule: «Her må jeg vel med skam melde at jeg var nok den utløsende faktor. Det var mange sinnsyke og uforutsette ting som skjedde i kjølvannet av Labyrinth, som medførte at vi ikke fikk markedsført plata ordentlig (nok materiale til å skrive en bok om…). Personlig hadde jeg vært så langt nede i kjelleren for å hoste opp mine bidrag til plata, at jeg nesten spydde brennende termitt ved tanken over å returnere så snart til samme sted for å skrive nytt materiale. Satt på spissen endte bassanlegget som TV-bord, og bassen som veggpynt i over et ti-år før jeg følte dragningen mot musikk igjen.»

Det har vært flere forsøk på å få dere til å spille igjen, uten at jeg kjenner seriøsiteten til alt som har blitt gjort og sagt om dette emnet. Har dere noen gang vært nær i å si ja? Og er dere i stand til å gjennomføre det å spille thrashen igjen, så mange år etterpå? Selv hadde jeg hatt stooore problemer om jeg skulle ha kastet meg inn i å skulle kjøre reunion med det jeg gjorde for så lenge siden :).

Raggen: «Vi jobber med saken, og det er mye jobb som må legges ned. Om det blir noen reunion er veldig usikkert dog. Vi møtes for øving i garasjen til Skule stadig vekk.»

Skule: «Vet ikke helt om det er noen bombe at grunnstammen i Equinox (Grim, Raggen og meg), har øvet og mimret i nesten 3 år nå etter at vi fikk bygd ferdig garasjen min. Jo eldre man blir, jo særere blir man; Vi fikk aldri helt til å dele øvingsstudio mens vi holdt på som verst, og akkurat det er ikke blitt noe bedre med årene. Nå som utstyret står i gangavstand (og sykkelavstand), er det jo mye lettere å samles et par ganger i uka for å preke og spelle. Tommy har også vært innom og øvet seg opp, men har dessverre andre ting å stri med som hindrer han å møte opp like ofte som oss andre. Om det finnes en up and coming-gitarist der ute, som føler seg kallet til å bli Tommy’s midlertidige vikar, må vedkommende gjerne ta kontakt :). Vi kan neppe tilby noe annet enn moro på øving og døv gubbepreking i pausene, men det kan jo være moro det også…

At vi spiller sammen jevnlig, har dessverre lite å gjøre med eventuelle tilbud som har dukket opp over årene. Når sant skal sies er jeg redd diverse representanter fra bransjen heller har bidratt til at vi holder oss i garasjen fremfor å ta ansvar og møte publikum igjen.  Om det å kaste seg inn i det og øve seg opp, tror jeg den største utfordringen er begrenset til starten hvor man definitivt hørtes ut som et skramleorkester på dårlig hjemmebrent. Men det meste setter seg jo etterhvert på merkelig vis, og det største savnet nå for tiden er at vi ikke kan jamme på de typiske to-gitarslåtene (f.eks. Dead by Dawn…). Den andre utfordringen er å overlate spilling til muskelminne, og heller bruke hjernen til å ta låta et steg videre. Jeg har merket at så snart hjernen blander seg inn i det spilletekniske, blir det rett og slett bare tullball (som sikkert er morsomt nok for egen del, men har lite underholdningsverdi utover det).»

Møter dere mange som fortsatt har minner om bandet? Det er jo en grei interesse for skivene ennå, og mine to versjoner av debuten får stadig spørsmål om å bytte eiere. 

Skule: Det dukker opp henvendelser i øst og i vest, fra fans som av ulike årsaker har mistet godplata si (skilt/kona tok alt, huset har brent ned, full kompis lånte osv). Til det er det bare å advare mot en platebransje som kun er ute etter kortvarig profitt for seg selv, og erkjenne at det er synd det ikke finnes en Bosman-dom for artister. Både Equinox og eventuelle fans har nok endt opp i den grunne enden av dammen pga dette, siden de tekniske rettighetere antas tilhøre BMG/Sony. Vanskelig å finne ut av, siden verken BMG eller vi klarer å hoste opp den opprinnelige platekontrakten.

Jeg vet at cd-ene også er ganske ettertraktet, og noen sier at de er pengemessig mer verdt enn vinylene. Dette var jo i cd-ens tidlige kår, og da opplagene kanskje ikke var voldsomt store og siden det ikke har kommet opptrykk (for det har ikke det?), er det kanskje naturlig. Hvem sitter på rettighetene? Og om dere får tilbud om å trykke, og har mulighet, er dette noe dere kunne ha tenkt dere? Eventuelt, digital utgave til disse moderne musikkjøperne som florerer for tiden?

Raggen: «Dette er et tema som det kan skje noe rundt det nærmeste året. Velger å ikke utdype denne nærmere foreløpig.»

En ting er å ha et band, en annen ting er å «klare det». Foruten dere i besetningen, var det enkeltpersoner som trakk i tråder og som var delaktig i å pushe Equinox oppover stigen? 

Skule: Det var mange som bidro, og som skal ha stor takk for det de i sin tid gjorde sammen med oss. Ingen nevnt, ingen glemt.
Men en person som definitivt må takkes er en ukjent programsjef på TV Norge som i flere år sørget for at Equinox på Bootleg var på repeat på nattsendingene. Å sovne til Equinox på Bootleg etter en lang fuktig kveld/natt på byen en erfaring jeg deler med svært mange andre 
I anledning at Eivind Rølles gikk bort så altfor tidlig, er det på sin plass å takke ham også for hans hjelp i oppstarten.

Raggen: «Tja, vet ikke det, vi pushet hverandre for det meste.»

I tiden dere startet var det jo flere andre god kjente norske band. Noen husker vi for musikken, andre for gjerninger og ikke alltid så hyggelige episoder. Hvordan var det i den første tiden? Mellom sluttfasen av 80-tallet og opp til, la oss si, 93? En ting er jo hva folk husker nå, når man ser seg tilbake, men var det bare snakk om image, at det egentlig var en gjeng med kjekke musikere med felles interesser?

Skule: Stort sett traff vi mye kule musikere med felles interesse, men noen ganger tullinger med kniv på nachspiel (Arendal) og perspektivløse utøvere av lov og orden (Fredrikstad og Kristiansand).
Det jeg først og fremst husker fra den tiden er at Norge er ett LAAAAAANGT land, rekorden var 2200km til første spillejobb… Utover det var det intense og lange øvinger når man først var hjemme, og det evigvarende slitet med å balansere privatlivet mellom jobb og band (og etterhvert familie)

Raggen: «Jeg følte både da og nå at metalmusikere er veldig bra folk. Alltid hyggelig å treffe igjen gamle kjente. Og som du sier, det er musikken som er fellesnevneren.»

Det som slår meg er at de fleste bandene fra den gang er kjent for saker i tillegg til musikken, masse drit som kriminelle dustehandlinger etc., men Equinox er for meg et rent musikkband, det eneste dere huskes for er låtene, skivene, musikken. Det må da være deilig? 

Raggen: «Ja, det er helt greit det. Snille gutter vettu!»

Skule: «Joda, visst er det det. Men når det er sagt, den cred’en vi har kan jo og bli en hemsko, i og med at falløyden er tilsvarende stor.»

Hva likte du av norske band selv den gang? Man husker jo Death Mission, Witchhammer, Minas Tirith, Cadaver, Red Harvest, Artch…

Skule: «Jimmy og Red Harvest stod oftest i min kasettspiller, fantastisk original musikk, spillt med synnsyk innlevelse og tilstedeværelse. Definitivt ett band jeg hadde likt å sett spille samme repertoar igjen, har merket meg at de fortsatt holder på men at de har beveget seg i litt mer industriell retning (uten at det nødvendigvis er noe galt med det .

Raggen: «Cadaver, Artch, Witchhammer, Red Harvest, Mayhem og andre var jo venner av oss. Synes alle disse bandene leverte varene.»

Med banda over er det jo umulig å ikke tenke Bootleg, det konseptet rocka, og var vel ikke det verste promoverktøyet for et up’n coming band?

Raggen: «Det var nok uvurderlig promo for vår del. Vi spilte der 2 ganger og dette ble vel visst ukentlig på kveld/nattetid på TV-Norge?»

Jepp, lokal-tv som faktisk ble vist over hele landet, ihvertfall hos oss nede i Kristiansand 🙂

Hva lytter dere på i dag? Har dere oppdaget nye former for musikk, eller er det mye same old som gjelder? 

Raggen: «Jeg hadde en periode etter Equinox hvor jeg var litt lei metalen. Ble mye jazz på den tiden. De siste 10-15 år er det ”all in” i metalen igjen, og er stadig på konserter for å holde meg oppdatert.»

Skule: «En av mange ting som er fint med unger er at de kan være flinke til å dele nye (eller kanskje ikke fullt så nye) artister med opphavet. Bullet for my Valentine, System of a Down, Disturbed, Lamb of God osv er alle band som Hillevi (min datter) har lagt til spillelista mi.

Hva er thrashfavorittene uansett periode?

Skule: «Ævv, den er vanskelig. Hver gang jeg kommer opp med en favoritt, dukker det opp en annen favoritt: Tenker jeg Slayer, dukker Sepultura opp; tenker jeg Kreator dukker Destruction opp. Erkjenner jeg ikke klarer å svare på akkurat det spørsmålet.»

Raggen: «Tidlig Metallica, Destruction. Slayer, og de 2 første skivene til Holy Moses for min del.»

Wow, flere som liker Holy Moses! Jeg er faktisk en av de som liker New Machine best, selv om det kanskje er litt upolitisk korrekt 🙂

Hva gjør dere i dag? Er det kun familie og jobb, og at Equinox eksisterer som et fortidsminne? 

Raggen: «Familie, jobb og stadig litt øving + noen øl.»

Skule: «Familie, Jobb, Equinox, Hus, MB Feltvogn, Reiser, Hytta :men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.»

Man takker så mye for tiden du hadde å avse til Heavymetal.no, det setter jeg (og sikkert mange av leserne) umåtelig pris på. Reunions eller ei, nypressing av skiver eller ei; lykke til i livet og hverdagen, og tusen takk for glimrende thrash!

Skule: «Og vi takker Heavymetal.no for å holde varmen i peisen i akkurat dette musikkrommet. Keep up the good work.»