Opp halv sju, hive seg rundt og komme seg til morgentoget til Oslo, det var hva som stod på plakaten denne lørdags morgenen. Men jeg hadde gledelig våknet, falt ned trappa med vilje og kravla gjennom knust glass for dette, vi snakker Änglagård-konsert, det er ikke hverdagskost! Sammen med seg hadde de Wobbler og Tusmørke, kvelden stod med andre ord i progrockens tegn. 

Bilde til venstre/høyre: Tusmørke

Alle bilder er lånt av en knallbra fotograf; Ketil Hardy! Takk så det holder!!!!

Jeg skal prøve å ikke tilte helt, men jeg kommer nok til å snuble litt rundt i søken etter måter å forklare hvor bra det var. Det er ikke lett, det kan fort bli en banal affære. La oss begynne med Tusmørke, som bare falt sånn passe i smak. Jeg er alltid bånn ærlig og skriver kun det jeg ser og hører, hva jeg opplever, og Tusmørke traff meg ikke. Meget mulig det hadde litt å gjøre med at jeg ventet på svenskene, men samtidig var jeg veldig til stede der og da. Jeg så hvert sekund, men fikk til slutt konkludert med at bandet framstod som litt merkelig. Musikken var ok, mye var tøft, men jeg klarte ikke helt å like bandets dramatiske opptreden. På en måte var det eneste jeg kunne tenke på at bandet låt som om de var en del av ungdomsavdelingen i Nrk, type Halvsju eller noe dramatiserte greier. Det var ikke stygt ment, men det var noe som ikke helt kom gjennom. Jeg tror de vil og mener det bra, og jeg så mange som elsket dette – men hos meg var det altså noe som ikke løsnet. 

Jeg elsket måten bassen gikk, og trommisen gjorde en feit jobb. Bandet ellers også, det var kun det teatralske som ikke fikk meg i limbo. De spilte, etter det jeg hørte, kun en lang låt, og det er i seg selv et realt stykke arbeid. Det lå mye energi i den låten, og de spilte ingen hørbare feil, så cred for det!

Wobbler? Oi, oi, oi, Det var rett og slett helt fantastisk. Vokalist Andreas imponerte STORT med sin klokkeklare og sterke vokal. Til tider kunne tonevalgene minne litt om type tidlige Marillion, bare ikke så særpreget som den aldrende fisken. I enkelte øyeblikk fikk jeg for meg at dette var så bra at Änglagård fikk en jobb å følge opp, så bra var det.

Bilde til høyre/venstre: Wobbler

Bandet deler jo som kjent trommeslager og tangettraktør med Tusmørke, og begge var enorme her. Lars på tangenter er jo viden kjent for sine egenskaper, og jeg har så stor respekt for fyren at jeg ikke våget å klappe ham på skulderen i et øyeblikk jeg stod bak ham i salen 😉 Det er ikke måte på hva han får ut av alle de antikke brettene, det er fyttikatta sykt. 

I enkelte låter var det partier jeg synes ble litt for kjedelige, men det var så lite at det egentlig ikke burde vært noe annet enn en fotnote. Når de var poppete, når de kjørte disse utrolig bra syngemelodiene, når de holdt det enkelt og fengende, da smeltet jeg. Det var i slike øyeblikk vokalen regjerte! Og når de fyrte av dynamiske vrier og pompøse oppbygninger, merket jeg at systemet mitt begynte å bli i ulage, jeg fikk rett og slett problemer med å holde fokus, de fikk meg litt ut av fatning. Konserten var muligens en låt for lang i forhold til at vi ventet på Änglagård, men samtidig nøt jeg hvert sekund.

Så var det klart for et etterlengtet besøk. Jeg var dessverre ikke i Oslo sist gang, i 93, men jeg har likt og fulgt bandet helt siden førsteskiva kom fra pressen til Colours. SÅ stor fan var jeg den gang at jeg kjøpte både første- og andreopplaget av ‘Hybris’, og alt siden. Heldigvis, for prisene på vinylene var relativt høye, 400 spenn pr. stykk anses fra min side som litt kranglete, men de fleste så ut til å kjøpe uten å heve på de økonomiske øyenbrynene. 

Så, hvordan var konserten? Den var überrå. Det eneste som kunne ha vært bedre hadde vært om Musikkflekken hadde hatt et mykere gulv, for når man står i fem timer pluss, rett opp og ned, da er smerten i beina og videre i ryggen så ekkel at til og med det å nyte Änglagårds musikalske balsam kan bli vanskelig. Men, vi overlevde, og når avslutningen med Kung Bore snirklet seg inn i hjernen, nesten like vakker og fungerende som på debuten, da er det rett og slett ståpels vi snakker om.

De av oss som kjenner skivene godt, jeg er nok mest bevandret på de par første, hørte jo at bandet opererte med små ulikheter og vrier, men for et progressivt band er dette helt på sin plass. Jeg tror ikke Änglagård kommer tilbake og spiller giger kun for å tilby en kopi av sviskene, jeg tror de elsker det de gjør, at de utvikler seg og at de med tiden har hentet ut mer og endret små detaljer. Vi snakker jo om låter som er relativt tilårskomne, derfor anser jeg det for naturlig at de ikke er slaviske i forhold til skivene.

Lydbildet på alle tre banda var enormt bra, men når svenskene kom falt det hele på plass 100%. Dette fordi de jo har flere elementer, flere musikere, og når låtene kommer så bra fram, alle detaljer høres, da er det ikke snakk om flaks, da er det ren dyktighet, bra lokale og enorme musikere vi snakker om. Änglagård er jo også en stor inspirasjon for de fleste progband idag, og jeg tror ikke Wobbler for eksempel, vil kritisere meg for å like Änglagård bedre :). Det har stort sett å gjøre med mitt forhold til bandet; at jeg har spilt skivene så mange ganger at det grenser til idioti, og fordi de rører noe ved meg. 

Det som er så utrolig bra med Änglagård, er at når du hører en sprø lyd eller instrument, det ikke er på tape, eller samplet. De gjenskaper og framfører alt med et hav av små merkelige løsninger. Anna var innom ganske mye mer enn fløyta, for å si det mildt :).

Det ble en lang konsert, men tanken på øyeblikket, på hvem som stod der oppe og hvilke låter som ble spilt, styrket meg. Og etter hjemkomsten sitter jeg her og er ekstatisk. Det er nesten slik at jeg ikke vet om det var en drøm eller ei.

Utsolgt Musikkflekk, knall lyd, godt med merch å velge i, et bredt utvalg av mennesker i publikum, godt med liv, det var faktisk kun stå-smertene jeg kunne vært foruten. Takk Sverre, denne bookingen kommer til å stå på gravsteinen din!!!

Til interesserte er det et intervju med Änglagård under opparbeiding, og det er ferdigstilt et fett intervju med gøtta i Colours. 

Alle bilder under: Änglagård