Selskap: Dark Essence

Release: 09.02.2015

Hva skal man si om Kraków
og det vanskelig tilgjengelige tredjealbumet da? For her er det mye som er tungt å svelge og særlig for de som er fan av de to første fullengderne. Når jeg hører albumene rett etter hverandre er for så vidt ikke denne utviklingen noe som kommer helt ut av det blå. Amaran er et plausibelt og logisk skritt videre fra diin, så de bygger på det fundamentet de allerede har. Samtidig ivaretar de sin eksperimentelle og utforskende natur – og det skal de ha kudos for – men det er ikke alt som funker like bra denne gangen.

Åpningssporet, Luminauts, for eksempel, bruker for lang tid på å komme i gang. De har et enkelt gitarmotiv som repeteres i godt over to minutter før bandet kommer på podiet. Partiet er forsiktig teksturert, men her kunne de ha bygd arrangementet enda mer i dybden for å gjøre det mer interessant og ikke bare til en tvinne-tommeltotter-etappe. Og når vellyden først er i gang (for det som er bra på Luminauts er av sedvanlig Kraków-låtkvalitet) er den over på tre minutt før dette intromotivet overtar igjen som en lettvint og uelegant overgang til klimakset i låtas siste minutt.

Trioen midt på skiva, Genesis, Vitriol og Pendulum, har også en del som kan plukkes på, uten at jeg skal tvære for mye på enkeltdetaljer på hva som ikke faller i smak. Sistnevnte skal f.eks. ha honnør for sine Neurosiske tribalvibber. Der klarer de å bygge og intensivere i fire minutt før klimakset kommer, men så tar låta en helt uventet vending i det siste halvannet minuttet. Og de fire minuttene jeg trodde var ansatsen til en monolittisk femtenminutter fader ut i universet etter knapt seks minutt. Da blir man noe betuttet og perpleks når låta ikke kommer skikkelig i gang før den er ferdig.

Amaran er variert og variasjon er aldri å forakte, men her blir ting så løsrevet fra hverandre at det er kronglete å følge noen rød tråd. Skiva er såpass uensartet at de tidvis høres ut som forskjellige band fra låt til låt. Fra indiestøyrock i sporet Genesis via sløv og dopa stoner doom i Vitriol til den demoniske og dronete Of Earth. Kanskje har eksperimenteringen hatt en overordnet funksjon som trumfer en slik indre logikk, men de beste i klassen får til begge deler.

Er det ingen lyspunkter her da? Joda, det er jo det. Atom og Ten Silent Cries viser Kraków i en svevende låtskrivermodus som gir sjelero. Her dyrker de de kvalitetene man kjenner igjen fra tidligere skiver og de lykkes bedre med implementeringen av en større fargepalett. Forut for Ten Silent Cries er den allerede nevnte Of Earth. Kontrasten fra den ene til den andre kunne neppe vært større og at de er plassert etter hverandre tipper jeg er en meget bevisst avgjørelse fra bandets side. Isolert sett liker jeg begge de musikalske landskapene de spenner opp, men jeg savner altså helheten som har preget bandets tidligere utgivelser. Ellers har jo Luminauts og Pendulum positive trekk ved seg, selv om de på langt nær er lytefrie.

Kraków@Facebook

Materialet sitter bedre etter x antall gjennomhøringer, men fanboyen i meg er skuffa, det kan jeg ikke legge skjul på. Jeg tipper at Kraków først og fremst har laget skiva for seg selv og jeg har forsøkt å være med på reisen på deres premisser, men denne gangen resonnerer ikke musikken deres like bra i meg som deres to forrige skiver gjør. Jeg slutter ikke å være fan av Kraków, men Amaran er for ujevn til at den blir en fast del av inventaret her i hus.

6/10

Tracklist:

1. Luminauts
2. Atom
3. Genesis
4. Vitriol
5. Pendulum
6. Of Earth
7. Ten Silent Circles