For ellevte gang siktet jeg mot Karmøygeddon, i år var det som kjent gjennomført en flytteprosess; fra Haugesund tilbake til utgangspunktet i Kopervik på Karmøy. I år var første gang jeg skulle kjøre selv, faktisk, og de som kjenner meg vet at jeg ikke er helt på stell med lange turer og å ha fire hjul under meg. Men, meg og mine knakende bra reisekompiser havnet på hotellet til slutt, og fant veien ned til festivalplassen uten problemer. 

Bilde: Einherjer

Alle bilder er knipset av den eminente fotografen Jørgen Freim, som fungerte som festivalfotograf samt på utlån til Heavymetal.no. Sjekk ut Freimen på Facebook
.

Det er alltid litt rart å skulle forholde seg til nye greier, spesielt etter så mange år på en plass. Man blir litt forvirret i det man ankommer stedet, men etter en dag i omgivelsene begynner det å danne seg et greit oversiktsbilde. Og det første man opplever er at festivalen har blitt, vel, en festival. Det er flere faktorer som stemmer overens med en typisk festival, og selv om jeg elsket Byscenen og dets merkelige kroker og hjørner, var oppsettet i Kopervik et imponerende og kult system. Om jobbemengden, som må være formidabel, lå klart for staben i forkant, har jeg fra sikre kilder ikke var tilfelle. Det å gå fra Byscenen, som jo var et bygg med alle innarbeide løsningene på plass, til å måtte sette opp et så gedigent telt, og alle avdelinger omkring, må i retrospekt være en fryktelig mektig oppgave – og dette skal de gjøre hvert år; bygge noe tilsvarende Byscenen, samt forholde seg til å etterlate området plettfritt. For hver time jeg befant meg i fasilitetene, slo det meg mer og mer hvilken bra greie gjengen har satt sammen. All ære til dere!

Og med utvidet spilletid og flere band, opplevde jeg at jeg ikke klarte å rekke over alle banda. De fleste som var på Karmøygeddon var nok ikke foran scenen eller i salen fra 13:00 til de sene nattetimer, man måtte velge når mengden økte. Meg og mine to venner, Lars og Espen, dukket opp i Kopervik i tide til å få med oss In Mourning, det var altså det første bandet vi rakk. Det betyr at Ram, Altar Of Oblivion og Mistur kom og gikk uten at Heavymetal.no var til stede. Det er ikke mye jeg kan gjøre med det, for vi orket ikke å kjøre 5 på morgenen lizzom ;). Torsdagen ble også ofret, men der kommer jobb og økonomi inn i bildet. Flere av banda på torsdagen fristet, men jeg må bare innse mine begrensninger og håpe at det gikk greit. De som utgjorde lineup-en på torsdagen var Carburetors, Horisont, Cor Scorpii og Divided Multitude, Slaves To Fashion (som jeg mener hadde sin avskjedskonsert) og Vredehammer.  

Jeg har i kjent stil jobbet uten notater, selv om jeg hadde store planer om å hjelpe lillehjernen med notater. Jeg hadde kun to små setninger på blokka når lørdagskvelden og festivalslutt dukket opp, så jeg må nok en gang håper på at hukommelsen ikke svikter.

Og In Mourning? Var det så bra som jeg fikk tips om? Mjo, det var absolutt verdt å få med seg, men jeg knelte ikke. Dette var fjerde gangen de spilte i området, tre ganger på Byscenen vil jeg tro? Uansett, de var flinke, de hadde en god del melankoli i den tunge massen av musikk, og de klarte å formidle det bra. Dessverre synes jeg nok bandet forsvant litt på den store scenen, eller, feelen jeg tror de kan ha i mindre lokaler ble spredd for mye. Mulig en merkelig tanke, men etterhvert som konserten skred framover, ble jeg mer og mer overbevist om at jeg burde ha sett bandet på en mindre lokasjon. Det jeg likte var hvordan de bygget seg opp utover spillelisten, og hvor de avsluttet som en kraftig plugg. Band trenger jo å bli varme, det er bare at noen band blir fetest mot slutten, og da er det jo slutt :).

Age Of Taurus hadde jeg sett fram til, og bortsett fra at jeg så et par oppnedkors i nagler på en av karenes jakke, var det ikke mye som ikke stemte for min del. Dette var et sykt bra band! Smalt, nisje, og med en fantastisk feel for oldschool doom. I kontrast til alle disse retrobanda som kjører på med stoner/doom, graver Taurus dypere og ligger i skuffen hvor blant annet Slough Feg ligger, uten sammenligning forøvrig. Kjenner du til Slough, vet du hva jeg mener med å være genuine. 

Vokalen var tidvis dritbra. I nest siste ut, en låt som minnet utrolig om Candlemass, og et par til, opplevde jeg at Toby dro til og viste seg fram. Ellers var han litt tilbakeholden og ble litt dempet, noe som et slikt band ikke alltid tjener på. Riffene og rytmeseksjonen jobbet grepa, og jeg fant sjelden noe å utsette på innsatsen. Jeg vil naturligvis trekke fram Sabbath som inspirasjon, noe annet hadde vært unaturlig, men ihvertfall i en låt var det tydelige paralleller til det geniale bandet Masters Of Reality. Her snakker vi bluesy hardrock med stoner og doom, en hybrid Age Of Taurus også hadde en del av. Lyden var bra, sikten dårlig, som denne lille scenen beklageligvis slet litt med, men opplevelsen var, om ikke kanon, en jeg la tett til brystet og merker meg litt over normalen.

Taake får være Taake, jeg vil tro at mitt fravær ikke var veldig alvorlig. Et par jeg snakket med, som var nede og så litt, kom opp igjen og synes at å se et slikt band i så mye lys var litt feil. 

Så var det duket for et band jeg liker, men som jeg hadde en mistanke om ikke var i gata de oppholdt seg i starten. Finske Swallow The Sun elsker jeg på de par første skivene, som jeg fikk fatt i for en del år tilbake takket være Haavard på Aftermath Music. Men allerede på New Moon begynte bandet å bevege seg noe langt bort fra det jeg falt for en gang. Og jeg kjedet ræva av meg, jeg så en god del låter, men det ble bare trekk på skuldrene over et band som så litt lite inspirerte ut, og hvor vokalisten hadde fjernet seg alvorlig fra den herlige kjellergrowlingen. Nå var det en raspete, litt svartmetalaktig greie som ikke kledde noe som helst. Innsatsen stod det ikke på, men jeg følte at de ikke var helt på tuppa og ville angripe, dette var et innadvendt band på en feil måte. Vel kan et slikt doomband være litt gloomy, men når de lager kjedelige (etter min smak) låter og blir ett band i mengden, hjelper det ikke å bare gå på autopilot. Før konserten var ferdig, bestemte meg og Espen oss for å ta turen opp på lillescenen, jeg hadde et personlig stalltips om at en hoppe og noen hingster skulle sparke ned veggene der oppe. 

Bilde: Sister Sin

Sister Sin er ikke helt min greie på skive, men når det gjelder live er det bare å bøye seg ned og ta straffen. Madamen er helt frekt energisk, og for de av oss som så bandet sist de var på Karmøygeddon, var det lett å anbefale andre om å hive seg rundt. På en måte er ikke låtene viktige her, de går litt i ett, og konserten, den delen jeg fikk sett, bar preg av at de vred om tenningen, kjørte gassen i bånn og svidde av gummi helt til det var slutt – så eksploderte motoren og alle gikk ut med oljete tryner og bustete hår. Enkelt og greit, det er faktisk slik en bra gig med svenskene oppleves. De som ikke hadde sett Sister Sin før, stod og måpte og rocka, vi som hadde sett Sister Sin før, gjorde akkurat det samme. Snerten madam med baller og okselunger, et band som er like tight som skinnbuksene til alle i Manowar samlet og et publikum som villig lot seg henføre.

Udo er en skrue, Udo leverer alltid, Udo spiller alltid for få Accept-låter. Det er min oppsummering av tyskeren. Jeg ELSKER Accept, og mye av det den hissige tyskeren har gjort på egen hånd, men opplever at det i hovedsak er live det fungerer for min del. Jeg føler at skivene nesten høres ut som kopier av hverandre, og at jeg helt klart ikke gidder å handle hver gang det meldes inn nye utgivelser. Men konserter? Å se Udo live? Det er sjelden feil. Og det er en glede å kunne konstatere at Udo denne kvelden, på storscenen på Karmøygeddon, leverte en av de bedre jobbene jeg har sett.

De er utrolig spillekåte, proffe og innøvde, musikerne til Udo. Sjefen sjøl sliter av og til, han synger/rasper bra, men man ser jo disse sedvanlige tungpustende seansene, det er tydelig at han bærer preg av å ha vært aktiv siden slutten av 70-tallet. Balls To The Wall var den eneste Accept-låten de kjørte, synd, for selv om Udo er et band som veldig ofte konsentrerer seg om eget materiale, er det jo en grunn til at folk liker Udo. Eller, en av grunnene. Soloskivene har jo ofte vært kraftfulle, men det er i bunn og grunn Accept-linken som utgjør hovedgrunnen til at Udo er ettertraktet. Super lyd, fantastisk presisjon av medlemmene, alt stemte, end of story, banka biff etc. 

Jeg er nok ikke i målgruppen til Djevel, de utegikk, det gjorde også Triospheres hyllest til Wasp, og Kvelertak. Noen ganger må man bare høre på kroppens signaler, og etter en svært lang dag med kjøring og timer på beina i teltet, var det ikke noen bønn; hotellets kall var så sterkt at senga ble vinneren. Kvelertak er uansett ikke et band jeg følger og liker så bra, selv om jeg så de live på Norway Rock for en del år tilbake, og fastslo at de overrasket meg og motbeviste litt av de tankene jeg hadde på forhånd. Noen sa at lyden ikke var så bra, andre at konserten var knall.

Bilde: Udo

Men det var da litt igjen før moroa var over. Med Balls To The Wall rungende i salen, ble det en kort pause før Einherjer skulle overta scenen. Lokalt band, lang fartstid, etter min mening et band som har endret stil og blitt mye bedre på de siste par skivene. Dessuten er frontfigur Frode både en fantastisk leder på senen, og en kjernekar. Kombinert med et sultent band (gitaristen var klin fet, trommis noe tilbakeholden, men det er vel naturlig med tanke på spillerommet man har :)) og hauger av lys, enormt fett lys faktisk, og flammer så det holdt, var det bare å konstatere at bandet ikke bare var store fordi de var på hjemmebane – de fortjener å være der, med nesten full sal og et enormt bra publikum. 

Ærlig som jeg alltid er, legger jeg ikke skjul på at jeg ikke helt finner foten på det eldre materialet, det blir litt langdrygt. Jeg er mer glad i de litt mer kontante og nedstrippete låtene de kjører på med nå. Ikke så mye mer å si egentlig, en gedigen konsert som bare befester inntrykket mitt fra sist de spilte på Karmøygeddon; dette er et band som er på vei oppover. Og det er kanskje på tide med litt større uttelling med tanke på fartstiden? :). Konserten ble filmet, vi får se hva bandet velger å gjøre med opptaket, men fingrene krysses for at det vil fireligge et visuelt dokument i sin helhet en gang i framtiden.

Finske Wintersun har sine fans, og de spilte for første gang i Norge denne fredagen i mai. Jeg har da hørt litt, men er ikke fryktelig bevandret i bandets musikalske historie. I etterkant av festivalen er jeg ikke større fan, mye av grunnen til det er faktisk eksterne årsaker. Bandet selv hamret løs og briljerte tidvis kraftig, men lyden var ikke på stell. Dette mener jeg var ganske så ødeleggende for finnene. Flere ganger var vokalisten uten lyd, og han mistet derfor momentet flere ganger. Også lyden på gitaren var uff, altfor spiss og dominerende, og resten av bandet hadde også en noe ujevn lydproduksjon. Jeg flyttet meg litt i salen, men det var og ble et forstyrrende element. Synd. Jeg synes nok bandet er litt schizofrene i uttrykket, men de delene av låtene jeg likte, de falt godt i smak. I et par gitarstyrte øyeblikk var det bare å ta av seg hatten,  for her snakker vi syyykt flinke folk. Faktisk fikk jeg vibber mot Dragonforce, selv om Wintersun samlet nok ikke kan sammenlignes med engelskmennene.

Dag 1 var over, Karmøy hadde fått tilbake ‘Geddon, vinden var iskald, et lokalt bedehus delte ut kaffe og vafler (tusen takk!!!) på vei hjem, hotellets varmtvannsbereder fikk kjørt seg, den varme senga ble angrepet og natten senket seg over Park Inn Hotell. Og igjen må jeg credde for greia Angelund og resten av Karmøygeddon klarte å lime sammen. Jeg hadde et par øyeblikk hvor jeg kun satt og tittet opp og rundt, og hvor jeg sakte men sikkert begynte å se (men ikke fatte) hvor mye jobb som lå bak. Hjertelig tusen takk, på vegne av Heavymetal.no bukker jeg så dypt jeg fikser, litt vondt i ryggen får man jo etter å ha stått på betong i flere timer – men det var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd. 

Jeg fikk med meg at Pyro-Totto hadde fyrt av en anmeldelse.
Ikke voldsomt lange greier, men du får et innblikk i hvordan han opplevde festivalen, og litt synsing om noen av banda jeg skippa eller gikk glipp av. Takk for lånet Totto :).