Selskap: Taklit Music

Release: 13.01.15

Med Kjetil Nordhus i front, kjent fra Green Carnation, stopper bandet innom Heavymetal.no.

Det jeg kan si, uten å røpe alt i starten her, er at jeg ikke helt er med på lovprisen de får, for det verserer ganske mange toppanmeldelser på nettet, men dette er langt fra en svak skiva. Jeg holder en knapp på at det handler om preferanser. De par tingene jeg personlig ikke falt helt for, var enkelte vokalpartier i den gruffete avdelingen og det at bandet, om man tør å si det, er litt ufarlig. Det er svært sjelden jeg får et spark bak, men det flyter fint framover. Dette er ifølge bandet symfonisk progmetal, men da de har en veldig fin produksjon, synes jeg av og til, eller ofte, metallen forsvinner litt.

Det jeg ELSKER her er bruken av prog og folketoner, og når tonene fra midtøsten fletter og snor seg mellom rytmikken, og gitarene, finner jeg fram smilet. På for eksempel Nigen er dette veldig sentralt, og denne er så langt min favoritt. Den slåss godt med sistesporet, Beyond he Pale, som falt i smak grunnet sin sterke tilknytning til 80-tallets svarterock-scene. Litt Nephilim og litt Swans kanskje?

Subterranean Masquerade, argh for et tungvint bandnavn å skrive ;), leker seg med mye flott arrangering, og de benytter flere merksnodige instrumenter som samlet gjør låtene en tjeneste. Det låter organisk, heldigvis, det merkes at dette ikke er samplet. 

Kjetil bruker ikke denne mørke og dominerende vokalen vi av og til (og altfor sjelden) hører, her er det en relativt avslappet og snill stemmebruk fra Kristiansanderen, eller venndøl om vi skal være veldig korrekte :). 

Subterranean Masquerade@Facebook

Variasjonen i bonuslåten Home er med sine harde innslag med på å forsvare metal-taggen. Denne skiller seg ut med sin musikalske spennvidde, kanskje det er derfor den er bonuskutt? Jeg likte ikke alt her, men mesteparten var kult. Jeg slet litt med de par første låtene, men når Nigen og påfølgende Blanket Of Longing kommer, blir jeg gode venner med skiva. Siste der fikk jeg litt tanker mot Fish og tidlige Marillion, men bare feel, ikke noe som gjør at fiskevennene bør hive seg inn i platebutikken.

Det bandet har gående for seg er produksjonen, som er super, selv om den altså er litt snill, frekk bruk av instrumenter og låter som bør kunne falle i smak om du er fan av en lett progressiv form for metal/hardrock. Det er tendenser til å være dramatisk, dynamisk og teatralsk, men jeg føler selv de kunne ha skrudd opp spesielt aggresjonen litt, for med litt mer krutt hadde noen av låtene løftet seg enda mer. Det er min personlige mening. 

Så, jeg er nok ikke SÅ med på dette som mange andre, kanskje har jeg hørt for lite? Det skal sies at jeg jobber mye med skivene jeg anmelder, men noen album er bare sånn, at de plutselig åpenbarer seg etter godt med lyttinger. Jeg liker jo min prog med skitt under neglene, men må medgi at flere av disse kuttene åpnet seg og småblør litt ennå.

7/10

Tracklist:

1. Early Morning Mantra
2. Reliving The Feeling
3. Tour Diary
4. Nigen
5. Waiting
6. Specter
7. Father And Son
8. Home (Bonus)
9. Beyond the Pale (Bonus)