Helgen i Halden var rå! Ikke alle banda falt i smak, ikke alle konsertene innfridde, men når jeg sitter her i retrospekt og prøver å sveise sammen en tenkt favorittliste, er det jammen meg ikke lett å sile fram hva som ble favoritt heller. Det var fem-seks gedigne konserter, og med tre dager full av musikk, ble helgen fryktelig bra! Jeg begynner med å rette en takk til de som arrangerer og jobber ræva av seg for å gi folket en slik festivitas.

Bilde til venstre: Testament

Alle bilder er knipset av Jørgen Freim, eminent fotograf og Heavymetal.no’s offisielle fanger av øyeblikk under Tons Of Rock 2015.

En stemningsrapport fra en festival er jo mer enn band, så en liten avstikker til de omkringliggende faktorene tar vi oss tid til. Først, jeg spiser aldri på festivaler, rett før, ja, rett etter, ja, men underveis går jeg på en mulig medbragt pakke kjeks og vann. Derfor har jeg beklageligvis ingenting å melde om maten. Men jeg fikk med meg at en kopp med vann kostet 45 spenn, det er horribelt, selv om jeg kanskje er litt uvant med å handle i slike settinger. 

Dasser var det plenty av, og i tillegg til pisserenne og pissoarer, og tørrdoer, var det en rekke vannklosetter! Det var supert! Med bra oppfølging og rydding var det rett og slett en fryd å tømme tanken på Tons Of Rock. 

Merchen og resten av handlegaten fungerte etter det jeg så veldig greit, selv om jeg personlig gjerne hadde sett noen tilby skiver med brunost/matpakker og en kartong melk, det er ikke voldsomt lurt å hive innpå junk og lignende i tre dager til ende :). En ide er født…?

Cashless ble skrytt opp i skyene av de jeg gikk med, og i motsetning til mange andre steder der dette har funnet sted, var det visstnok ikke kø å snakke om. Dog, å kunne fyre av litt kontanter til de som selger fra eget lager der inne hadde jeg gjerne sett mulig, men avgjørelsen om å føre denne strenge linja har garantert grobunn i erfaringer.

Bilde til høyre: Eluveitie

Sitteplasser, røykesteder, det meste synes å fungere bra, selv om jeg kanskje hadde ønsket noen oppe ved hovedscenene. For oss som begynner å dra på årene, og står i rundt ett døgn samlet i løpet av en slik helg, er det godt å kunne slenge seg. Plener er det nok av, så egentlig var det kun en sosseklage fra meg :).

Lydmessig på hovedscenene var det slik det pleier å være på store tilstelninger, litt varierende. Men, det var bare å finne seg en plass midt på og litt mot scenen, så endret alt seg, fra ullent lydbilde til frekt fett. I teltet var det sjeldent bra lyd, selv om enkelte band hadde noe kraftig volum, type Enforcer. Men det var bra tilgang på ørepropper, derfor må det også anses som en sosseklage.

Hvor er vi da? Hva var negativt med Tons Of Rock? Været på torsdagen kunne ingen gjøre noe med, ikke beina eller ryggen til folk heller, eller at mange ble veldig fulle (som jo er et ganske privat anliggende, helt til snuten må geleide seg ut), da gjenstår faktisk kun prisen på vann for min del, og et ønske om litt god gammeldags norsk husmannskost som alternativ, det er jammen ikke ille folkens! Å ønske seg en booking som treffer meg personlig bedre er selvsagt en egosentrisk tanke, men det var god spredning, og mange artister traff meg midt mellom øynene, så bookingen fungerte den. Jeg gleder meg til å se hvor de beveger seg neste år, om fokuset endres, om stilfordelingen vil bli annerledes.

I år skal jeg ikke gå så dypt i materien som jeg pleier (selv om jeg nok ender opp med å skrive mer for hver av dagene enn mange gjør samlet :)), jeg skal heller prøve å være mer to the point og satse på at folk har vett til å klage og komme meg meninger i kommentarfeltene. Jeg er som vanlig bånn ærlig tåler en støyt, derfor håper jeg at de banda som får passet påskrevet tar det som det er, konstruktiv kritikk og en forhåpentligvis nøktern og sannferdig observasjon av beskuelsene. Hm, makan til pompøs setning.

Black Debbath har jeg sett bedre før, opptil flere ganger. Konserten var overall ganske bra, og til tider veldig bra, men låtvalget falt på en del nedstemte og midtempobaserte låter, og jeg tror de er mest tjent på å bare velge de litt frekke og fartsfylte på en festival. Konseptet med romfart var greit nok, og jeg liker godt humoren til bandet. Cudos for å gjennomføre hele første låt i disse herlige draktene! 

I kjent stil kjørte bandet by-quiz, og som vanlig fungerer det. Folk er lettvinte, det er som disse adjektivlekene, det skal ikke så mye til før folk føler seg inkludert og godtar det meste. Vi lærte at Haldenjenter villig stiller som groupies, at de etterlater seg gonoré og at Halden er en homseby. 

Bilde til venstre: Parkway Drive

Sanger som Problemer Innad I Høyre og Den Femte Statsmakt regjerte på Tons Of Rock, selv om jeg ikke helt følte den siste gnisten var på plass i problemlåten. Ellers bemerket jeg at Egil dessverre har fjernet hovedparten av skjegget sitt. Jeg trodde vi var kompanjonger jeg! 

Black Debbath hadde været på sin side, for når de var ferdige begynte det å dryppe, og jeg måtte sakte men sikkert innse at min ultrastygge gule poncho fra Biltema måtte trekkes opp av sekken. Et par skikkelige skyll og resten kontrollert regn uten voldsomme følger summerte festivalens første dag. Ellers i helgen av var det lite å klage på, for solen kom aldri skikkelig opp, det er kjipt å stå i brennende sol, det var rett og slett en helg i det perfekte festivalværets tegn; lettere overskyet og en herlig temperatur.

Om det var ett band som gikk meg litt forbi var det Gjørme, for de festet seg ikke. Jeg overvar det meste av konserten, og på tross av at bandet spilte bra og hadde et unektelig bra samspill, og fikset å skape en del kule grooves, var rockebandet ikke i stand til å velte min verden denne torsdagen. De kledde dog profilen godt, for festivalen hadde jo artister som Dum Dum Boys på menyen, så sånn sett var det lite feil – men det var ikke direkte spennende å følge Gjørme dessverre, og det ble en konsert hvor jeg i ettertid ikke husker låtene, ikke noen ting. Beklager folkens, og uten å mene noe negativt med valget av ord, noterte jeg ventepølse på minnet når jeg forlot teltet for å se den tidligere Emperor-frontfiguren Ihsahn på en av hovedscenene. 

Ihsahn: De som er blodfans av fyren og bandet, de hadde nok en bra dag. Det handler om å kjenne låtene på forhånd, det vet jeg alt om. Jeg er ofte på konserter med band jeg har fulgt lenge og hvor jeg kjenner materialet så godt at en konsert sitter uansett – og hvor uinnvidde rynker litt på nesen og tilskriver det hele med et lite ok. Lyden var ikke så prima som noen mente, jeg befant meg på et par-tre forskjellige steder underveis, og det var lite trommer, mye tangenter, og generelt litt ujevnt når det gjaldt nivåer. 

Bilde til høyre: Backyard Babies

At bandet spilte sammen for første gang var imponerende, for Ihsahn har gått fra å ha Leprous som backingband til å skaffe tilveie tre nye karer. På trommer var blant annet Kenneth Knapstad (kjent fra Motorpsycho, Goat The Head, God Seed, Animal Alpha m.fl), en kar som jeg ikke følte fikk vist seg maks fram. Som jeg nevnte var ikke trommelyden så voldsomt in your face, og mye av det han jobbet med kom ikke fram og ut. Dette har selvfølgelig litt å gjøre med ørene som hører, og litt i forhold til hvordan Kenneth spilte på de forskjellige partiene, men alt i alt låt det litt neddysset det vi fikk servert. Dette kan nok tilskrives at konserten  noteres som debut for besetningen, og det er helt sikkert kun snakk om innkjøring.

Lyden var litt tynn slik jeg hørte det, ikke hadde de bass (på tape) og musikken var ikke, slik jeg som tilskuer der og da fikk foten for, veldig festivalvennlig. Her var det mange som ikke visste hvem det var, noen var blodfans og andre hadde hørt hist og pist. Jeg tror dette bandet nok er tjent best på konserter hvor alle som er der kommer ene og alene for å høre Ihsahn. Jeg har tatt feil før, men jeg anmelder slik jeg husker og tenker, så får det være. Emperorfans smilte når en eller annen låt fra den perioden ble spilt. Nytt album fra Ishahn er underveis, da vet du det.

Alcest fikk være Alcest, ikke har jeg et forhold til bandet, og i de tre dagene som var proppfulle av band, måtte jeg naturlig nok velge bort noe. Jeg så så mye at jeg ikke har dårlig samvittighet for det 🙂

Backyard Babies kjedet meg skikkelig. En grunn tror jeg var at lyden ikke var så sprek, eller volumet og trøkket manglet. Bandet jobbet slik jeg så det bra, men det ble ikke formidlet ut. Jeg er ikke større fan av stilen, men legger til en fotnote på at en skikkelig fan jeg kjenner fortalte meg at dette ikke var blant bandets beste jobber. Ikke noe jeg gadd å se hele konserten av, uansett måtte jeg fly en del for å rekke over listen min, og da bruker jeg ikke tid på et band utover noen få låter.

Sveitsiske Eluveitie har jeg sett før, og det er livevennlig så det holder. Hauger med liv, fart og folkemetal, syv stykker i besetningen (ikke så mye hyre på hver altså 🙂 og et knippe merkelige instrumenter.

Bilde til høyre: Testament

Lyden var litt spe i teltet, det var høyt og klart, men de manglet bånn. Og dette bandet hadde heller ingen bassist, men i motsetning til Ihsahn mener jeg at det ikke lå veldig mye bass i sfæren. Syv mennesker, og så velge bort bassen? Vokalisten dro til og med fram en mandolingreie etter hvert, det betyr at han vet å traktere strengeinstrumenter, hvorfor da en mandolin? ;). Denne konserten ble, som mange andre, kuttet ned bittelitt fordi andre band gikk på andre scener, men jeg ble lettere dratt med i stemningene de skapte, selv om jeg ikke har utgivelsene på handlelisten utover promofilene som slenger på maskina.

Og hva som fikk meg til å droppe de siste par låtene fra sveitserne? Jo, klokken var slagen, den var ti minutter på Testament, ett av fem band jeg virkelig så fram til. Testament har jeg fulgt siden første skive, og er fan, men samtidig er det jo objektivt noe liktlåtende thrash det går i. Etter en hel konsert hører man at det er lite variasjon i riff og vokal, eller rytmikk, men liker du det de gjør, er det innertier. 

Bandet var sultent, leverte varene, spilte feite klassikere som Apocalyptic City, Raging Waters, Over The Wall og Souls Of Black, og fikk godt med feedback fra publikum. At de hadde en fet, fet backdrop og et par andre scenedekorer løftet det hele, skal ikke så mye til ;). En grei dose Bay Area-thrash fra Hoglan, DiGiorgio, Billy, Peterson og Skolnick. 

Etter Testament hadde vi hele fem minutter før Parkway Drive skulle på scenen. Jeg så mesteparten av konserten, hvor bandet leverte en mer extrem stilart enn jeg hadde forventet basert på det jeg hadde hørt på skive. Jeg falt egentlig inn litt tilfeldig, for min reisemakker Vidar ville gjerne se de. Og selv om de nok krasja med en del av de eldre rockerne, dette er et moderne metalband, var opplevelsen jeg fikk i tiden jeg befant meg i teltet, veldig bra. De oppholdt seg i et extremt landskap, med en moderne edge, men de hadde en såpass rå vokal live og musikk som skjærer over fra en deathaktig metal til core, da er det bare å innse at Parkway Drive fra Australia fortjener det gode ryktet som kom i forveien.  Det låt i hvert fall tøft og fett, de hadde i tillegg en voldsomt bra lyd – summert en opplevelse jeg satte pris på. Etter ca. tyve minutter ble det til å forlate teltet, for svenskene i Opeth var på øyeblikket klare på hovedscenen. Og det bandet var også et jeg hadde gledet meg til å sjekke ut.

Bilder til høyre: Opeth

Jeg hadde vært så herlig glup og notert noen stikkord på enkelte av banda, jeg prøver å gjøre det så jeg slipper å anmelde hele festivaler basert på hukommelsen.  
Det skjer små ting av og til som gjerne kan ble glemt. Men hva hjelper det når alt er borte når jeg kommer hjem? Uproft, men heldigvis har jeg fortsatt en veldig bra hukommelse.

Opethkonserten var magisk. Ikke livevennlig kanskje, for på en dag som regnet og en litt småsur greie hadde regjert, og hvor folk begynte å bli slakke i systemet, var et band som lot det rolige dominere kanskje ikke det man ville stå og se på når knær og rygg begynte å skrante. Men vi stod, rett opp og ned, og jeg personlig var lamslått over hvor bra lyden og spesielt nivåene var. Dette var som å sitte hjemme og spille en skive, lyden var så bra! Stemningene, feelen, wow! Det eneste jeg hadde å utsette på opplevelsen var at Mikales growl ikke var veldig brutal, mulig er utviklingen til bandets musikk en årsak, kanskje stod jeg feil og ikke fikk det trøkket som muligens var der, men jeg følte at det var forsvunnet en liten topp på det han var kjent for i den gruffete vokalavdelingen.

Vi fikk flere gamle klassiske låter, som ikke slo så hardt som de har gjort tidligere, men jeg er mye mer glad i slik bandet beveger seg, og spesielt sisteskiva er helt utrolig. Men festivalmateriale? Mjo, mja, kanskje, men for de innvidde – de som ikke kjente til bandet kan nok ha følt seg litt lost, at om de ikke kjente låtene ikke fikk like stort utbytte. Et hint om dette var at det ble synlig lite folk mot slutten, og på tampen var det ikke så voldsomt mange igjen foran scenen, men jeg lover dere at de som mesket seg hele veien, som stod og tok imot satsen, de fikk en fantastisk opplevelse. Fantastisk.

Bömbers turet og gikk i teltet, etter en lang dag var det ikke noe jeg prioriterte, spesielt siden kroppen begynte å bli litt lei av regn og litt høstlig atmosfære i kroppen. Jeg elsker Motörhead, men er ikke videre fan av tributeband, det overlater jeg til de som drikker, som elsker å hyle og skrike ut favorittlåtene og som har energinivået så sent til å frike ut. Men dagen etter er det nok jeg som var vinneren :). 

Olve skal ha for å ha klart å kopiere snerten til Lemmy fryktelig bra, det var svært nær originalen det jeg fikk med meg.

Bilde under: Bömbers