Lørdagen ankom, noe som markerte Tons Of Rocks siste dag i 2015. Festivalen gled såpass greit framover at det ikke var noe pes å henge der, få med seg det meste eller å fungere over tre lange dager med konserter. Noen valgte å slenge på campen, noen valgte å komme litt sent, til de større banda, alle fant sin groove og hjulene i Halden gikk knirkefritt. Men det er jo alltid dumt at folk ikke er og opplever konsertene i slike settinger, at man heller sitter og fester og prater bort masse fet musikk, men folk bestemmer jo selv, og folk betaler for seg, da er det bare for meg å holde kjeft.

Løftet til meg selv om å ikke skrive for mye ble totalt fiasko, sorry, men jeg hater når folk omtaler konserter med to setninger, og håper da mine tekster kan stå som en motpol.

Bilde til venstre: Triosphere

Alle bilder er knipset av Jørgen Freim, eminent fotograf og Heavymetal.no’s offisielle fanger av øyeblikk under Tons Of Rock 2015.

Jeg var i skikkelig knipe på lørdagen, jeg befant med ikke langt unna festningen, på en parkeringsplass, og gikk veldig fort for å rekke Triosphere. Ved foten av festningen, eller, litt før, hørte vi Idas mektige stemme runge over området, og jeg skjønte umiddelbart at vi kom til å ikke få SE bandets par første låter. Men, meg og mine to makkere fikk med oss alt av lyd. På slutten av andre låt var vi foran scenen, og du verden, det er alltid godt å se bandet posere og fyre av metallen sin. 

Med stresset godt under kontroll og ørlite svett kropp, og med beina plantet foran Fort West for å se Triosphere, er det jo åpenbart at jeg gikk glipp av første band ut, med det kledelige navnet The Last Band. Sorry folkens, noen ganger er ikke alt like lett å sy sammen dessverre.

Om jeg kan kalle Triosphere et trønderband vet jeg ikke, for det er jo kun de to gitaristene som har opphav i rockebyen. Men siden bandet ble født der, startet av gitarist Marius fra Griffin, tror jeg jeg slipper unna med det.

Trønderbandet hadde kvelden sin gitt. Jeg har sett de mange ganger, Tons Of Rock fikk bevitne et band som hadde gnisten og lyden. Spesielt trommelyden og trøkket Kenneth fikk, løftet Triosphere et par hakk. Jeg liker godt alle de tre skivene som til nå foreligger, men har så mye respekt for/glede av den økende kvaliteten de viser for hver skive, at jeg faktisk hadde ønsket mer fra sisteskiva. Soloene satt som vanlig, selv om jeg faktisk holder en knapp på soundet vi fikk på årets Karmøygeddon. Det har naturligvis ikke noe med spillingen å gjøre, men plassering, lyd og dagsform. Det jeg kunne ha tenkt meg er flere tostemte soloer.

Nå noterte jeg ikke setlister foruten Twisted denne helgen, men jeg mener at låtvalget til Triosphere ikke var så ulikt det vi fikk i Kopervik for halvannen måned siden. Nå er det bare å håpe på at jobbeturnus klaffer slik at jeg får sett de på Southern Discomfort i september!

Bilde til høyre: Tribulation

Dunderbeist fikk være Dunderbeist, det ble rett og slett ikke plass til bandet – men jeg var innom kort, og kunne fastslå at det var greit med folk til å ta unna det som kom fra scenen. Jeg er uansett ikke voldsomt bevandret eller fan av bandet.

En venninne av meg trakk oss ned for å se Tribulation, dette svenske bandet som ser ut som det uekte barnet til Marilyn Manson og en vampyr, og som spiller en form for 70-tallslignende svart metal. Merkelige skruer. De kjører fullt på image, holder maska og er faktisk ganske gjennomførte. Musikken kjenner jeg ikke fra før, jeg har hørt en knapp låt, og fikk derfor ikke veldig stor uttelling. Dessuten slo jeg fast at det å se forbi image i slike tilfeller ikke er så lett. Skrell bort alt og fokuser på musikken, det er ikke lett på en slik konsert – her er det posering og teatralske bevegelser som styrer det hele, og selv om jeg jo er fan av Kiss, som jo ofte skjulte svake låter med tøft image, falt jeg ikke for Tribulation. Det er min personlige preferanse, det var nok av folk der som sugde til seg dette som ei gammal ei. 

Deretter var det faktisk en lomme uten band for min del, ikke så altfor mange minuttene, men etter å ha sett bittelitt på Dunderbeist på hovedscenen, trava jeg ned til teltet for å se på lokalbandet Planet Mastergod. Dette bandet har jeg gjort en del på i årenes løp her på Heavymetal.no, men aldri sett live. Takket være trooperen Erling Midstue ble jeg minnet på å stille, og jeg bestemte meg for å prioritere dette. Norske band, og spesielt de mindre, er jo en viktig del av Heavymetal.no’s fokus, så her ble det full tid. 

Dette er et band som kjører en tung og groovy form for rock, og hvor det spes på med en hardere edge – men jeg vil ikke kalle dette et metalband. Tung grungelignende hardrock med harde albuer? De har uansett en evne til å fange lytteren, for de ligger i denne suggerende formen for rock, som man blir stående og gynge til. De tre første låtene var ok, men det løsnet ikke helt for bandet. Ikke før låten Disharmony kom, fra den og ut var dette en feit konsert. De trengte altså bare litt tid på å sette seg. Basslyden var noe kraftig, tidvis såpass at jeg måtte flytte på meg. 

Bilde til venstre: Planet Mastergod

Imagemessig har de litt å gå på. det var vel kun bassist som så nogenlunde rockestjerne ut, uten at jeg mener noe negativt med det. Når bandet var ferdig, var det fullt firsprang opp til hovedscenen for å få med meg litt Solstafir. 

Solstafir: I lys av denne kjedelige konflikten innad i bandet, hvor en splitt med trommeslageren har gått sin gang i mediene, må jeg si at det var en liten bismak. Det er jo flere sider av saken, men uansett er det kjipt, og man blir litt påvirket, ubevisst.

Det jeg fikk med meg, jeg gjetter på ca. 20 minutter av bandets 50 tilmålte, og som i Haugesund under Karmøygeddon i fjor, var bandet svært bra. Ikke alle jeg snakket med likte det islendingene lirte av seg, det er vel en fordel å kunne nyte monotone melodier og vakre stemninger blandet med rock. Framtoningen til bandet fungerer, de er, i mangel av ord, litt lost, de ser ut som om de går inn i en rolle og er litt fjerne. Kanskje er de det også, men det funker. En forsiktig kommunikasjon med publikum, kombinert med sedat og drivende musikk, for meg er dette en fungerende hybrid. Jeg liker spesielt nerven til vokalisten, som gjør musikken en stor tjeneste.

Rammsund ble ofret, man måtte på do (faktisk) og man måtte labbe litt rundt for å godgjøre kroppen – men dessverre for meg fikk jeg vite av en madam etterpå at det hadde vært veldig show – my loss 🙁

Etter å ha fjernet overflødig veske på de fantastiske vannklosettene jeg nevnte i torsdagens rapport, og byttet til Metal Hammer-skjorta jeg fikk stukket til meg (abonner nå til en billig penge), var det jammen ikke lenge til Artch, ett av banda som dro meg til Halden. Faktisk hadde jeg vært gal nok til å dra om Artch hadde spilt gig uansett, så å få med seg dette klassiske norske metalbandet var absolutt noe jeg gledet meg til. 

Bilde til høyre: Artch

Jeg er blodfan, men samtidig en nøktern skribent som skriver det jeg føler, ser og opplever. Artch var fett, men ikke helt der oppe, ikke der jeg hadde håpet de skulle ha vært. Lyden var bittelitt lav, vokalen kanskje mest, men det var litt forskjeller basert på hvor jeg stod. Men, jeg følte at Eirikur ikke helt fikk løsnet og at gitaristene var litt kneblet. Dette er naturligvis ikke rart, bandet er ikke aktivt og hadde øvd inn settet for denne anledningen. Det er enormt fett å se de, misforstå meg rett, men objektivt var det bittelitt som ikke helt åpnet seg. 

Det som slo meg som fantastisk, var hvor fett trommeslager Jørn spilte. Her har du en kar som ikke har kjørt gig, ihvertfall ikke med Artch, siden 93 eller 94, og her kommer han med sitt sedvanlige monsertkit og leverer en knalljobb! Det var lite som vitnet om års fravær, og jeg håper Jørn og Artch finner ut at de vil spille seg opp igjen, og satse på metal. Eirikur er jo knyttet til progrockerne i Magic Pie, som kanskje er grunnen til at han ikke hadde metallungene helt på stell, og bassist Bernt er jo veldig aktiv:). Sist jeg så Bernt var jo med Dracula-prosjektet til Lande/Holter, og vi snakker om en innkjørt tykkstrengsbehandler :).

Låtvalget kunne kanskje ha vært litt bedre, for det er og blir førsteskiva som regjerer, og jeg hadde heller hørt hele den og et par fra andreskiva, men det er jo ikke noe jeg styrer :). Det var også tydelig de eldste låtene som slo best an, og det var de eldste låtene som fungerte best på Fredriksten Festning. Det var gøy å se Eirikur introdusere Power To The Man, en låt og en tekst som kanskje ikke helt er fritatt for å være litt flau :). Om jeg ikke husker feil, var det den gang likestillingsombud Unni Rustad som fikk æren av å være grunnlaget for teksten. 

Summert en god konsert av Artch, og når man tenker på at dette var en enslig jobb som bandet øvde seg opp til, og med tanke på at de ikke spiller veldig ofte sammen, sier jeg meg svært fornøyd. Bare det å se logoen henge over trommesettet, og å se det klassiske oppsettet til Jørn,var verdt hele timen de hadde fått utdelt. Nå er det bare å sitte og gremmes over at jeg ikke kunne komme meg opp til generalprøven de hadde på onsdagen – det var hardt å si nei til slikt.

The Good, The Bad And The Zugly måtte skippes, for jeg hadde 6 konserter til å se i løpet av kvelden, det ble litt mat og prat istedenfor. På sosiale medier i etterkant fikk jeg beskjed om at det var en super konsert, og at jeg hadde gått glipp av noe stort, men dessverre må man naturlig nok velge når det er så tett med band. Om vi ser bort fra det lille jeg så av Dunderbeist, fikk jeg med meg 12 av 15 band, klager noen på det skal de heller få lov til det :).

Min reisemakker og sjåfør, Vidar, kom mye for In Flames, og jeg hang med. Ikke er jeg fan av bandet, jeg synes det er kjedelig. Men jeg er aldri fremmed for å se konserter og gi band flere sjanser, og mange artister er jo ganske annerledes å se live enn å lytte på skive. Jeg har til info kun et par konserter på samvittigheten fra før med In Flames.

Bilde til venstre: In Flames

Jeg lot meg imponerer over tre-fire låter,og også mange av riffene ga mersmak. Dette er proffe folk, dette hører du er et band som spiller mye ute. Men alt i alt var det følelsen av et litt kjedelig musikalsk innhold som ble løftet fram med monsterlyd og masse effekter. De brukte en del fyrverkeri og flammer, og det går jo alltid hjem til et publikum. Men skjærer man bort alt, stod ihvertfall jeg igjen med å holde på posisjonen min med svenskene; det er litt kjedelig, og et band som ikke møter mine krav til innhold. 

Det var altfor mye tomprat fra vokalisten. Jeg er sikker på at uten det og denne unødvendige seansen hvor en småfull publikummer kom opp på scenen (og ikke ble loset ut før etter lang tid), setlisten kunne ha fått et par bidrag til. En ting er om man har noe å si, men her var det bare…tomsnakk.

En ting er når det overlappes, at band spiller litt i hverandre, men det er like ille når et band begynner akkurat når et slutter, det er pes det :). Fleshgod Apocalypse begynte på minuttet samtidig som In Flames avsluttet med bomber og flammer, da var det bare å marsjere ned til teltscenen.

Og hvilken konsert! Jeg har sett bandet tre ganger før, dette var den beste. Monsterlyd, en fantastisk flink lysmann og et band som var helt på høyden gjorde konserten til ett høydepunkt. På skive blir det for mye for meg, men når alt sitter live, da er det gøy å bevitne bandet. Jeg hater fortsatt bassistens lyse vokalutbrudd, og kunne ha tenkt meg litt mer tangenter, men det meste stemte i teltet denne lørdagen. Dama som var plassert litt bak, og stod for operatiske sinnslag, og som så ut som en svart, slem blomst (Se bilde under artikkelen), hadde mye å si for helheten. Men, det er nok væremåten til vokalisten og det avsindige trommespillet som får flest til å følge med. 

Bilde til høyre: Fleshgod Apocalypse

Sjelden kost å få en så velfungerende konsert i lyd og lys, og det var en fornøyd gammel eksiltrønder som forlot fasilitetene for å få med seg Seigmen. 

Jeg har ikke noe forhold til Seigmen, la oss få det avklart med det samme. Jeg kjenner folk som har et nært religiøst forhold til bandet, noe jeg absolutt ikke har. Jeg valgte å finne meg en plass på plenen som var skrådd ned mot plassen, og fikk sett det meste av konserten i hvileposisjon. Det var en utrolig opplevelse, spesielt med lysshowet, og den generelle stemningen de klarte å skape. Jeg falt ikke for vokalen, den er litt, vel, ikke helt meg. Jeg ble fascinert av et lass med lasere de brukte, og som gikk helt over til motsatt siden av festningsplassen – der de lekte seg med crewet som holdt på å bygge opp til Kreators scenerigg.

Noen av låtene var sykt bra live, andre litt tomgods, men jeg skjønner godt hvorfor folk liker gjengen, for det er et eller annet særegent med Seigmen. Jeg har sett de før, type 93 og før det under navnet Klisne Seigmen, og vet hva det går ut på. Dog, ikke fan av skivene så langt, men understreker igjen at jeg har forståelse for at mange faller for den melankolske rocken de tryller fram. Opplevelsen på Tons Of Rock står igjen med positivt fortegn for min del.

Bilde til venstre: Seigmen

Lang dag, sliten, venter på Kreator. Hvor går man da? Jo, til teltet for å bevitne Enforcer. Svenskene er så energiske at jeg ikke helt skjønner hvor de tar kreftene fra. Jeg liker vokalen, men live, denne kvelden, skar den dessverre inn i ryggmargen. Olof skal på død og liv hyle hver gang han får sjansen, og når det er litt vel drøyt volum kan det bli feil. Når vi kom inn i teltet hørte vi umiddelbart at lydmannen kun har sett Spinal Tap i sitt liv, for her var det høyt – men det er rart hva ørene venner seg til etter en låt eller to. 

De er ultraflinke musikere, og har mange tøffe riff og rytmer, men det var sent, og jeg hadde sett så mange band at Enforcer blir litt feilplassert. Sist jeg så se de var de en kvartett, og jeg fikk vite at det kun var snakk om at trioformatet var for anledningen, lineupen hadde altså ikke blitt strippet ned.

Kreator skuffet ikke, men låtvalget gjorde at jeg synes konserten ble forbigått av tidligere møter med bandet. Ingenting fra Extreme Aggression? Ræv. Og folk var slitne, tydelig slitne, men jeg synes publikum var flinke. Circlepit og plenty av liv, imponerende. Men jeg fikk følelsen av at bandet ikke var helt happy med innsatsen, de spilte ihvertfall kun en liten time, og ingen bonuslåter, ingen retur for å gi oss Flag Of Hate eller andre klassikere. 

Ventor var dritbra denne kvelden. Jeg har sett de flere ganger, og spesielt etter reunionen med trommisen har det vært ganger der det ikke helt har vært på plass. Og man husker jo i gamle dager, på skivene, at det hanglet på en sjarmfull måte. Det vi så i Halden når tyskerne gjorde sitt fornødne, var at Ventor var stødig som en maskin, han slo så presist og bra at jeg rett og slett ble megaimponert! Aberet for de som på død og liv skal ha alt oldschool, var jo at låter som Pleasure To Kill og Endless Pain plutselig ble strammet opp og perfeksjonert :). Overgangene som nærmest snublet over i hverandre før, var nå helt på stell. 

Bilde til høyre: Kreator

Ellers var sceneshowet ok, bra med lys, papirstrimler som kom dalende ned over oss, konfetti, flammer, you name it! Mille var lite vokal på talefronten denne kvelden, settet var preget av rutine. Men lyden var enorm, bandet fantastisk og konserten ok. Kreator er uansett Kreator, og selv om jeg ikke følger de veldig tett nå, faktisk ikke siden Violent Revolution, setter jeg pris på å se de. Men på en festival bør de kanskje velge flere av de klassiske låtene?

Klokka var nå over halv to på natten, og Iron Made’em med den fantastiske Thunderbolt-vokalisten Tony i spissen, hadde allerede startet i teltet. Faktisk hadde bandet holdt på i en halvtime når vi kom ned. Det betyr at vi kun fikk smake på i overkant av tyve minutter, men det var verdt hvert sekund. Jeg elsker Tonys vokal, og det er få som gjør Maiden så fett som denne karen. Bandet ellers leverte, men det er og blir sangeren i dette tilfellet som løfter opp til øverste hylle. Tony synger bedre enn Bruce selv gjør i dag. 

Tons Of Rock 2015 var over, jeg var drithappy og fastslo at jeg lett kunne ha gjennomført en dag til, men realiteten kommer jo snikende innpå og man vet at dagen etter er hverdagen atter en gang der. Jeg takker gjengen i Tons Of Rock for at jeg og mine fikk komme, en salutt til Vidar og Jørgen (foto) for å sikre Heavymetal.nos tilstedeværelse, jeg satte umåtelig pris på at så mange hilste på og tok kontakt, for det pleier ikke jeg å gjøre så mye ;), og jeg takker Rune for at jeg kunne bo privat. Man tømmer ikke huset og lar familien bo på hytta mens to metalskaller overta jenterommet til fjortisdatteren pluss står for mat og kjøring fram og tilbake, uten at en solid knytteneve løftes i lufta! Passer det neste år kommer jeg igjen :).

Bilder under, fra topp: 2 x Fleshgod, Triosphere + Artch