På datoen når Kal-Els nye skive kom, kjørte de konsert på Onkel Aksel, Kristiansands nye tilskudd på livefronten. Sammen med seg hadde de et energisk rockeband fra Århus, og danskene tilførte kvelden masse gode vibber. Disse to banda sammen utgjorde en veldig fet pakke.

Opp halv seks, kjøre madamen til flyet, hjem og vekke unger, sykle til jobb, hjem sent, hente kona på flyplassen, jogge, spise, sovne svett og fæl i en stol utendørs, våkne og ikke skjønne noen ting, alarm på konsert går av. 

Var Onkel Aksel stedet å være for meg denne kvelden? Burde jeg i det hele tatt kjøre bil? Jeg har gått glipp av Kal-El to ganger tidligere i Kristiansand, og jeg var fryktelig bastant på å komme meg ned, og slik ble det. 23:00 fyrte danske Captain Casanova av kruttet sitt, og med det kviknet jeg til så det holdt, og litt til.

Trioen fra Danmark visste ingen noen ting om, annet enn bandnavnet. Jeg anmelder veldig mange danske band, og felles for de fleste er at de enten har denne oldschool danske dødsmetallen på plass, at de ligner på Volbeat eller har et snev av den melodiske snerten til DAD. Jeg liker ikke Volbeat, ikke dødsmetallen til de danske banda heller, men jeg elsker DAD! 

Captain Casanova var selvsikre, de hadde energi og de hadde trøkk. Bandet kjente låtene så bra at de med letthet kunne ta ut hele bevegelsesregisteret mens de spilte – og det er i seg selv en opplevelse.

Låtene var kjempekule, de låt som en hybrid av eldre Nirvana og DAD, med en punka energi pluss et lett drypp av melodi. Ikke er jeg Nirvana-fan, men de hadde jo et eller annet unikt. Noe ærlig, noe som smittet, da snakker vi selvsagt om musikken ;).

Et par låter var ikke helt der oppe live, det var de monsterkule uptemposakene som fikk folk til å våkne. Spilleglede, godt humør og et tight band som visste mer enn opp med på instrumentene sine. Vel verdt å se denne gjengen, anbefales!

Kal-El? De dro ned tempoet til brunsneglenivå, men med groove. Jeg setter stor pris på band som legger seg her i tempo, selv om Kal-El nok hadde tålt bittelitt mer bredde i valg av fart. Men, jevnt over knuser de relativt hardt all the way, og det var vel egentlig ikke veldig mye i løpet av konserten som fikk meg til å miste fokus. Du vet, slik det av og til er, når man begynner å se litt rundt og tenke på andre ting.

Selv om Ståle på vokal, som fronter med en Ozzy-lignende lys stonervokal, og gitarist, som så noe for snill ut til å spille så dyster musikk, leverte, var det denne vakre madamen på bass og den utrolig frekke (da snakker vi om spillingen folkens) trommisen som stjal mye av oppmerksomheten. Sammen klarte kvartetten å formidle låtene bra, de fant veien til rockefoten på flere, og jeg må si at opplevelsen denne fredagskvelden ble veldig god. Litt av dette skyldes at folkene i bandene var så koselige, at de fant en god tone med oss i salen. Ikke undervurder dette, det hjelper ikke alltid å spille feilfritt og ha monsterlyd om man har et usynlig stengsel mellom sal og scene.

Lyden var enormt bra, ny mann bak spakene er den lokale lydstjernen Endre Kirkesola, kjent for sitt virke i Dub Studio. En ting er at band av dette kaliberet nok er lettere å stille lyd på enn mange andre, men det var ikke bare det som utgjorde resultatet på Onkel Aksel. Dette lover bra for framtiden, og spesielt siden scenen skal brukes under Southern Discomfort.

Bildene som følger her er knipset av Jan Willy Aaraas, tusen takk for at du ville låne bort!!!