Året bød på en variert meny, og den lille sørlandsfestivalen viser nok en gang at de tenker på alle lag i metalscenen. Året bød også på endring av «lillescenen», nystartede Onkel Aksel var nå stedet som skulle sørge for at dagene ble avsluttet verdig, og med kraftig oppgradert lyd, og god stemning, ble det absolutt en frekt bra opplevelse å henge der. 

For min del var ca halvparten av banda noe jeg personlig ville se, men i motsetning til noen tidligere år, fikk jeg med meg en partner til å ta unna de som falt feil for meg. Dere som har anmeldt hele festivaler selv, eller deler, vet at det faktisk er ganske krevende å se og følge med, tenke og legge på minnet, derfor var det ikke feil at jeg splittet lineup-en i to og dyttet resten over til min skrivepartner, LyM.

Alle fotografier er tatt av Boris Danielsen, som begynner å bli greit varm i Hmno-regi, og det er bare glede Boris, du er flink! 

Her er galleri fra dag 1

Her er galleri fra dag 2

Det jeg gledet meg mest til var Arkentype og Madder Mortem, de har jeg et nært forhold til. Eller, mest Madder, Arkentype er jo såpass ferskvare at det er mer snakk om å følge opp og finne ut. Skiva er jo i komminga, bandet er klare for 1001 Watt, og vi snakker om et ungt band som spiller metal for de…yngre? Folka er dritflinke og bør absolutt please dere som har strammet litt på skruene siden 80-tallet.

Mental Disaster sparket igang Southern Discomfort, og her snakker vi lokal flora, rølp og extrem metal. På gitar stiller tidligere Tonka-tryne Bernt Sørensen, og med sin sedvanlige Gibson Les Paul, som jeg tror har grodd fast i fyren, ledet han bandet bra framover. Om Mental Disaster hadde tjent på å ha to gitarister vet jeg ikke, men enkelte partier tror jeg hadde vært feitere, mens andre MÅ ha denne rå greia. Bent på bass, som jeg tror hadde lånt bassen til Steel Panther for anledningen, gjør en habil jobb når gitarsoloene, de par-tre som jeg fikk med meg, kom. Trommeslager leverte, men i et par av låtene tror jeg det ble noe kluss med en av basstrommene, og noe som kunne ha vært ble ikke. Jevnt over dog, var det en kar som holdt bandet godt i tøyler og dytte framover når det var behov. Jan Åge på vokal er jeg størst fan av når han er nede i magesekken og finner fram vokalpartier, men han ligger veldig ofte der oppe, i en skrikete svartmetaltåke. I doser synes jeg det fungerer, men med denne formen for metal, dødsmetal med en del thrasha riff, mener jeg det hadde vært smart å variere mer eller vippe vektskålen over i en mørker variant. Det han udiskutabelt er, er en bra frontfigur.

Låtene fra debutskiva fungerte best denne kvelden, de par nye var noe vanskelig å få oversikt på. Litt mange detaljer i arrangeringen kanskje, og jeg værer et stilskifte, om disse to var representative for nyskiva som er på vei. Alle jeg snakket med var enig i at når Mental Disaster kjørte på med disse tunge, groovy dødsmetaltemaene, da var de på sitt beste.

En bra gig og et band som fikk greit med oppslutning, og som helt klart bør føre opp denne jobben som en av de beste. Eneste aberet jeg har er at om de skal vokse og utvikle seg, bør de tone ned det å være så rølp, å snakke seg ned. Det å være stolt av noe, fronte det, holde fokus live og ikke bli for lokal, tror jeg kunne vært smart. Men samtidig fikk jeg fortalt av bandet at det var slik de ville framstå og være :).

Deretter var det Triosphere som stod på planen, og trønderne er aldri feil å få med seg.

At det kanskje burde ha vært flere folk på Kick denne fredagen er helt klart, men samtidig er det som det er, og det er en festival som er liten, intim og som ofte leverer svært bra konsertopplevelser. Triosphere har vi sett tidligere på Southern, men jeg tro nok at for en del i salen var dette første møte med bandet. Man ser det fordi Ida alltid pleier å imponere, vri hodene til gøtta litt og få damene til å drømme om at det var de som stod der. Publikumet og festivalens profil er nok litt mer extrem enn det Triosphere er, men de fungerer som den friske tomatskiven i burgeren.

Det som var åpenbart denne kvelden var at Kenneth virkelig har funnet sin plass, etter noen konserter og litt tid i bandet er det nå ganske tett opp til slik jeg husker Triosphere med Ørjan, tidligere trommis. Cudos! Bandet ellers er solide, de har spilt mye og er sikre på seg selv, det er tydelig.

At de ikke helt ser ut til å vokse så mye og få så mye de fortjener etter alle disse årene, skjønner jeg ikke. Innsatsen live burde ha sikret bandet en bedre spot på plakaten og større jobber utenlands, men dette er seige musikere, de er overbeviste på egen jobb, og jeg tror det kun er snakk om kort tid, kanskje en plate til, før det løsner. Sjekk ut sisteskiva folkens, den absolutt sterkeste de har sluppet.

Jeg har sett bandet mange ganger, første gang i 2005, dette var tredje gang bare i år. I årenes løp har jeg blitt vant til låter, framføring og uttrykk, men jeg hørte noe som snakket om at låtvalget live burde ha vært mer konsentrert på de røffere sakene. Det er jo selvsagt et skille mellom de som følger bandet, og vet hva de får, og de som hører bandet for første gang og kanskje er mer opptatt av trøkk – jeg noterer det bare, så får du selv velge hvilken side du er på. 

Jeg fikk grei lyd der jeg stod, og detaljene i gitararbeidet kom godt fram, selv om jeg fikk Marius best fram, som kanskje er naturlig om man ikke står sentrert midt i lokalet. Konserten var totalt veldig bra, tett opp under Tons Of Rock, som sier sitt.

Yngve

***

Stemninga er nå, såpass sent på kvelden, helt på topp, spesielt idet kveldens hovedband Rotting Christ entrer scenen. Det legendariske death metal-bandet fra Hellas gjør en meget solid innsats fra ende til annen. Jeg lar de som kjenner bandet godt nok avgjøre om setlista holdt mål, for meg høres det i alle fall ut som bandet har en variert diskografi, kanskje ikke så rart når de har holdt på i over 25 år. Det er mulig å trekke paralleller mellom låtene, noe som skyldes at bandet har en gjenkjennelig stil, som forresten har aner av melodisk svensk death metall fra nittitallet.

Det kjennes lang vei at Rotting Christ er vant til å spille på større scener, og også er vant til et mer aktivt publikum (skjerpings, folkens!). Soundet er tungt og Behemothsk (jeg vil tro at det er sistnevnte som er inspirert av de greske gudene og ikke omvendt), videre er spillinga spennende og organisk fra alle bandmedlemmenes hold. Basert på kveldens konsert med Rotting Christ får jeg lyst til å tette det råtne hullet i musikksmaken og slå på spilleren, noe jeg også gjør.

LyM

***

Deretter bare det ned til Aksel for min del, hvor lokalgøtta i Arkentype, pluss en flink liten gullstrupe på vokal, skulle vise seg fram. 

Arkentype er ikke i min gate egentlig, men jeg hører så mye nytt, både bra og dårlig, og tror jeg vet litt om å skille clinton fra hveten. Jeg er stor fan av trommeslager Simen, som tidligere frekka seg maks i dødsthrasherne i Timewaves. Nå slår han ikke så røft og teknisk, men det han gjør er utrolig kledelig for bandets musikk. Arkentype er en form for aggressiv metalcore med popkanter, om du skjønner. De spiller aggressivt, og fyrer av nådeløse skudd, men de har denne snille sømmen tydelig plassert i midten. 

Jeg har sett bandet live før, og synes egentlig de gjentok bedriften fra den gang, hverken mer eller mindre. De er såpass flinke at det ikke nødvendigvis vil speile seg i livearbeidet om de kjører mange konserter, de er flinke allerede fra dag en. Spilleteknisk er det altså ingenting på utsette på bandet. Alle er det sterke leddet, som ikke er alltid er vanlig. 

De er smått hipstere, unge, flinke, vet hva de vil og vet hvordan de skal gjøre det. Om de finner sitt publikum er det egentlig ikke voldsomt mye som kan stoppe Arkentype, så muligheten for at du en gang hører om bandet i en større sammenhengen enn Onkel Aksel, vil ikke forundre meg. 

Jeg bet meg fast i tangenttrynet, han var utrolig viktig for bandets sound, og veldig spennende å følge – han jobbet ofte med det jeg kaller lydtepper, å legge underlag eller tette igjen og krydre, fett! Om bandet for ex hadde gått bort fra synth/tangenter og addert en ekstra gitar, hadde de nok mistet litt av særpreget.

Eneste buggen for min del av bassistens skjorte med oppnedkors :), ikke verst for et relativt nytt band på en såpass kul festival? Og håper du ikke slo deg når du falt bassist Kjetil :).

Dag 1 var over for meg, klokken var to ihvertfall, og jeg skulle opp igjen 05:00 for å kjøre min sønn til en turbuss, rart hva man utsetter seg for i metallens navn. 

Yngve

***

Det er fryktelig vanskelig å love at man skal skrive noen ord om en konsert, minst like vanskelig å ha forventninger til et band (basert på det overfladiske faktumet at det er et saakaldt superband), spesielt når det viser seg å være nærmest umulig å tilfredsstille andre med det man klarer å lire av seg eller bli tilfredsstilt selv av det man har vært vitne til. 

Å skrive noen ord skal jeg nok klare, men det får da bli som det blir, briste eller bære, og kaste forbannelse over meg den som ikke har forstått at jeg bare tar slikt som et kompliment.

Når det gjelder superband skal man være forsiktig med hva man kommer med, for det er alltid noen som kan fortelle deg at du tar feil dersom du påpeker at kvalitet bør være en selvfølge når man har pådratt seg de mest uhumske titlene innen True Norwegian Black Metal-sjangeren; her har vi jo et stempel som uansett kun finnes for å tiltrekke seg utenlandske fans. Sorry mac, det kvalitetsstempelet funker aldeles ikke i Den Saakaldtes tilfelle.

Bandet spiller greit nok, og alt går i ett kjør, og det er vel kanskje noe av det som er problemet. Opptredenen mangler fullstendig karisma. Når man så ikke er den fødte scenepersonligheten, er det kanskje greit å ha på seg redningsvest i form av appellerende sceniske virkemidler. Ironi, for eksempel, funker ofte. Bare man leser låttitlene virker det jo som Den Saakaldte er proppfulle av det. Misforstå meg rett, jeg elsker den noe utdaterte X-generasjonspregede (?) nihilistiske faen-i-helvete (forøvrig en av bandets platetitler) -holdningen som har gitt mange (østlandske) band et verdenomspennende rykte. Men da må man jo kjøre på, spesielt live! Det kan være at jeg er fullstendig på bærtur når det gjelder Den Saakaldtes reason to live, jeg kan i tillegg være både stokkdum og ignorant; poenget mitt er likevel at det er noen grunnleggende mangler i deres kommunikasjonsevner mot publikum. Musikken er altfor generisk, men likevel avslører noe skarpe riff; den er i tillegg nokså kald og maskinaktig à la Dødheimsgard, så her får jeg gi vekk jokerkortet mitt (som satt så langt inne) til dem til slutt.

LyM