Lørdagen bød på en utrolig variert meny, og det jeg fikk med meg var absolutt verdt både såre knær og slitent hue. Blant høydepunktene for meg finner vi svenskene i Candlemass, det norske doombandet Abyssic og (for meg lokalbandet) Guardians Of Time. 

Alle bilder er lånt av Jørgen Freim, skrekkelig bra fotograf, og en knakende fin fyr -jeg bukker og neier for lån :).

Først, festivalen begynner tidligere enn før, Heatseekers stilte opp klokken 13:00, der var ikke jeg. Vi kom tidlig, men ikke i tide til å få med oss bandet dessverre, derfor havnet de ikke på min festivaltallerken. Men jeg har sett de før, og skal se de igjen, de spiller blant annet på Tons Of Rock om kort tid. Bandet består, for de som ikke vet det, av blant annet Kelly, festivalsjefen på Norway Rock, og vokalist Roy, som vi husker fra Zerozonic og som fronter vestlendingene i Alien Ken. Ac/Dc is the game, og de gjør dette bra. Jeg fikk nyss om at det var godt med folk, som er dritfett! 

Bilde til venstre: Backstreet Girls

Year Of The Goat var ikke plottet, satanrock er, for de som kjenner meg, ikke noe jeg bruker tid på :). Om noen har noe å si om konserten, send meg gjerne en linje så skal jeg flette det inn.

Og om jeg synes lyden var litt vanskelig å få foten for på Orkan dagen i forkant, var husbandet Backstreet Girls svineheldige med hvordan det låt. En ting er at jeg ikke så stort annet enn Müllers hode, og litt av lua til Petter når folk foran meg flyttet litt på seg, men det var en energi og en lyd som virkelig satte standarden. Det var en, i mangel av bedre ord, en metalproduksjon på bandet denne kvelden. Spesielt gitaren og bassen var skikkelig krem. Og tidligere har jeg enten gitt opp å komme inn, eller forlatt lokalet etter kort tid, fordi det rett og slett ble noe kinkig å få med seg noe i lengden. Men denne kvelden stod jeg støtt hele konserten, og synes bandet leverte den beste konserten jeg har sett – og om ikke sammenlignbart med de som virkelig liker bandet, har det begynt å bli noen. Gjesteopptreden av Tore Bratseth fra Studfaust/Bömbers føres opp som nevneverdig, da på låten Awright Awright Awright.

Etter at bakgårdsjentene hadde foldet skjørtene sine og gjort seg ferdig med sin del av Karmøygeddon 2016, bar det til hovedscenen for å sjekke om Kristiansandsbandet Guardians Of Time leverte. Jeg så en kanongig med de i hjembyen, under fjorårets Southern Discomfort-festival, den står som det beste de har gjort. Lørdagen her i Kopervik klarte ikke å tangere den, men bandet viste seg allikevel fram som et proft band.  Låtvalget var sentrert på sisteskiva, og det vanket ikke så mange klassikere som jeg mener de har pleid å ta med. Og heller ikke noen av de sedvanlige coverlåtene. Men det er forståelig, en slik festival er såpass viktig og bra å være en del av, at man vil promotere bandet som vitalt og utnytte den tiden man har på scenen. Trommelyden var ikke helt der, faktisk var det vel Geir Øyvind som fikk den svakeste trommelyden på hovedscenen, men det skortet ikke på innsats. Og for all del, det var ikke ille, det bare manglet litt for at bandet hadde kunne hatt en bedre backup fra trommisen. Ellers er bassist Jonkis alltid en glede å se live, han er så stjerne og beveger seg akkurat slik man skal i et slikt band. Ny gitarist fungerte bra, naturlig litt stillestående og avventende, men dette var hans første gig sammen med tidsvokterne. Og det fungerte svært godt sammen med ringreven, og en knakende bra sologitarist!, Pål. Bernt (også Susperia) på vokal har den stemmen han har. Han har blitt, som jeg har nevnt før, en mye bedre vokalist enn tidligere. Han har rett og slett blitt mer moden og vet bedre å legge stemmen der den skal være i den enkelte låt. Dette hører man jo særs godt på knallåten Empire, konsertens og nyskivas absolutte høydepunkt. Så, ikke så bra som sist, men en konsert jeg tipper levde opp til folks forventninger og kanskje skaffet tilveie noen nye fans? Fotnote på at de neste år har tjue årsjubileum, om jeg ikke husker feil? 

Bilde til høyre: Abyssic

Og en overlapp med Abyssic, som jeg oppdaget litt etter at Guardians hadde gått av, gjorde at jeg gikk glipp av deler av konserten til doombandet. Det var greit fullt, mange hadde tatt turen, mange jeg snakket med var imponert og mange likte godt det bandet hadde å by på. Jeg havnet litt på flanken, der lyden var bra, men hvor jeg kom litt i skytsilden til gitaren, som hadde en i overkant spiss lyd. Den dominerte der jeg stod, men det var ikke noe problem å nyte og få med seg det bandet presenterte. Det er in med kapper for tiden, mange band gjemmer seg bak slike. Det så bra ut, kanskje det fungerte mest for Håkon som spilte ståbass og sang, han var vel den jeg følte gikk mest inn i rollen som mysifistisk scenepersonlighet. Musikken var extrem, men tung, og hovedfokuset var på et ganske kurant og velfungerende form for doom. Jeg må vel sjekke dette ut på skive snart, for konserten var en god ambassadør for bandet, og det er et kompliment – når man ser et band live og vil ta skrittet videre.

Og jeg som elsker tysk repeterende rock’n roll-thrash :). Døh. Jeg har aldri likt Sodom, kommer aldri til å sette meg inn i katalogen, så mitt møte med tyskerne i 86 eller hva det var, det får stå som mitt forhold til bandet. Et par låter ble sett og hørt fra salen, resten fra merchområdet på en benk. Sodom@Karmøygeddon var nok heidundrende fett for en del, men for meg er det bare irriterende i lengden. Nok en fotnote på gjesteopptreden fra Tore Bratseth, om jeg ikke husker feil var det Overkill de delte på – og det fungerte greit. Jeg er jo Motörheadder :). De hadde god lyd, men det var høyt, og når et slikt band får høy lyd er det ikke nødvendigvis fett. Ikke slik jeg ser det ihvertfall.

Men, så kom høydepunktet, hovedgrunnen til at jeg lå i fosterstilling hjemme når Johnny slapp bandet i fjor, Candlemass. Jeg visste hva jeg gikk til, for jeg har sett de før med Mats Leven på vokal, og sittet mange ganger og myst på liveklipp på Youtube – men det er noe magisk med å stå på en slik velfungerende festival, med kanonlyd, og få servert Candlemass-låter fra perioden før 89. Konserten bar preg av et band som begynner å glemme Messiah, og strengt tatt er jo Mats en mye bedre vokalist enn Messiah, og takler den tidligere vokalistens linjer knallbra. Det er selvsagt det klassiske med Messiah som ligger til grunn for dette, det skal man ikke kimse av det, men så lenge de ikke fikser å jobbe sammen, er denne besetningen gull å få med seg. At The Gallows End, Solitude…de klassiske låtene kom som perler på en snor, og jeg fikk frysninger flere ganger. Jeg ble dratt tilbake til 86, når jeg hørte debutskiva første gang, og pinadø har denne skiva 30-årsjubileum i år. Og den er like bra!!!! Rett og slett en kanonbooking, kanongig og en opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten. Dette var en konsert jeg hadde reist til Kopervik ene og alene for. Bukker og takker for dette Johnny.

Samael har jeg aldri fulgt med på, og når man ser det visuelle i tidlige år, og med tanke på mitt ståsted, er det vel kanskje ikke sjokkerende :). Jeg hørte et par låter, men siden jeg ikke hadde spist siden frokosten på hotellet, og et par Fishermans Friends i løpet av dagen, var det tvingende nødvendig å ta en matbit. Jeg hadde valget mellom Samael og gå i bakken av sult, så det ble besøk til denne herlige asiatiske vogna bak festivalområdet. Anbefales! Nudler og kylling fortæres mens sveitserne gjorde seg ferdig. De jeg snakket med i etterkant var i ekstase, så de som var i målgruppen tror jeg var svært fornøyde. Bandet er som kjent langt fra utgangspunktet, og lyden var enorm, effektiv bruk av lys og frekt bra scenepersonligheter, det skal de ha.

Bilde til venstre: Einherjer

Så var det på tide på sjekke ut Einherjers feiring av det tjue år gamle slippet ‘Dragons Of The North’. Essensen her er vel at man kanskje måtte ha et forhold til albumet for å nyte til fulle, det har ikke jeg. Men jeg har sansen for noe av det de driver på med, og flere av låtene denne kvelden var kraftfulle. Jobben i fjor, de spilte jo på Karmøygeddon da også, var for min del høydepunktet av det jeg har sett så langt, og årets gig var vel tredje opptreden fra bandet på festivalen? Jeg fikk øye på en ny gitarist på venstre flanke, og fyren var ikke bare ung, han var dritgod! Han spilte jammen meg med mer energi og innlevelse enn gamlingene selv :). Og jeg hadde sett ham før, jeg bare visste at denne karens bevegelser og strengeføring var noe jeg hadde overvært tidligere. Og visst, en kar i etterkant fortalte meg at det var fyren i Fear Theories, da gikk det opp et lys for meg :). Det er sprekt da, hive inn en ung musiker i et etablert band, og at det funker så bra. Jeg er ikke heeelt komfortabel med hvordan Frode synger, han har en growl som krasjer litt for meg, men jeg har sett konserter tidligere der dette ikke har vært så tydelig, så mulig er det denne skiva, og det tidlige materialet, som gjør at han la seg litt ut med mine preferanser. Men Frode er en kjernekar, en veldig hyggelig og solid frontfigur. Og karen som gir bandet denne svingende, litt bakpå-følelsen, trommeslager Gerhard. Han er alltid litt i bakkant, ørlite, mens bandet ligger rett foran, dette er det som etter min mening gir Einherjer denne genuine gnisten. Vel kunne man ha spikret alt 100%, men da hadde de kanskje ikke fått til denne personlige greia. En bra opplevelse, men ikke et album jeg er kjent med, derfor ikke full uttelling. 

Thyruz gikk ut, svarte saker er uansett ikke noe jeg bruker tid på, men jeg krysser jo fingrene for at de som fikk med seg dette var fornøyd. Som tidligere; har noen noen ord om dette, send gjerne inn.

Helloween, Helloween. Denne konserten tror jeg var den som trakk flest folk, for makan til trengsel. Det var nær umulig å få en bra plass i salen, og jeg slåss mange ganger for å i det hele tatt kunne stå og se – for folk var veldig bevegelige. Og da snakker jeg om at der jeg havnet, hver gang, var det en flyt av mennesker som gikk inn i mengden, og en annen skare som skulle ut – så det var ikke lett å stå og nyte. Men det er jo helt utrolig i seg selv, at så mange mennesker fyller teltet og gir tyskerne en så bra oppslutning. Jeg likte ikke alle låtene, til det har bandet gitt ut for mye svakt, men de har klassikerne, og de var trygge kort. Her så jeg folk som våknet til så det smalt når Future World og Helloween kom, når Dr. Stein-riffet dundret gjennom teltet, det var tydelig mange som gjenopplevde yngre år :). Jeg synes sisteskiva fungerer bra, men jeg er ikke Deris–Helloween-er. Sånn er det bare. Vokalisten var flink med publikum, og ledet folk i allsang. Ikke så mye som mange band pleier å gjøre, heldigvis, for for mye hey, hey og fellessynging er ikke noe jeg personlig setter pris på. Gamlekarene var litt baktunge, men det er fortsatt godt med liv i både Weikath og Grosskopf. Lyden var upåklagelig, ikke monsterhøy som et par av de andre banda hadde på festivalen, men en klar, ren og bra lydproduksjon. Alt var velregissert, det er jo tyskere vi snakker om, lysshowet var tidvis spektakulært, og selv om de spiller på langt større scener enn dette til vanlig, må jeg si at dette nok er den optimale størrelsen å se et slikt band på. Man ser godt, man hører, man har god kontakt, det er ikke for langt borte, alt dette synes jeg forsvinner om man øker i størrelse på scenen. Til tider knallbra, minus på et par kjedelige nye låter, og det spilte de relativt mange av, og trommesolo allerede etter tre-fire låter, come on! Og en helt ordinær og kjedelig solo var det også. Men folk var storfornøyde, det er det som betyr noe.

Ensiferum ble ofret, jeg har uansett sett de et par ganger før, og det var nok mest et band for de som fortsatt var i festhumør. Visst kunne jeg tenkt meg å se denne trekkspillberta som alltid smiler, eller fått med meg de sykt fengende låtene, men det ble slik. Noen var kalde, noen slitne, og man følte at nesten elleve timer med musikk og mengder av folk og lyder nå nådde grensen. 

Dette var andre året med nye Karmøygeddon, hvor kapasiteten er mer enn doblet. Det er et sykt bra arrangement, man har tilgang til mat, toaletter, hvileplasser, fett merchområde, livemusikk. Og som en sa til meg, det er ikke slik overalt, der det er et lokale med masse folk som står rett og opp og ned – her er det hauger av muligheter; for de som vil se band hele tiden og de som vil chille og sosialisere. Selv er jeg en som ser det meste, og benytter meg ikke av hverken tilgang til backstage eller andre fasiliteter, men de er der, og det tjener festivalen grovt på. Vel var det vanskelig å bevege seg når det var på sitt fulleste, men det er jo ingenting å klage på, det gjør vi når det er tynt i rekkene, her er det bare å bukke og takke for et kanonarrangement. Personlig har jeg det alltid fett her, men medgir at jeg er i prosessen i å tilvenne meg til de nye rammene. Og selv om de fleste bare roser, noe jeg også gjør, er det et valid tema, det å vinkle og se på alle sider ved en slik forøkelse. Nå er Karmøygeddon så stort som Johnny vil at det skal være, nå er det bare å jobbe med innholdet og forfine det som er der. Så langt ser det ikke ut til at folk svikter, for det er pågang på overnatting allerede, og billettene kommer til å forsvinne like fort som i år. Kanskje til og med fortere, for Karmøygeddon har vind i seilene.

Takk for meg, på vegne av Heavymetal.no. Vi ses neste år, da er det mitt tolvte år, som jeg ikke tror så altfor mange matcher. Det sier sitt, for det er en drøy kjøretur og mye som skal klaffe med familie og jobb, men hadde jeg fått kniven på strupen og måtte valgt en ting i løpet av året, hadde nok Karmøygeddon blitt valgt. 

Bilder under: Einherjer/Samael, Helloween/Guardians Of Time, Backstreet Girls/Candlemass