Bilde til høyre: Freddy/Blood Red Throne, fotograf: Slanderer Crowley

Honorable mentions… 

• Glorior Belli
  – Fin blanding av kreativitet og klassisk black metal.
• Sulphur
  – Bare gjennomført og solid, enkelt og greit.
• Reptilian
  – Tidstypisk, ja, men uansett veldig bra. 
• Agatus
  – Heavy metal med mørk stemning. Det er noe i vannet i Hellas. Noe som smaker godt.
• Cultes Des Ghoules
  – Må lyttes mer til, men definitivt pirrende.
• Grave Miasma
  – Foregangsmenn som er bedre enn kopiene sine.
• Predatory Light
  – Det finnes fortsatt skribenter som påstår at USA og black metal er en dårlig kombinasjon. Ha! 

Ikke sjekket ut ennå, men det skal det bli ei råd med … Sodom (Nyttår er tiden for selvransakelse. Denne skulle selvsagt vært sjekket ut for lengst. Fy skam!), Metallica (Ikke den helt store trua, men må jo sjekke ut.) og Deathspell Omega (Ikke kjempefan, merkelig nok, men har alltid trua på at en ny utgivelse kan gjøre meg til en.) 

Ellers har det fraværende anmelderpresset gjort at jeg har hørt mest på gammel musikk. Dette har bekreftet mitt syn på at jo, det er fortsatt, og for all tid, vel verdt å høre på DHG, Death, Mercyful Fate, Saga, Leprous, Bathory, Black Sabbath, Candlemass, Diskord, Rush, Anathema, Morbid Angel … Ære, være de evige. 

Ser fram til … Helheim. Bergenserne er med rutinen blitt et av Norges aller beste metalband.

***

Arni:
Javel, så var 2016 forbi…ikke noe å si på hvor fort tiden går, flyr jo av gårde den galne klokken! 

Jeg er helt ubrukelig på tid, og vet dere hva, når jeg satt og tenkte på hvilke hete skiver som kom i 2016, fant jeg ut at flere av de jeg først kom på var fra…..kremt, ja, 2014 og 2015. Ha-ha, men ikke noe stress det, for det var nok av 2016-skiver som kom opp også;-).

Det har vært et spennende år, både på musikkfronten og på det personlig plan. Det begynte i januar, klakk bom bang, skampermittert fra jobb. Ikke at det veltet noe lass, men ikke akkurat monsterfett heller. Det som derimot faktisk var monsterfett, det var at januar satte min første karakter over 8/10 i anmeldelse for året, og det var til en Ghost Machinerys ‘Evil Undertow’. Herlig finsk hardrock/metal med en bedagelig atmosfære i uttrykket sitt. En av låtene som satt hos meg var denne:

Nå er jeg til tider også veldig glad i doom, og hva passer vel bedre på de mørke vinterdager enn solide melankolier? Flax for meg, jeg fikk Dalit sin Descent i hende, og nok en gang måtte karakteren vippe 8. Dalit har mye å by på, og de små stikkene der de blander inn litt andre sjangere, det gjorde at sørlandsbandet ble en höydare. Nå er vi jo vinterklare igjen, og Descent skal så få pleie høyttalerne når det mørkner til for fult! Men hold an, det er bare å ta seg litt iskald doom her og nå, for det er fete saker uavhengig av vær, vind og årstid…..

 Det var et par av slippene som satt spor tidlig på året, men det som hvert år setter rå spor er Karmøygeddon. I år som i fjor, som året før osv… Det er så hyggelig og kjekt der oppe i Haugesund/Karmøy den første helgen i mai. For meg er 2016 en total topper, for det var flere band i min sjanger enn andre år. Ingen tvil om at
Candlemass
vant for meg, med
Katatonia
på en sterk andreplass. Koselig å se
Helloween
var det selvfølgelig også, og
Tad

Morose
sparket baller så det holdt. Tenk at så mange metalheads kan samles, og alle bare er i harmoni….awsomeness!!

I mai var det vel også i mai at jeg var innom Salems Dark Days-skive. Åhh, de hadde noe på Dark Days som traff, og det var den fine blandingen av NWOBHM og kul hardrock. At dette er vårens musikk er det ingen tvil om, lett fordøyelig, og catchy. Passer perfekt til luking og stelling i hagen til 17-mai. Det kan jo være at det er fin romjulsmusikk for nettopp deg..??.. 

I mai gikk også permitteringen min over til spark i ræva, og ble oppsagt så det klang. Hva er vel bedre i en slik situasjon enn et Katatoni-slipp? Grave seg ned i misær og elendighet, pleie selvmedlidenheten til fulle med svensk melankoli? Neida, ingen graving her, for jeg har en tendens til å fokusere mer på det positive, og på mulighetene. Alt man får tid til som arbeidsledig, ikke minst å kunne være hjemme når kidsan kommer fra skolen, spille instrumentet sitt, gå på kafé, stelle og ordne i heimen, nyte dagene med fint vær, …

Og apropos fint vær, det er lite som for meg slår en sen kveld på terrassen med, nettopp, Katatonia på stereoen. Såhh, heia Katatonia, The Fall Of Hearts, digg musikk å lapse til, og slappe av til, indeed! Dog, Katatonia kan jo bli litt for polert til tider, og da er jeg Pure Steel Records en perfekt motpol, for få selskaper dryler vel ut mer musikk uten overpolering en dem? 

Ett av bandene som ble motpol her var Assassin`s Blade med Agents of Mystification. Herre min hatt, det er kult å høre gamlegutta spille heavy som heavyen ble spilt når det var attityde og genuint, før det ble stuerent. Bare hør, er ikke dette tøft..??

Ja, så hadde jo plutselig sommeren flydd forbi, og det gikk mot høst. Jeg gledet meg veldig til New Breed skulle slippe Breake The Silence. Ryfylke i Rogaland har fostret en haug med gothrockere gjennom tidene, og gutta i New Breed er inget unntak. Kongeplate, og en fabelaktig releasekonsert. Ikke så erkegoth som man kanskje skulle forvente fra det holdet, men heller litt radiovennlig melankolirock. Joda, slapp av, det er enda innenfor rammene til gothrocken, så det er ikke farlig å sjekke ut hvis man har en fot der i gården. 

Men, tilbake til motpolene, for jeg greier ikke alltid en sjanger over lengre perioder. At Psycoprism sin Creation plutselig var i spilleren ga et av årets absolutte topper om det skulle være behov for ekte US-metal. Når det er så dreve, og vokalister mestrer dette på så høyt nivå, da er det bare å ta av hatten, bukke gjentakende og raskt, så det blir skikkelig headbanging. Denne skiven kan Sørlie forholde seg til, veldig!

Så er det det da, at man plutselig kommer over et slipp som ikke nødvendigvis er helt i sin egen sjanger, men som allikevel oppfattes som hinsides bra. The Embodieds ‘Ravengod’ er for meg et slikt slipp. Ikke helt min greie, men det var så utrolig proft og gjennomført at de reiste ut av anmeldelsen med karakter 9/10. Tidsriktig levert, og en rå demonstrasjon på hvor bra ting kan gjøres i 2016 mht produksjon og lyd. Ikke for min del negativt at bandet er glade heller….. og så unge…wow…. 

Helt på tampen av året kom det nok et US-metal-slipp, og hva er vel bedre enn råe riff som nesten slavisk følges av ellevill trommis, og en vokalist som det burde vært bilde av i leksikon hvis man slo opp US-metal? Jo, nettopp, det blir bare å kjøre opp nyttårsfesten med A Tortured Soul og skiva On This Evil Night. Dessverre må man nok lete litt, for det er lite på Tuben, og ikke er de på Spotien heller…..lykke til!

Sånn, det var noen av slippene som jeg følte burde nevnes i år. Nå er det jo slik at det slippes hauger og lass med plater året rundt, men de mest kjente kjenner jo alle til, og da syns jeg dette er en fin plass å promotere sterke slipp fra mer ukjente hold. 

Jeg håper leserens år har vært et realt hurra-år på alle fronter, og at dere har funnet masse nye fete band som har fylt hørselskanalen med massive mengder godlyd. Takk for det gamle dere crazy metalheads, så ses vi på nyåret….rock on!!!