Marcus og resten av To Cast A Shadow kom for en tid tilbake med albumet ‘Winter’s Embrace’, som høstet en grei karakter her på siden. Stilmessig plasserte jeg bandet i gata der Anathema var etter dødsmetallen, og i bakgården der Paradise Lost og My Dying Bride leker sammen. 

Bandbilde, fotograf: Ukjent

Helt korrekt er det nok ikke, men det er greit med knagger om man skal få folk til å sjekke ut et band. Uansett måtte bandet tåle at Heavymetal.no hamret på døra,her er resultatet av en alltid hyggelig og imøtekommende Marcus Granlien.

Nytt album, litt forskjellig fra sist, hva er etter din/deres mening, det som er forskjellen? 

«Det har skjedd en del nytt siden sist, ikke minst med tanke på vokal siden vi mer eller mindre valgt å bevege oss bort fra kvinnevokal. Nils Stenmyren tok over mikrofonen og bidrar i tillegg med en ekstra gitar. Det har vel bidratt til litt mer action i lydbildet.»

Og gratulerer forresten, makan til manerer på meg; velkommen tilbake til Heavymetal.no, man har det bra? 

«Jo takk, det er veldig godt å få slippe ny skive igjen. Lenge siden sist …»

Og følelsen av å ha et nytt album ute er jo fantastisk, som oftest. Har dere godfølelsen på at dette er skiva som vil trekke dere opp av sumpen og skyte dere mot stjernene? Eller er dere nøkterne og svarer at man gjør dette fordi man elsker det, suksess og slikt, det er ikke så farlig? 

«Vi er opptatt av å gi ut skiver i høy kvalitet, og vi jobber alltid som om neste skive blir den siste. Men hvis suksess i metalbransjen skulle vært målet ville vi nok valgt en annen sjanger. Doom-/Gothscenen er kanskje litt introvert, men jeg tror og håper at skiva blir lagt merke til. Vi har hvert fall mottatt mange lovord om plata.»

Les anmeldelsen av skiva HER
.

Skiva er helstøpt, litt lite variert i tempo, men samtidig variert i vokalbruk og stemninger. Hvordan ser du/dere selv på albumet? Er resultatet tett opp til slik dere selv ønsket at det skulle bli? 

«Jeg tror vi har fått klemt inn mange forskjellige BPM på plata, så tempo er nok variert, men det er selvfølgelig en rød tråd gjennom skiva. Men jeg tror vi er enige om at helheten er mer variert enn tidligere. Dette er en skive vi har lagt ned mye arbeid i, og vi er godt fornøyd med resultatet. Det er ekstra gøy at Nils sin vokal bidrar med ekstra trøkk, og ikke minst har Kent fått kjørt seg litt mer bak trommene.»

Hva er det som trigger denne tristessen? Er dere så happy ellers at alt av nedstemthet kommer ut i musikken? Eller er dere slik ii hverdagen også? Triste og sørgmodige? 

«Godt spørsmål. Det er kanskje en norsk greie. Vi skjuler det meste av følelser på overflaten, og blir sittende alene med de tyngste spørsmålene. Spesielt etter noen flasker vin, når sjelen gjør sitt ytterste for å ta knekken på deg. Jeg tror det meste av norsk metal er inspirert av naturen vi er omringet av, og en nordisk mentalitet som gjør mange til ensomme i samfunnet. Kaldt og brutalt, og musikere uttrykker det på forskjellige måter.»

Inspirasjoner da? Har de endret se siden sist? Jeg hører en hel del Paradise Lost her, som du sikkert fikk med deg i anmeldelsen, og Anathema. Er jeg varm eller kald?

«Stort sett de samme som før. Paradise Lost og gammelt Anathema har alltid vært favoritter hos oss, og det er fint å se at bandene fra The Peaceville Trinity blomstrer opp igjen om dagen. Det er kanskje til og med tegn på at sjangeren begynner å bli større nå som Paradise Lost signet med Nuclear Blast. Nytt for denne gang er vel kanskje at vi gjerne blander inn inspirasjonskilder fra metal som ikke er doom/goth. Tror f.eks. mange fort vil kjenne igjen partier som har en touch av Alice In Chains og King’s X.»

Så bra at jeg fikk med med AIC i anmeldelsen min 🙂

Og jeg har ikke lest så altfor mange anmeldelser ennå, men det jeg har fått med meg er av den positive sorten. Er det en gjennomgangstone med positivt fortegn hele veien? Eller har du sett svake karakterer også?

«Vi har fått mange positive og en som var lunken. Men den var så dårlig skrevet at vi valgte å ignorere den. Forbereder meg alltid på det verste, men anmeldere er stort sett veldig greie. 5/6 i Scream var jo hyggelig.»

Coveret er nydelig, får vi en kjapp greie på ideen, og gjerne litt om kunstneren/utformingen?

«Ja, enig. Vi har valgt denne gangen å jobbe med Costin Chioreanu, som allerede har blitt en legende i denne bransjen. Som nevnt tidligere snakket jeg med Costin om hvordan vi blir påvirket av den norske naturen og hvordan den er en del av oss. Så etter at Costin hadde hørt gjennom skiva noen ganger, laget han et utkast basert på pensel og vannfarger i kombinasjon med penn. Vi hadde uttrykt et ønske om et maleri for å prøve noe nytt, og resultatet falt i smak umiddelbart.»

Det er lenge siden jeg har sett dere live, fryktelig lenge, foreligger det konsertplaner? Og vil dere også bli å finne på scener utenfor Norge? Der stilen er ganske mye større?

«Ja, vi har ikke fått spilt like mye som vi ønsker i det siste av forskjellige årsaker. Vi prøver å få til noe mer i Italia og evt Tyskland.»

Ni låter, ser du disse som en helhet eller enkeltstående spor? Når jeg lyttet fikk jeg en følelse av at disse sangene fungerte veldig godt sammen, at det ikke er noen som nødvendigvis skiller seg ut som sterkere eller svakere. Er du happy med den feedbacken? 

«Ja absolutt. De hører alle sammen på en eller annen måte. Men når det er sagt tviler jeg på om vi kommer til å spille alle låtene live.»

Og siden jeg la lista her, hva er din favorittlåt? 

«Tror det må bli Seven Days. Den er en videreføring av den klassiske TCAS-sounden, men i en ny innpakking.»

Hva skjedde i forhold til endringene i lineup-en?

«Tja.. Jeg tror at grunnen til at første skiva helte mer i retning av The 3rd And The Mortal enn Paradise Lost bare var tilfeldigheter. Vi hadde i utgangspunktet jobbet med herrevokal, men siden vi tilfeldigvis fikk med Camilla Granlien forandret mye av sounden og låtene seg. Etter at Gunnhild Huser hadde tatt over på andre skive, følte vi at det var på tide å utforske mulighetene med herrevokal igjen, og siden vi hadde kontakt med Nils via Shraphead, ble det bare slik. Vi jobber bra sammen og jeg ser ikke for meg noen fremtidige endringer i lineup.»

Er dere et band som jobber effektivt, at det allerede finnes ideer og/eller ferdige låter til neste skive? Eller tømmer dere dere totalt, slipper en skive og konsentrerer dere om å promotere denne maks?

«Det er nok total tømming. Kolony Records gjør sitt beste for å promotere, men vi merker en forskjell fra forrige album med tanke på anmeldelser og generell promotering. Alt handler om penger, og det er ikke like lett å få anmeldelser med mindre man kjøper promopakker. Litt skremmende siden det betyr at man antageligvis går glipp av helt fantastiske band man aldri får høre om.»

Slik er det ikke hos meg ihvertfall 🙂

Har du så et tips til leserne om lignende band, norske eller utenlandske, som de bør sjekke ut? Gjerne om det er nye og lovende band der ute…. 

«Hører på masse nytt, men det meste er allerede etablerte band. Souls of Tide fra Hamar er veldig spennende (Yes! Yj), og jeg er spent på ny skive fra Wyruz.  I det siste har det ellers blitt spilt en del av Port Noir, 40 watt Sun, Anciients, Pallbearer, Cormorant, Natur og In Solitude.»

Jeg takker og bukker jeg setter stor pris på at dere tar dere tid til å stoppe innom Heavymetal.no. Noen avsluttende ord? Her er alt lov, så lenge man ikke går over grensen til norsk lov.

«Kom på konsert og kjøp plata! Det er eneste måten band som oss overlever om dagen ;).

I used to jog but the ice cubes kept falling out of my glass (David Lee Roth – 1979)
.»

To Cast A Shadow@Facebook