Selskap: Karisma Records

Release: 09.12.16

Bergensbandet imponerer, men uten edge.

Det er vanskelig å forklare, for skiva er fet og jeg synes bandet har masse å komme med. Men samtidig sitter det ikke helt ennå, etter flere runder. Hva kan det være som gjør dette?

Shaman Elephant@Facebook

Det er en blanding av prog og psych, som jei ettertid så de selv var forklart som i presseskrivet. Så helt på jordet var jeg ikke ,). De ligger godt bakpå til tider, men har også en evne til å trøkke på og havne helt på stupet, der en del retro-hardrockband befinner seg for tiden. Det er litt Blues Pill-/Graveyard-ish på åpningssporet, sjekk klippet under, og om du vil ha de referansene som selskapet stikker til oss også, er det blant andre Motorpsycho, Steely Dan og Jimi Hendrix. 

De flyter godt når de er der, og der rocker bra når de trykker på pedalene og fyrer av. Det er et bra album, men som jeg synes mangler et eller annet. Om det er egenart eller noe i den duren kan være, men jeg sliter med å sette fingeren på dette. Mulig har jeg hørt en del på slike band og føler at dette ikke ga meg så mye nytt eller spennende? På tross av at de spiller bra og lager bra musikk holder jeg en liten knapp på det.

Favoritten ble den over 12 minutter lange avslutningslåten Stoned Conceptions, som har en del Zeppelin i seg – det slår aldri feil.

De synger om sjamaner, krystaller og andre aspekter ved psych og 70-tallrock, om de selv dveler i dette vet jeg ikke, men jeg værer noe som tilsier at dette kanskje ikke er tilfelle. At dette er folk som ikke nødvendigvis lever det de spiller og synger om? Ikke at jeg ønsker det, for all del, heller det totalt motsatte, men det høres ut som om dette er en gjeng med musikanter som har bestemt seg for å spille slik rock og funnet ut av termer og temaer som kler stilen. Dette er litt far out-tenking, men du ser greia? De mangler litt ekthet. Men flinke, det er de.

6/10

Tracklist: