Disse to banda stod på scenen på Bankgården scene i Strandgata i Arendal, en relativt ny scene. Det var dritvarmt, og for en aldrende kar som ikke klarer å stå helt stille er det fort å pådra seg litt svettis gitt. Varmt og klamt ute, ditto inne, men man skal jammen holde kjeft når man tenker på banda på scenen som jobber hundre ganger hardere og har lys rett mot seg :).

Bilder, alle av Vorbid. Fotograf er Malin Andrea Eriksen Briggs, tusen hjertelig takk for lånet!!!! Jeg tar gjerne imot av Rockebandet også om noen har :).

Schools Out-arrangementet ble en kveld med mye fest og stemning, hvor alkoholinntaket er litt over det jeg er vant til i konsertsammenheng, men det var et relativt feststemt sisteband som gikk på scenen; Rockebandet Ændal. Det der var et merkelig band, en blanding av Volbeat, Metallica og Black Debbath. De var så metal til tider at det var rått, men alle låtene var arrangert med partier som like gjerne kunne vært et typisk norsk rølpeband. 

Tekstene var visstnok veldig bra, men jeg skjønte ikke bæret. Ikke bare fordi det var kav ændalsk, men det var ikke et lydbilde som tillot vokalisten å få fram budskapet til de som ikke allerede kjente tekstene. Men det var var det en del av gitt :). 

Trommisen var flink, og noen av riffene var utrolig rå! Thrashen lå løst, og Rockebandet Ændal er som jeg har ment før, basert på det lille jeg har hørt, et band med et veldig misvisende navn. Men, det legger seg vel med vilje over i satireavdelingen, og skviser samtidig inn mye metal til mange som kanskje ikke vanligvis lytter på så røffe saker. Hvorvidt ambisjonene går utover å underholde et feststemt publikum vet jeg ikke, men hadde de vridd litt og satset på å etablere seg bredere, tror jeg vi hadde fått et vanvittig bra band. Det rocker og det tynges helt ned i kjelleren, men samtidig er det altså hele tiden innstikk og partier som holder de i dette Black Debbath-landskapet. Nå er jeg glad i BD, men RÆ følte jeg for å høre i en litt annen setting – med fokus på å dyrke fram det blytunge thrashen og tungmetallen.

Jeg så kun de seks eller syv første låtene, jeg hadde dessverre en skade som gjorde det noe stressende å stå for mye, men fram til jeg måtte kjøre mot Kristiansand ble jeg flere ganger underveis positivt overrasket over gjengen. Dette svinger og gjør seg på festivaler, der folk vil ta den helt ut. At de synger på dialekt tror jeg ikke gjør noe, vi har jo flere eksempler på norske artister som gjør det og som har gjort det stort.

***

Først ute denne kvelden var bandet jeg om for å se, som jeg gledelig hadde sett en gang i uka; Vorbid. Jeg er fanboy, jeg liker bandet. Og hvorfor ikke? Hvorfor er det slik at man ikke kan rådigge et lokalband på samme måte som et svært internasjonalt band? Jeg driter i normer og regler og sier at jeg heller ville ha sett Vorbid med energien og tennvesken enn de fleste av de store thrashbanda i dag. 

Denne kvelden spilte de på Bankgården, som hadde en litt annerledes sceneløsning. Det var åpent på hver side av scenen, så man kunne stå på tre sider å se bandet. Lyden var ok, jeg fant et par steder der det ikke var så fett, men det var fullt mulig å havne rett i skuddlinja og få godfølelsen, og en av disse spottene var på høyresiden. Der fikk jeg for en gang skyld se trommeslager Marcus litt upclose. Og det er en flott musiker der bak. Det jeg liker er at han ikke er knyttet til å gjenskape alt likt hver gang, og et par ganger la han inn et par fete løsninger jeg ikke hadde hørt før. Og gjennom hele konserten tror jeg kun jeg hørte en snublings :), imponerende.

Soloene druknet litt i lydbildet, noe som var litt synd da disse er en av bærebjelkene til Vorbid. Om det var fordi de ikke var like balanserte vet jeg ikke, men noen ganger var Daniels soloer litt lave, men det er pirk, for bandet gjennomførte en knall gig.

Jeg har sett de bedre enn denne kvelden, men aldri sett en dårlig konsert. Det sier en del.

Michael hadde grodd skjegg, Jonas var litt mer hårete, ellers var bandet ganske tett opp til slik de framstod sist jeg så de. Og i liket med jobben i Sandnes nylig, spilte de noe av det materialet som vil komme på debutskiva, pluss at de faktisk luftet en splitter ny en helt i starten. Denne hadde ikke vokal, grunnet mangel på tekst om jeg skjønte det riktig, men det instrumentale viser et band som fortsatt leker seg med intrikate riff, og det er kanskje hakket mer kompakt og mer detaljert enn deler av ep-en.

Etter disse tre nye freste de gjennom hele ep-en, og det var absolutt en treat. 45 minutter, vanligvis har de ikke spilt så lenge når jeg har sett de, så selv om man ikke alltid ser det å meg under all busta, smilte jeg godt 🙂

Om du kjenner noen som booker, noen som driver selskaper, tips de om dette bandet, de er absolutt verdt å dytte.