Vampyrer og lokale grungehuer skulle dra i land underholdningsbiten denne kvelden i Arendals storstue, Kulturhuset. Nå skal det sies at mine konsertopplevelser i denne bygningen ikke har funnet sted i hovedsalen, så forventningene var på plass i forhold til å bivåne en konsert i sjefshula. Og salen og scenen var rett og slett perfekt, selv om sitteplasser ikke helt er greia for det som skjedde på scenen.

Bilder av Dracula – The Swing Of Death: ©Trond Holter Music

Jeg opponerte uansett og fant meg et sted midtveis et stykke oppe i salen, hvor jeg hang/stod nesten oppreist. Jeg beklager om noen bak ikke fikk maks sikt, men det fikk jeg :).

Før konserten fikk jeg en liten prat med Trond og Nils i Swing Of Death, det medførte i at jeg kom akkurat for sent til å komme meg ut i salen. Underwing ble beskuet fra sidelinja, som var en lydmessig ok opplevelse, selv om det nok var mye bedre der ute. Det fikk jeg gnidd inn etterpå av enkelte :(. Men det som betyr noe er at bandet både imponerte, demonstrerte og overbeviste, nye og gamle fans. Jeg har sagt det før, løft bandet opp og slipp de ned på en stor scene på en festival, gi de status:kjent og du skal se at kvartetten hadde gått rett hjem. Men slik er ikke verden dessverre. Talent og låter er ikke nok i seg selv, for de fleste er det hardt arbeid som kreves. Underwing har jeg pushet før, og kommer til å fortsette med, mens jeg forfekter klokketro på bandets vei til suksess. 

Vokalen er ett av de sterkeste kortene Underwing har, særpreget til Enyeto er verdifullt. Men samtidig har de flinke gitarister, som legger grunnmuren til vokalisten, og hvor soloene krydrer knallbra. Trommene har jeg trukket fram før, det at Joachim har fortid i metalband (Seventh) er mye av grunnen til at Underwing ikke blir et mer stereotypisk band. 

At de ikke spilte Kaela ar nesten straffbart.

Man snakker om gitarister innen hardrock og metal, Tekrø, Müller, men Holter trenger å nevnes i slike sammenhenger. Fyren er dritgod! Om folk har fordommer for hans virke i Wig Wam (som har mye bra om man klarer å se forbi imaget), eller har glemt hvor mye bra han kjørte på med i Dream Police, er det på tide å oppdatere informasjonsbasen en hel del. Ikke bare har han komponert
Dracula – The Swing Of Death, han leverer også fantastiske soloer, både shredding og melodiske perler.

Dette var mitt tredje møte med konseptet, en med Jørn Lande i spissen, og andre gang med Nils fra Pagans Mind. Nils er ikke Jørn, Jørn er ikke Nils, Nils er her nå, begge er flotte vokalister. Det er hakket mer dramatisering med Nils på scenen, han er flink til å sette seg inn i rollen, og er en dreven kommentator – å konversere med publikum på en naturlig og lett humoristisk tone. Uten at stemningen for framføringen blir skadelidende. Samspillet med Jeanette er også fenomenalt, de er en fin symbiose, og gjør en tilsvarende innsats som Lena gjorde i 2015, men hvor Jeanette har en mørkere stemme.  

Rockekoret, bestående av ni (?) berter, driver det hele flott når de er på podiet sitt. Spesielt klimakset mot slutten, da skjønner man at det er verdt utgiftene det er å dra på en slik bukett damer :).

Trommeslager Per-Morten (kjent fra Fracture, igjen, sjekk ut den fantastiske låten Stranger Within

!!!), gjorde som vanlig en bra figur der bak, selv om jeg kanskje synes trommelyden ikke var helt der. Vet ikke, men fra der jeg satt var det litt feelen på at noe ikke var helt skrudd på plass. Jobben var uansett fet, og sammen med (Artch!!!!!-)bassist Bernt legger de en fin føring for resten. Bernt er en stødig scenekar, han har ikke de mest utagerende bevegelsene og kan godt kamuflere seg rett foran øynene dine. Samme med tangenttrykker Erling (Magic Pie!!), som gjør så mye tøft, men som ikke krever mye oppmerksomhet.

Det var en god vibb, folk i salen var nok litt hemmet av at det var sitteplasser, men mange så ut til å ha det ganske så komfortabelt også :). Jeg likte greia med å se dette i en slik sal kontra på en festivalscene, og hvor jeg fastslår at det funka bra i begge settinger. Det betyr at Trond og Co ikke trenger å ta så store grep for å konvertere vampyrdramaet sitt til de forskjellige formene for scener/lokaler.

Alt i alt en flott kveld i Arendal, som jeg gjerne hadde sett flere fant veien til. Det var godt med folk i salen, og godt med respons, men det var plasser igjen, og med tanke på at det var lite folk fra utenfor Arendal, hiver jeg ut en digital pekefinger og oppfordrer folk til å la sofaputene hvile og støtte opp neste gang.

Nå ser vi fram mot våren og plateslippe nummer to fra denne gjengen. 

Bilder under(wing), fotografer: til venstre, Glenn A. Nilsen, til høyre, Lise Opsanger Gjermundsen.