Selskap: Dark Essence

Release: 08.09.17

Trønderne er ute med kanskje sitt mest tilgjengelige album. 

Og ikke minst, albumet fra bandet som kanskje er lettest å lytte til på repeat. Det er ikke låter som er type hits, hele skiva er spekket med en jevn kvalitet som trekker Atrox inn i et fantastisk landskap, som jeg mener er nybrottsarbeid for trønderne. Det var noe av denne stilen på forgjengeren, men her har de finpusset og virkelig fått et lydbilde og et driv som backer opp låtene.

Atrox@Facebook

Dette er en form for hardrock med en kraftig og svulstig produksjon, mørk, en tanke industri under det hele, men ikke sjenerende om du ikke svelger unna slikt, og det er en dyster understrøm hvor jeg synes både enkelte ideer og noe vokal kan minne om Nevermore. Metal er definitivt en del av oppskriften, men den totale opplevelsen er ikke det.

Aberet for noen kan være at musikken har mer fokus enn låtene, at skiva må jobbes med som helhet, men jeg elsker jo slikt. 

Dette er godt håndverk fra Atrox, et band som har gått fra å være smågotisk og sært på debuten, via avantgardisk galskap på Orgasm via inntog av mannlig vokal og den stilen de har lagt seg på nå. Kløktige greier, for selv om det høres enkelt ut av og til, er dette musikk man har jobbet mye med. 

Atrox er et band jeg tipper de fleste enten ikke har hørt, eller forbinder med Monika, denne herlige sprø dama som gjorde mye tøft med stemmen, nå er det på tide å oppdatere seg og sjekke ut hva denne gjengen har sydd sammen.

Jeg sliter litt med tid til å skrive i disse dager, det er så mye, men greia er at skiva har gått mye, og det er relativt lett å koke det hele ned til at Monocle er et album som bør i hus. Og om du jobber litt med denne, er muligheten for at du finner deg et nytt norsk favorittband til stede. Litt småsært ennå, for eksempel For We Are Many, men mye mer mainstream enn noen gang.

7,5/10

Tracklist:

1. Mass
2. Vacuum
3. Heat
4. Finger
5. Suicide Days
6. For We Are Many
7. Movie
8. Target