Oslo 6. desember, du kan vinne to billetter.
Indian Nightmare «Taking Back the Land»
Selskap: Iron Shield Records
Release: 14.04.17
Indian Nightmare har sin base i Tyskland, men bandets medlemmer kommer fra Mexico, Indonesia, Italia og Tyrkia, intet mindre. Hvordan de har funnet frem til hverandre må fuglene vite, men alle fem har lang fartstid fra undergrunnen, så det kan jo tenkes at de har slumpet over hverandre i den forbindelse.
Plateselskapet kaller det ganske enkelt Thrash Metal, bandet har tinget MetalPunkSteel og sjøl har jeg lyst til å legge til Speed Metal i det regnestykket, uten at jeg helt har stålkontroll på de estetiske kjennetegnene, så ta mitt bidrag med en klype salt. Det jeg uansett hører er at de må drikke fra omtrent de samme kildene som norske Deathhammer gjør, for de ligner ganske mye når det gjelder feel, vibb og generell attitude. Og hadde det ikke vært for den raspete stemmebruken til vokalisten i Indian Nightmare kunne jeg fort ha tenkt at dette var en skjult godbit fra tidlig åttitall før Thrash- eller Speed Metal-soundet er helt spikret.
De starter ballet med en kjapp intro bestående av fløytespilling, tribaltrommer og litt vindeffekter. Muligens for å spille lytteren et puss, for den avslører jo ikke en dritt om hva som venter. Å skulle si noe fornuftig om denne varianten av Metal, som i mine ører går forut for 1983, eller plassere de i en musikalsk kontekst har jeg ikke spisskompetanse til, så det får bli ved hjelp av de referansene jeg har.
Generelt holder musikken bra driv, og leveres i kjappe vendinger, hvor attituden har minst like mye å si for fremføringen som det tekniske har. De har en leken og punka rock n’ roll-vibb gjennom hele plata som man blir energisk og smågira av, og det er denne vibben som gjør at dette ikke fremstår som noen erketypisk Thrash-skive i mine ører. Der er slagene mer på pulsen, og har en strammere og mer militant fremførelse. Og Indian Nightmare har også innslag av Punk, Hardcore, Venom, Motörhead og NWOBHM. På Cirles of Fire (de to første riffene) har de også latt seg kraftig inspirere av The Call of Ktulu av Metallica. La meg kjapt legge til at låta står fjellstøtt uten disse to riffene, så hvorfor de har valgt å starte låta på denne måten gir ingen mening, men det er nå så.
Det er tre av låtene som passerer fem minutter, mens de resterende sporene sjeldent tangerer treminuttersmerket, så her er det som oftest fire hi-hatslag, rett på, to tretti med god stemning og BÆM! Ferdig. Og så lenge materialet er fengende og engasjerende er det ikke meg imot.
Til å være ei skive som inkorporerer såpass mange impulser vil jeg si at det er temmelig stilrent og sikkert levert av dette multinasjonale bandet, men karakteren er noe tilbakeholden for de har definitivt mer å gå på. Dessuten er det småplukk på Taking Back the Land som kunne vært luket ut. De to første riffene i Circles of Fire er allerede nevnt, men også monologen de har hentet fra Conan the Barbarian kunne vært skippet, selv om jeg skjønner hvorfor den er med. Hovedriffet i Unexpected Decay rekker de også å repetere litt for mange ganger, måten de vræler Mengapa! på i sporet vet samme navn blir for fistel for mine ører osv… det er mer pirk å hente, men poenget har nok kommet tydelig frem allerede.
Bandet noteres uansett som lovende og det ville jo være direkte løgn å si at jeg ikke har kost ræva av meg av deler av materialet til tross for en noget reservert karakter.
6.5/10
Tracklist:
- Intro (Battle)
- Mengapa
- Unexpected Decay
- Circles Of Fire
- Fire Meets Steel
- Welcome To The World
- Riders Of Doom
- Warlords
- War – Metal – Punks
- Betrayers