I år feirer festivalen hele 15 år, det er blant de arrangementene som har overlevd lengst i Norge innen metal- og hardrock vil jeg tro. Og det som er så gøy er at det vokser, og at det trekker folk, og hvor billetter ofte er kinkige å få fatt i når det nærmer seg. Jeg trakk litt i Johnny, festivalgeneralen, og stilte noen spørsmål mellom slagene. Der borte i Kopervik har man trolig nok å gjøre, så å få en skjeggebust fra sør på digitalt besøk er kanskje ikke det første på ønskelisten, men som vanlig er Johnny imøtekommende og følger opp 🙂

Jeg husker ennå annonsen jeg så i 04 på festivalen som skulle finne sted året etter – i Kopervik og på kaia. Bilturen til Stavanger, båten over til Karmøy, labbeturen fra festivalen til en skole et godt stykke unna, og de vindskeive vaktene 😊. Nå er det 15-årsjubileum, er det noe du merker mye til? Eller er det stort sett nok et år, samme arbeidsmengden? De samme utfordringene?

«Jeg merker i alle fall at det er blodig MYE mer arbeid rundt festivalen enn i 2004 he-he. Det er nok litt spesielt dette med at det er 15 års siden vi startet, og man har tenkt mye på hva som har skjedd siden vi startet og hvor man er i dag. Det er mange tanker på hvorfor vi er kommet der vi er i dag, og at vi klarer oss år etter år når mange andre må hive inn håndkle.»

Du har endret mye i hverdagen din også, avsluttet langvarig vanlig jobb og er nå samlet i full stilling med kultur som rammer inn det hele. Mange drømmer om å leve av å jobbe med noe innen musikk (host, har hatt drømmer jeg også 😊), men hvordan var det å faktisk ta det steget bort fra trygge rammer og inn i en bransje som jo kan være relativt ustabil?

«Ja, nå har jeg jo jobbet med Flytten i 50% stilling siden 2016, og holdt på med konserter og festivaler utenom jobben i 15 år, så man har jo fått smakt på det. I dag lever vi nok i et samfunn der vi ikke er trygge i noen jobbsammenheng, og som du sier er jo den bransjen jeg har valgt heller ikke det nei. Men jeg har tro på det jeg jobber med, og liker det, og ikke minst det å stå opp hver morgen og bare storglede seg til å jobbe er mulig verdt mer enn det meste.

Jeg har jo stortrivdes med å jobbe i barnehage alle disse årene med masse kjekke folk, og ikke minst barn. Men av og til må man ta et valg, og når valget måtte gjøres var jeg ikke i tvil – og det var enklere å si ja når familien var enig i valget.»

Femten nye år?

«Vi tar alltid ett år om gangen. Jeg har ingen problemer med å si ja, og da er jeg jo bare 62 år også, he-he. Men fra tull til alvor; 15 år kan nok være langt fram i tid, men jeg tror nok at ungdommen må mye mer inn i Geddon de kommende åra for det skal bli en realitet – og det bør vi få til.»

Nå har jeg vært innom dette flere ganger, men det er like kult å se at en stabil kjerne bærer festivalen. Men, der du har knyttet til deg solide medarbeidere er det jo også et spørsmål om noen forsvinne? Hadde du tålt å miste en av pilarene som Arild (eller Ariel som korrekturen ville at han skulle hete) eller Kenneth for eksempel? Å måtte begynne på nytt og lære opp, bygge tillit?

«Opp gjennom årene har vi mistet noen, og det er nok viktig at man fordelere oppgaver godt slikt at man ikke faller sammen av at 1 eller 2 gir seg. Vi snakker jo mye med hverandre om slike ting, og håper som sagt at vi etterhvert får flere yngre inn som kan ta i et tak, at noen yngre kan ta over litt av de tyngste oppgavene slik at gamlingene kan ha litt mindre oppgaver, he-he. Men Kenneths jobb er rett og slett brutal, som er alt av transport. Den jobben og erfaringen han har er jaggu ikke lett å erstatte.»

Er artistene like fornøyde ennå? Er omdømmet så bra som det alltid har vært? Eller har du hatt noen som har vært utfordrende på krav og raider?

«Vi har liksom alltid klart å får fornøyde band, og de gir veldig uttrykk for dette under og etter festivalen, og det blir man veldig happy for. Noen krav er jo alltid litt mer utfordrende enn andre, men vi har alltid klart å fikse det, og man blir også mindre stresset av slikt etter hvert. Men det viktigste er at man alltid er enig før bandet kommer, da får man ikke de store utfordringene.

Jeg føler at omdømmet til Karmøygeddon er meget bra fortsatt, og vi har i alle fall ikke hørt noe annet.»

2018 markerer et jubileum, men også en del repetisjon på hvilke band som kommer. Er det problemfritt tror du? Du har jo flere festivaler å slåss med, men jeg vil tro at Karmøygeddon som happening selger billettene også 😊. 

«Å fornye seg med band er alltid viktig men når man har holdt på i 15 år. Det vil alltid bli band som kommer igjen, og bandene vi får tilbake er band som vårt publikum ønsker tilbake. Dette året har vi jo et opplegg med å ha en del band tilbake på lørdagen, som har vært headlinere på Karmøygeddon og Arctic – som Kreator, Amorphis, Primordial, Evergrey og Pagans Mind (Pagans måtte jo trekke seg dessverre). 

Vi har et publikum som vi har en veldig nærhet til via mange konserter vi arrangerer gjennom året, og vi reiser på mye festivaler og konserter og prater med mye folk innen sjangeren, da får man tilbakemeldinger på dette med band.»

Når du booker nå, etter så mange år, hva kan du tillate deg av personlig smak på utvelgelsen? Er du mer styrt av hva folk mener, hvilke band som er tilgjengelige, eller kan du i enkelte tilfeller kun booke noe du vil se uavhengig av alt?

«Det er nok en balanse av alt du nevner her, og jeg er heldigvis lagt litt slik at jeg booker artister jeg liker selv og vet at mange andre også liker, he-he.»

Jeg skal ikke gå så dypt inn i innholdet, men det er jo alltid svært interessant å høre litt rundt lineup-en. Det du gleder deg til, det du er nysgjerrig på, nye bekjentskaper …

«I år må jeg si at det blir vanskelig å være Johnny Angelund med jobb som festivalsjef, for jeg har nesten lyst til å se absolutt ALT. Men band som In Vain, Harakiri For The Sky, Månegarm, Axel Rudi Pell, Skid Row, Rotting Christ, Kreator, Amorphis osv. ser jeg vanvittig fram til – og spesielt det med å få se Kreator og Amorphis på større scene blir konge.»

Og avlysninger skjer, som oftest hvert år for de fleste festivalene. My Dying Bride glapp dessverre, av godkjente grunner, den tror jeg svei for en del. Følelsen når man mottar slike beskjeder og må kaste seg rundt, ikke verdens beste? 😊

«Ja, det er verdens kjipeste beskjeder å få, og Karmøygeddon er litt slik at når vi får slike beskjeder tenker vi ALLTID på at vi skal få til noe like bra heller enn å ta den enkleste og billigere løsningen. Vi har faktisk brukt mer penger totalt på erstatterne enn de som stod der originalt.

Avlysningen til My Dying Bride var sinnsyk kjip, men basert på grunnen de kom med, gjorde det det litt enklere i forhold til å gå ut med beskjeden. Vi håper å få dem igjen en annen gang da.»

Om bilen ikke krasjer, ferja går ned, jeg får et illebefinnende underveis, er jeg der og skuer, hører og plukker opp stemninger – jeg gleder meg hvert år 😊. Og vit at hver gang turnusen på jobb skal plottes på høsten for året etter, er Karmøygeddon alltid på førsteplass, og om ikke store begivenheter skjer, over familie også 😊 

«Alltid like kjekt å høre mister Yngve, og det setter vi pris på. Noe av det å drive Karmøygeddon er jo det å møte ALLE igjen etter ofte å ikke ha sett en del av disse siden sist. Vi GLEDER OSS STORT!

Karmøygeddon 2019 finner sted 2 – 4. mai og 10-12 band er allerede booket.»